Det å bli mor i morden alder......

[Anonym bruker]

er ikke lett. Jeg skriver dette for å "advare" eller "forberede" dere som kommer til å bli det.

 

Jeg er 42 år, ble mamma til en jente i beg av september.

 

Når man er såpass voksen, har man vendt seg til et liv i "frihet"!

 

Jeg vurderte lenge selv om jeg ville ha barn. Mye av grunnen til at jeg gjorde det, var "tenk om jeg angrer på om jeg IKKE gjør det???"

 

Er det en god grunn, mon tro.....?

 

Er det flere her som ikke har de "riktige" følelsene, som absolutt ikke koser seg hjemme som alle sier???

 

Jeg syns det å gå hjemme med et spedbarn er forferdelig oppskrytt. Syns det er utrolig tungt å stå opp, føle seg forpliktet, gjøre de samme tingene dag ut og dag inn......

 

Mating og bleier, og kanskje en tur ut.

 

Jeg syns det er et gørrkjedelig liv!! Flere som meg???

 

Jeg kan ikke vente til lillemor blir større og jeg kan gå på jobb igjen.

Uff. Den dårlige samvittigheten er fæl.

 

Jeg håper at jeg føler meg glad for å ha fått barn snart, at jeg har gjort det riktige. Få følelsen av å høre til henne, være en liten familie. Jeg føler ikke sånn nå!!

Men det er ingen angrefrist.

 

Hilsen meg

 

 

Måtte bare få ut de "hemmelige"/tabu-tankene......

 

 

[Anonym bruker]

Hei, takk for at du deler tankene dine med oss. Jeg er på din alder og har vært strever etter å bli gravid i mange år. Men har i det siste tenkt: - har man energi, er det så rosenrødt med barn, hvordan blir livet videre etter 42 år i frihet...hmm.. Men man ender jo alltid opp med at jo, man vil gjerne ha barn.

 

Synes det var bra du kom med en skildring av "hverdagen", ikke så mange som vil si noe om det. Er du singel med barn? Kan det tenkes at du har en liten depresjon? Har hørt at det er ganske vanlig.

 

Så man har blandede følelser for dette med å stifte familie.

Håper de gode tankene kommer etterhvert når du får tilbakemeldinger i form av blikk og smil fra det lille barnet og du kan se utvikling fra dag til dag.

 

Lykke til!

[tannkrem]

Hei :-)

 

Det er klart at det er store forandringer når man får barn. Kan det være en ide og prøve å få tidskonto på jobben i stedet for å bare vare hjemme. Kan hjelpe deg litt det tror jeg hvertfall :-)

 

Skjønner deg godt jeg .

Er ganske spent på dette sjøl. Men har to fra før , 17 og 16 .

 

:-)

[gamla41]

Nei, jeg er samboer, og ja.....jeg har nok en depresjon.

Håper ting føles bedre etterhvert.

Jeg sliter nå i hvertfall.

[Anonym bruker]

Hei gamla:-)

 

Flott at du setter ord på dine tanker!

Har du talt med helsesøster som dere er tilknyttet? De hjelper meget gjerne og henviser til andre fagpersoner, så du kan bearbeide dine følelser og tanker....

Ved ikke hvor du bor men i Oslo har de et projekt der barselse depresjon er i fokus -selv om depresjon er et "stort" ord er der jo flere grader...

 

Lykke til, håper at alt ordner seg hurtigst muligt!

[Emblaa]

-Vet dere hva? Jeg tror dette er HELT vanlige tanker. Og kanskje er sjansen for å føle det slik større når man er godt voksen enn når man er i tjueårene. Jeg tror mange har svært urealistiske forventninger til HVOR slitsomt det er å ha en liten baby som krever deg fullt og helt, døgnet rundt.

 

Jeg blei mor for første gang da jeg var nesten 37, og sønnen min er akkurat fylt ett år. Jeg er lærer, og er veldig glad i store barn (fra de er et par år), men har aldri vært noe særlig babygæren. Alle forsikra meg om at det ville forandre seg når jeg fikk en baby selv.

 

Men dagene hjemme var laaange og kjedelige. Det var masse styr å komme seg bare en tur på butikken. Babyen skulle være ren og pen, ha ren bleie og være mett, og mor skulle kle seg og ha spist og dradd en kam gjennom håret. Sønnen min brukte nesten to timer på å spise. Først tre kvarter ved puppen og så ei time for å drikke 60 ml på flaske. Han la dårlig på seg (det blei etter ei stund oppdaga at jeg ikke hadde nok melk, så vi måtte gi tillegg). Han gulpa, sov mye og gjorde ellers ikke så stort nummer av seg.

