15. uke, 14+6.. Litt langt, og litt negativt...

[jente83 med spire;)]

Tenkte jeg skulle prøve å sette ord på litt føleslser her. Er endelig kommet over 12 ukers grensen. Deilig. Mistet i uke 11 i begynnelsen av året. Så det er deilig. Var på ultralyd i uke 11+3. Deilig å se den lille sprelle og at der var et hjerte som banket. Men nå har alle disse vonde følelsene om hva hvis det ikke går bra kommet tilbake. Du hører jo historier om folk det ikke har gått fint med, selv om de er over 12 ukers grensen. Dette kverner i hodet mitt hver dag. Ikke noe godt, samt veldig slitsom. Spesielt siden jeg de siste to dagene har hatt mye vondt i magen. ( som sikkert kan relateres til at jeg har spist enorme mengde med klementiner). Men det hjelper så lite at jeg finner årsaker til hvorfor det kanskje er sånn. Off disse tankene. Håper det blir bedre ut over svangerskapet. Sånn det er nå er det bare kjipt. Masse negative tanker. Skal prøve å ta det opp når jeg skal til legen dom under to uker. Har heller ikke fått innkallelse til ul, men det blir nok bedre når jeg har fått vært der også. Ellers har jeg ikke hatt noen blødninger, så det tar jeg som eg godt tegn. Jobber itllegg natt, så er bekymret for at det er med å gjøre forholdenen til den lille mer vanskelige, og at det er større sjangse for at ting kan gå galt. Men håper og få tatt dette og opp på legetimen. Så håper mye fikser seg etter det. Ikke at jeg tror det. Så disse ergelige negative tankene må jeg nesten bare leve med. Veldig kjipt. Gleder meg til jeg bare kan glede meg over svangersakpet hvis det noen gang skjer....

 

Måtte bare få det ut, selv om det ikke er noe positivt innlegg. Er overlykkelig over å bare på en liten baby i magen. Men det er tanken på alt som kan gå galt som er uutholdelig.

 

 

[våre2gull]

Hei Jente83:)

Ser det er en liten stund siden du skrev innlegget, men hadde lyst å svare uansett. Jeg kjente meg veldig godt igjen i det du skrev. Jeg har ikke mistet før, dette er min første graviditet, er nå 14+5. Så jeg har vel kanskje ikke like mye grunn til å tenke negativt, som du, men det har blitt sånn allikevell. Er utrolig slitsomt å alltid tenke i de baner, jeg prøver å ikke fokusere så mye på det negative, men når man er bekymret, så blir det ofte sånn.

Jeg har heller ingen smerter eller blødninger, så det er over hodet ingenting som tilsier at det skal være noe galt, men reddselen ligger der. Skulle ønske jeg kunne gledet meg over det fantastiske som skjer, noe jeg gjør innerst inne! Men blir så påvirket av alle skjebnene jeg kjenner som har mistet etter uke 12, også kjenner jeg ingenting. Mange vil vel kalle meg heldig, som har hatt en problemfri graviditet, men av og til skulle jeg nesten ønske at jeg hadde symptomer, for å føle meg sikrere.

Dette ble kanskje langt og usammenhengende, men iallefall, jeg ville bare fortelle deg at du er ikke alene med de tankene:)

 

Krysser fingrene for oss begge to! Masse lykke til videre:)

[Anonym bruker]

Tror det er flere som irriterer seg over å være bekymret. Man vil jo ikke være redd, bare glad! Dessuten er det litt flaut, fordi alle rundt deg har stjerner i øynene når de nevner graviditeten. For andre er jeg gravid og lykkelig, for meg er jeg gravid, men med den konstante moderasjonen - jeg tør ikke slippe gleden løs, jeg vet jo ikke om dette går bra.

 

Jeg er i uke 14+4 (tror jeg er litt kortere, har alltid hatt en litt forsinket syklus). Jeg bekymrer meg stadig vekk, men har fått streng beskjed hos min gode fastlege at jeg ikke får gå på nettet og finne tegn som viser at det ikke går bra med babyen i magen. Hvis ting ikke går som de skal, vil det ikke hjelpe oss det SPØTT å være bekymret. Det er du som nesten må velge hvordan du vil takle dette. Du kan ikke kontrollere hvordan det går med fostret uansett hvor mye du tenker og gnir på dette. Det er nesten som flyskrekk - vi mister kontrollen. Skulle jeg gått inn i cockpiten og styrt flyet, ville vi ihvertfall krasjet.

 

Vi må overlate dette til skjebnen. Vi må ikke binde oss til et sorgmønster for å forberede oss på et eventuelt tap. Hvis det ikke går bra, ordner naturen opp og vi kan ikke gjøre noe med det. Ingenting. Nada. Du må bare IKKE tro at bekymringer kan redde noe som helst.

[Nå da?]

Jeg kjenner meg godt igjen i dette innlegget!

Jeg er nå i uke 36 og har bare kort tid igjen før gutten kommer til verden. Jeg har hatt et helt problemfritt svangerskap, aldri kvalm og uggen og jeg har aldri følt meg i bedre form enn nå. Jeg leste også mye på nettet i starten, og da selvfølgelig om alt som kunne gå galt...

Jeg følte tilslutt at det var meg det var noe galt med som ikke hadde mistet, hadde det helt fint og som ikke stressa med noe. Jeg klarte ikke å glede meg helt heller, gikk bare og venta på at noe skulle skje. Nå, når svangerskapet snart er over, tenker jeg mye på at jeg har brukt nesten ni måneder på bekymring, en bekymring som har gitt distrè dager og søvnløse netter, og det for ingenting. =)

 

Håper dere kan greie å glede dere over at dere ikke har noen problemer. Det er nok ikke så sjelden det heller, men man hører alltid mest om det som ikke er så bra.

 

Nå skal jeg kose meg den siste tida med magen og strutte av stolthet som en vordende mor skal!! Lykke til videre!!