mamman min er borte for alltid......

[lykkelig78]

Skjønner ikke hvorfor livet er så forferdelig urettferdig..... mamma hadde vært syk i bare 4 mnd.... fikk kreft. Jeg har hele tiden vært veldig redd for at mamma ikke skulle få treffe den lille jenta jeg har i magen, men da hun var på sykehuset på mandag fikk vi positive tilbakemeldinger, kreften hadde ikke spredd seg, og hun skulle få stråling. Noe som ikke har vært aktuelt før. Kjente at jeg endelig kunne glede meg til at mamma skulle få møte prinsessa vår.

Men så natt til onsdag klarte hun ikke mer, og hun sovnet stille inn i senga, ved siden av pappa.

 

Det at hun skulle bli bestemor var hennes høyeste ønske og hun gledet seg så masse. Men dessverre fikk hun ikke oppleve det.

Men hun fikk i allefall oppleve å glede seg.

 

I tillegg mistet jeg svigermor i kreft i desember i fjor. Så den lille prinsessa vår har ingen bestemødre. Heldigvis får hun to bestefedre som kommer til å ta seg godt av henne.

 

Jeg har termin i midten av desember og heldigvis er dette barnet noe som holder motet oppe for oss alle.

[Lyst på nr3♥]

Kondolerer så mye.....

*trøsteklem*

Skjønner dette ikke er så lett... huff...

men som du sier, heldigvis fikk hun iallefall glede seg med å vite at hun skulle bli bestemor til en liten tuppe...

 

Vet liksom ikke mer jeg kan si jeg... men dere må bare holde motet oppe og se framover... selv om d er vanskelig til tider...

en liten tanke..: hva med å kalle den lille prinsessa opp litt etter din mor...?

 

Lykke til videre iallefall, og håper at d går bra med dere!

 

*ny trøsteklem*

[Doxy *mama*]

Huff, så trist! Jeg føler virkelig virkelig med deg...

Må være en stor sorg å bære i en sånn her gledens stund.

Selv har jeg 5 besteforeldrer og gledet meg over at min lille ville få 6stk. Helt til jeg måtte innse at babyen kanskje ikke vile bli en del av BF's familie... Men tanken på de som faktisk VIL eksistere for den, var det som fikk meg til å fortsette å smile

 

Håper virkelig du/dere får støtten som trengs, og kan klare å se fram til tiden da deres lille engel skal bli født

Personlig har jeg ikke opplevd nøyaktig det samme, men kan kanskje relatere meg litt til den...

Jeg er litt enig med første innlegg her. I desember 2006 mistet jeg en av mine beste venninner til en brå og uventet død pga sjelden sykdom. Hun var som en del av familien, og jeg fikk virkelig sjokk. Knakk totalt sammen... Desember måned etter det har vært et mareritt, det må jeg innrømme. Men med hjelp og støtte så kommer jeg meg gjennom det. Nå har jeg termin 13.des, og dersom det blir jente, så skal hun kalles opp etter min venninne

Noen har kalt dette morbidt, dersom baby fødes dødsdagen, men jeg ser det som en glede. Da kan den dagen bli positiv og feires istede for å bare sørge. Og om barnet mitt vokser opp og blir halvparten så god og sterk person som venninnen min, så kommer jeg til å bli en meget stolt mamma

Og navnet gir meg og en fin historie å fortelle barnet mitt, slik at minnet over min venninne vil holdes i livet...

 

(herregud, kjenner tårene komme... sorg bærer man med seg for resten av livet. det er trikset å kunne smile gjennom tårene som er det viktige)

 

*stor trøsteklem og varme tanker*

[Nagilimia]

Det er rart hvordan noe man leser kan endre en hel dag. Noen ganger synes man synd på seg selv for småting, og trenger å vokne opp litt. Du fikk meg til å vokne idag. Man må sette pris på det man har for man vet jo ikke hvor lenge man har det....