 

Jeg tror ikke jeg har hatt en fødselsdepresjon, det er ikke alle som liker alle deler av småbarnstilværelsen, på samme måte som vi liker og misliker andre deler av livet. Jeg har vært lei, og kjeda meg, og syntes dette har vært oppskrytt, men jeg har ikke vært trist eller nedstemt. Overgangen fra å kunne sove, spise og gjøre sosiale ting når man selv føler for det er kjempestor. Jeg brukte tid på å få skikkelig morsfølelse, men har vært veldig glad i sønnen min hele tida, men det tok tid før han føltes som min.

 

Jeg har vært veldig åpen på hvordan jeg har hatt det, og har møtt forbausende mange som har hatt det akkurat som meg. Vi var fem lærerkolleger som fikk barn samtidig, og tre av oss som fikk barn for første gang følte det slik.

 

Da sønnen min begynte å bli mer sosial; smile, le, pludre og rulle rundt på golvet, og senere krabbe, føler jeg at det gradvis har blitt mer moro. Han er blitt et individ som jeg kan bli kjent med og ikke bare en bylt. Det er fortsatt kjempeslitsomt, men jeg er heldig som har en mann som dytter meg ut uten barn ofte. Det tror jeg er kjempelurt! Bare en tur på kjøpesenter alene eller sammen med venninner, eller en time i badekaret gjør at man finner seg selv litt igjen, og ikke bare er mamma. Jeg kan forlate sønnen min med god samvittighet, det er ikke noe mannen min ikke kan gjøre like godt som meg, og de trenger også tid sammen alene.

 

Jeg valgte å gå ut i jobb igjen før sønnen min var ti måneder, og har tidskonto på resten av permisjonen. Det tror jeg var kjempelurt! Jeg får masse opplevelser på jobb, brukt hodet til mer krevende ting, får vært veldig sosial og brukt annen energi. Sist, men ikke minst, får jeg også positive tilbakemeldinger, og de er det jo få av fra et lite nurk. Med neste barn tror jeg at jeg muligens vil ut i jobb igjen etter seks måneder, og gradere noe, og gi pappen noen måneder.

 

Jeg er nå gravid med nummer to, og gleder meg ikke masse til den første tida, men nå vet jeg at det blir mer stas etter hvert og hva jeg kan forvente. Tror faktisk det skal bli bedre denne gang, og at jeg har mer realistiske forventninger denne gangen.

 

Ikke alle får "instant" morsfølelse, og synes monotonien hjemme de første månedene er givende og spennende. Det må være lov, synes jeg!

[vilja]

Hei,

 

De første to-tre månedene er uansett ren unntakstilstand slik jeg ser det. Ble selv mor for første gang da jeg var 35, de fleste av vennene mine har også startet som meg eller senere. Kjenner et par stykker som har hatt idyll fra dag en, men for de fleste er det ammetrøbbel, alt tar utrolig lang tid, ingen ting er forutsigbart i forhold til søvn osv.

 

Selv synes jeg det blir artig med barn fra de er 6-7 måneder og enda mer fra de er et par år og man kan snakke med dem. Samtidig tror jeg det kan være sunt å holde ut en stund, å klare å omstillle seg til en litt annen livsrytme enn det man har hatt de siste 35-45 årene..

 

Kort sagt, at det tar noen måneder før ting faller på plass tror jeg bare du skal regne med, at det er idyll fra dag en er lite realistisk. Har vært heldig med venner som har forberedt meg på å gå inn i en litt tøff tunnell fra starten. Men søk hjelp hvis det vedvarer.

 

Nå venter jeg nr 3, og er veldig glad for det. Synes fortsatt barn er best fra 2-årsalderen. Sørger for å ha litt annet påfyll i permisjonene, men tar mesteparten av dem. Hadde jeg bare hatt de første 6-7 månedene hadde jeg omkommet. Det er jo nesten bare slit, og veldig lite respons..

 

Lykke til!

[Tobarnsmamma!!!]

Vi er nok flere her. Jeg hadde heller ingen depresjon, og var glad i jenta mi hele tiden. Men jeg kjedet meg en god del, og savnet å bruke hodet mitt og være den jeg pleide å være. Når vi er så voksne, har man jo mye identitet knyttet til yrkeslivet, det sosiale voksenlivet og mye annet som ikke handler om barn. Jeg var enormt frustrert over at folk absolutt skulle snakke med meg om barn hele tiden - og snudde seg en annen vei og snakket om fag og politikk. Jeg ville også være med i den diskusjonen!

 

Hører mange si at de skulle ønske de bare kunne vært hjemme, selv folk som er godt voksne og som er ambisiøse i yrkeslivet. Dem om det. Jeg pustet lettet ut da jeg kunne bli normal, yrkesaktiv igjen etter et år. Og sa til meg selv at skal det bli flere barn, skal jeg ut i jobb før.

