Til deg som lurer og har det vanskelig..

[kari27år]

Hei!

 

Ville bare stikke en tur innom dette forumet igjen. Var mye her inne for snart syv måneder siden. Da var livet utrolig vanskelig, og jeg så ingen gode utveier på noenting. Jeg var gravid, og ønsket ikke å ta abort pga et tidligere inngrep bare et halvt år tidligere. Jeg hadde en kjæreste som skulle på jordomseilig, hans store drøm, en tur som var planlagt flere år i forveien.. Det siste han ønsket seg i denne verden var et barn på dette tidspunktet. Men han var alltid tydelig på at han ville stille opp da.. Jeg følte meg helt vridd og ødelagt innvendig. Uansett hva jeg gjorde ble det galt. Jeg ville hate meg selv hvis jeg tok enda en abort, og jeg var sikker på at alle andre ville hate meg hvis jeg ikke gjorde det..

 

Men jeg bestemte meg.. Jeg tok IKKE abort. Terminen er 21.januar, og jeg gleder meg mer og mer for hver dag. Skammen forsvant sakte men sikkert (selvom det var en lang prosess) Kjæresten min dro på tur, den blir bare litt kortere, og nå sender han mailer og ringer og sier han gleder seg til å komme hjem også. Jeg var og hilste på på kanariøyene, og da hadde han skrevet både dikt og sanger til sin kommende sønn. Det er så utrolig fint!

 

Jeg mener ikke alltid at det er riktig å beholde et barn, men jeg tror det er utrolig viktig at du som lurer på hva du skal gjøre tar deg god tid til å finne ut av magefølelsen din, hvis du alltid kan si at du fulgte den, vil du aldri angre. Jeg angrer ikke på aborten jeg tok, og jeg angrer overhodet ikke på at jeg beholdt han jeg nå bærer i magen. Jeg har familie som stiller opp, hans familie er fantastiske, og vi er i vår beste alder for å få barn (27/31). Sånn sett var det mye som gjorde at det var trygt valg for meg å ta.. slik er det jo ikke for alle.. Men det løser seg alltid.

 

For meg hjalp det å få gode innspill fra dette forumet, og jeg var egentlig her inne for å finne tilbake til hun som svarte på innlegget mitt for et halvt år siden, og som bidro til den avgjørelsen jeg tok. Har så lyst å takke henne!!

 

Lykke til med vanskelige valg.. Og husk: finn magefølelsen, og bruk den. Er det ikke den som gjør oss kvinner til kvinner..?

 

 

[Anonym bruker]

Det er bra at dette var det rette for deg

Selv tok jeg abort for ei uke siden, og er fornøyd med valget!

Jeg har en sønn på 1 år som jeg fikk fødselsdepresjon med, gikk over etter 6-7 uker da.. Men var livredd for å få det igjen, enda ikke komt helt over det, og hvis jeg får det en gang til vil det ikke bare gå ut over meg, men også sønnen min...

 

Derfor valgte jeg abort Og jeg hadde virkelig ikke lyst på et barn til, hadde lyst til å legge meg ned å grine hver gang jeg kom på at jeg var gravid...

 

Men det er flott at du tok DITT rette valg

[kari27år]

For all del.. som jeg også skrev, alle må finne sin egen magefølelse, og ta det valget som er rett for dem..

 

Jeg ville bare gi litt mot til dem som kanskje befant seg i en lignende situasjon som min. Hvis du vet innerst inne at du har lyst å beholde et barn, selvom kanskje det er mye som peker mot det, så kommer det til å ordne seg.

 

Jeg hadde en kjæreste som gikk inn i sjokk, og hyperventilerte i flere uker bare ved tanken. De 12 første ukene før vi fortalte nyheten til venner og familie, nektet han å foholde seg til det, for som han sa "det er jo ikke sikkert". Men jeg visste jo at det var sikkert. Samtidig var jeg dårlig, og følte jeg levde på en stor løgn både i forhold til meg selv og omgivelsene...

 

Da jeg begynte å snakke med venninner om det sa alle "bare vent, han kommer til å glede seg" Jeg trodde med hånden på hjertet ikke på noen av dem som sa det. MEN de hadde rett. Han gleder seg.. for øyeblikket aller mest til å få fødselen overstått, men han forbereder seg på papparollen, og syns det er fint. Og viktigst av alt: vi har det fint sammen igjen også..

[Squirrel79]

HI, det virker som vi er i veldig like situasjoner, og i tillegg har vi termin samme dag. Jeg og ble uplanlagt gravid, og samboer fikk vel det som kan kalles panikk han og. Dette var han ikke klar for. Jeg var jo ikke klar jeg heller, men når du har en bittelien sak som vokser i magen, så blir man gjerne mer klar. Vi diskuterte i mange uker om vi skulle beholde eller ikke. Sambo var veldig klar på hva han ville, og det var at jeg skulle ta abort. Samtidig var han veldig klar på at det var mitt valg. Han løp aldri sin vei, og da jeg bestemte meg for å beholde snakket vi ikke noe særlig om det på noen dager.

 

Omsider måtte vi fortelle familie. Da var jeg i uke 16, og de tok det med stormende jubel. Dette var vendepunktet vårt. Etterpå virket samboer som han faktisk var litt stolt. Nå har jeg kommet til uke 29, og alt er bare bra. Vi shopper for fullt og gleder oss veldig til den lille kommer. Jeg angrer absolutt ikke på mitt valg, men gikk gjennom mange uker med usikkerhet og en slitsom magefølelse. Alle sa til meg at sambo kom til å glede seg etter hvert han og, men det trodde jeg ikke kom til å skje.

 

Jeg er også enig at man må ta det valget som er riktig for sin situasjon. Det var vel magefølelsen min som gjorde at jeg tok det valget jeg tok. Jeg hadde et par samtaler med Amathea, og det er det beste jeg har gjort. De var utrolig støttende, og prøvde ikke å styre meg hverken den ene eller andre veien. Sambo var med på en av disse samtalene, og jeg fikk vite mye mer om hvorfor han var så livredd.

 

Lykke til til alle andre som må ta dette vanskelige valget.