 

Vet at dere går en tøff tid i møte med mange blanda følelser. Samboeren min mista sin bestevenn i våres. I en periode var han redd han ikke skulle klare å glede seg over å bli pappa, men heldigvis så er det noe i ordtaket: "tiden leger alle sår". Alle sår er vel ikke leget her enda, men er på god vei

 

Stort sett tenker vi på at han sikkert sitter å ser på oss, og ved få anledninger blir man oppgitt over hvor urettferdig noe kan være...

 

Håper det går bra med dere fremover!!!

 

Sender dere mange tanker!!!

[desembertulle]

Kjære lykkelig 78 med jente i magen!

 

Har så fryktelig lyst til å krype gjennom ledningene og gi deg en lang, lang klem. For jeg kjenner så veldig igjen det du beskriver.

 

Jeg mistet min mor brått og brutalt i en bilulykke i fjor sommer. Og jeg kjenner igjen hver eneste følelse du skriver om i den sammenheng.

 

Sorgen kom tilbake med full styrke og slo meg fullstendig ned da jeg ble gravid ni måneder seinere. Og de første ukene maktet jeg ikke annet enn å gråte hver gang jeg tenkte på at jeg var gravid. (Og det gjorde jeg jo hele tida...)

 

Jeg valgte å ta kontakt med sorgstøttesenteret ved Akershus Universitetssykehus. Og har fått utrolig god hjelp der. Vet ikke hvor i landet du bor, men det finnes kan hende et liknende tilbud?

 

Min mamma fikk heller ikke oppleve det å bli bestemor. Hun fikk heller ikke oppleve det at jeg ble gravid. Men det jeg faktisk har klart å glede meg over er at hun visste at vi hadde bestemt oss for å prøve å få det til. Og det var hun den eneste som visste! Det er godt å tenke på.

 

Vi venter ei jente (termin 6. desember), og hun kommer til å få mammas mellomnavn som sitt mellomnavn. Jeg håper at hun vil få noen av egenskapene hennes, og jeg har bestemt meg for å fortelle vesla om mormoren hennes, og gjøre mitt for at mormor skal bli et menneske hun vil få et slags forhold til likevel. Selv om jeg tror det det blir tøft innimellom.

 

Og først og fremst håper jeg at jeg selv vil klare å være en mamma som min mamma var. (I så fall vil vesla få en flott mamma!)

 

Nå triller tårene her. Men det er egentlig litt godt også.

 

Sorgen, bitterheten og sinnet kommer vi nok aldri over. Men jeg tror ikke det er meningen, heller. Det viktigste er at de tre følelsene ikke blir helt dominerende for oss. Vi skal ha lov til å kjenne på dem når de melder seg, og så er det faktisk sånn at presset letter litt etterpå.

 

Sorgen er prisen vi betaler for å være glad i noen eller elske noen. Av og til virker det som om det er hadde vært bedre å la være. Men tross alt har vi det sånn vi har det nå nettopp fordi vi har hatt slike fantastiske mammaer. Det skal vi egentlig være veldig glade for, selv om det er vanskelig å se innimellom.

 

Og så tenker jeg at de har gitt oss den største gaven vi noen gang har fått: Livet. Og dermed muligheten til selv å bli mamma. Det har i hvert fall jeg klart å være takknemlig for, midt oppe i alt.

 

Ønsker deg styrke til å hanskes med det som kommer framover. Du skal i hvert fall vite at du ikke er alene om å ha det akkurat sånn akkurat nå. Og du skal også vite at tanker og følelser forandrer seg etter som tiden går. Ikke det at alt nødvendigvis blir lettere, men ulike følelser blir mer framtredende i ulike faser framover.

 

Og til slutt: Husk at uansett hva du tenker, føler eller mener, så er det helt greit!!! Alltid!

 

Tenker på deg!

[Lillemy2004]

Kondolerer til deg.

Vet litt hva du går igjennom mistet min far for 12 år siden og min mor nå i jan. så døde svigerfar i mars, så her har vi kun farmor og oldemor igjen. syntes det er kjempe tøft at mine barn ikke skal få oppleve min foreldre.

Føler med deg i sorgen og sender deg en klem. Savnet vil nok alltid være der. men ta godt vare på minnene.

Ønsker deg styrke til og hanskes med det som kommer fremover.

Mine tanker går til deg i denne stund.

Klems

[lilletrollet]

Kondulere så mye. Jeg har også mistet to av mine aller nærmeste i dette svangerskapet. Det har vært veldig tungt. Ta godt vare på hverandre og hold fokusen på det positive dere har i vente.

[:*lillefru*:har født*:]

Stakkars deg, føler med deg i sorgen. Jeg vet desverre så alt for godt hva du gjennomgår nå. Jeg mistet pappaen min i kreft da jeg var 6 mnd på veg med nr 2. Mitt ønske var at han skulle få møte prinsen vår, trøster meg med at han ikke har smerter lenger & at han fikk 1,5 år med Prinsessa vår. Det er ikke noe særlig kjekt å miste sine nære & kjære. Når vi er gravid i tillegg føles alt så mye verre. Masse lykke til med alt som du går gjennom nå. Tenker på deg )

[lykkelig78]

Tusen takk for alle fine og støttende meldinger. Vi har nå kommet oss gjennom den første uka og begravelsen. Har vært utrolig tøft. Men også en fin mulighet til å tatt et verdig farvel med en mamma som jeg var så glad i.

Heldigvis har den lille jenta i magen vært veldig aktiv denne uka, så hun har minnet oss på at vi har noe å positivt i vente. Selv om det også minner oss på at babyen vår aldri får treffe de to bestemødrene sine.

Vi har nok en tung periode forran oss, men vi klarer i allefall å se at det er noe positiv framover også.

 

 

 

[Ragdoll]

ååå.. så forferdelig VONDT å lese om..

Jeg føler så med deg!

Min pappa fikk kreftsvulst i hodet for 3 år siden, noe jeg tok veldig veldig tungt! Han ble riktignok operert, og legene fikk fjernet det meste.. Han er i dag frisk, og og det lille som er igjen av kreften har ikke spredd seg. Men de dagene operasjonen foregikk var helt grusomme.. så jeg aner en liten smule hvordan du må ha det..

Håper du får en fin tid i vente med babyen til tross for det vonde du må gå igjennom, tenker masse på deg!

Og du; det er lov å gråte!!!

MANGE varme tanker herifra!

[mamma`n til go`jenta♥+baby!<3]

hei!

huff,fikk tårer i øynene av å lese det du har skrevet nå!=(

Jeg kan ikke annet enn å bare kondolere så masse!! :'(

 

det er sikkert mange som vil si, at du får bare ta tiden til hjelp og at du kommer over det til slutt.. men jeg kan skrive under på,at uansett hvor mange år det tar, så vil hun alltid være i hjertet ditt!

 

jeg håper bare du vil huske alt det gode med henne, prøv å ikke tenk så mye på at alt er urettferdig,kanskje ikke så lett,det vet jeg..

-ikke misforstå

men husk hvor mye hun var glad i deg,og alt dere gjorde sammen..

hun vil helt sikkert at du bare husker alle de gode minnene dere delte!

 

Jeg vet forresten hvordan det er å miste moren sin i kreft..

Mista mamman min av kreft i 2001..rett etter jeg fylte 12..

det er kanskje ikke d samme, men hun var min bestevenn,så vet uansett hvordan du har det!

 

Jeg også tenker mye på det,at min mor ikke får se prinsessa vår..

 

sånn sett er det kanskje ennå værre for deg, som hadde ei mor, som værtfall visste at hun skulle bli bestemor:(

 

Jeg er jo bare en 89-modell(19 i år),men jeg forstår deg uansett:)