 

Nå venter jeg nummer to, og har tenkt å begynne å jobbe litt etter noen måneder. Folk er forskjellige. Jeg trodde på mange måter at jeg ville bli fornøyd med å bare være hjemme, men opplevde noe annet.

 

Men NÅ har jeg det utmerket, mye bedre enn før jeg fikk barn. Jeg jobber mindre. Før satt jeg på jobben langt utover kvelden, nå går jeg hjem. Livet er sunnere og mer balansert på alle måter.

 

Men det er i hvert fall lov å føle som du gjør, HI; åpenbart ikke så uvanlig heller. Men søk gjerne hjelp på helsestasjonen. Og finn på noe som er bra for deg¨, gå ut alene, begynn å jobbe litt hvis du vil det, sånn at du ikke mister taket i den du var før.

 

 

[Ellebettemor]

Hei gamla41

 

Kom gjerne bort en tur på te med det lille nurket ditt, så kan vi skravle litt. Vi bor jo rett ved hverandre. Det er godt for deg å sosialisere litt på dagtid- ellers kan dagene bli lange. Jeg går hjemme nå i påvente av fødsel.Send meg en mail dersom du er interessert.

[gamla41]

Hei!

Prøvde å sende deg en mail, men boksen din er visst full.....kan du slette?

[gamla41]

Hei!

Hva vil tidskonto si?

 

[magica fra tryll]

Spennende hvor forskjellig vi opplever ting. Jeg var mye mer rastløs da jeg fikk barn som 25-åring. Nå synes jeg bare det blir bedre og bedre. Venter nr 5 i januar og vil da være 42 år. Føler at jeg har en helt annen ro og tilstedeværelse i det jeg opplever. Fikk også barn for 2 år siden. Og, ja er enig i at det kan være slitsomt, men det er jo kun for en forferdelig kort periode av livet da. Tenker at det å jobbe har jeg, og får jeg sikkert gjort nok av. Sosialt liv og opplevelser kan en jo ha masse av med barn også. Passer og på å reise på rekreasjon for meg selv med jevne mellomrom, og å ha litt alenetid innimellom. Nå er ikke det jeg brenner for å bidra med til verden avhengig av at jeg er på et kontor

fra 8-16. Så det hadde nok kanskje vært annerledes om jeg hadde hatt en type karrierejobb som var et stort kall for meg...

[gamla41]

Hei, HI her.....takk for alle som har svart på innlegget mitt!

[Anonym bruker]

Hei!

Vi er alle forskjellige. Du skriver at du vil advare etc. Jeg opplever det helt motsatte av deg. Derfor har jeg ikk ebehov for å advare folk - vil heller si at de har mye å se fram til!

Jeg er evig takknemlig for å få barn i moden alder og selv om en del (mye faktisk) må ofres pga det, Jeg har da opplevd så mye samt at jeg har så mye foran meg av nytt pga barn! Livet blir aldri det samme. Noe av det gamle kan man savne. Men aldri om jeg ville fortsatt livet ut banløs om jeg fikk velge! Det er så mye jeg ikke ville opplevd uten barn. Og sannelig hadde jeg fått mer enn nok av bare å ha meg selv å tenke på...

Jeg respekterer dine reaksjoner og kan forstå dem. Bra du tør å ta opp dine synspunkter!

Bleieskift og hjemmeliv har sin sjarm en kortere periode, men den perioden varer ikke evig.

Godt mot! :-)

[Anonym bruker]

Hei!

Kan kjenne igjen noen av tankene dine. Jeg fikk mine to første barn i tyve- årene. Da jeg etter flere år på skole "endelig" kunne få nr. 3 så var jeg litt i tvil i etterkant om valget hadde vært riktig. Jeg fikk senere nr.4, og de samme tankene kom igjen i begynnelsen, hva i all verden hadde jeg innlatt meg på !! Det som var redningen fra kjedelige og rutinepregede dager var for meg å finne andre som var hjemme med sine babyer. Sammen fikk vi et fantastisk felleskap der vi kunne snakke om alt fra nettopp slike tanker til de små og store gledene med babytilværelsen, og vi fant på kjekke aktiviteter sammen - babykino, kafeebesøk, hjemmelunsjer, trilleturer, lekeplasstreff osv.

 

Nå har jeg fått nr. 5 og er 40 år, men har denne gangen funnet roen helt fra start. Jeg var med å etablerte en barselgruppe før babyen ble født, slik at jeg hadde noen "likesinnede" helt fra starten som jeg kunne snakke med og gå på tur med, og som har trøstet og oppmuntret etter våkenetter og andre ting som i perioder har vært slitsomt.

 

Så jeg tenker, som andre også har sagt noe om, få noen å snakke med og få noen gode kontakter som kan bidra til å fokusere på de gode positive opplevelser av barnet ditt og foreldreskapet samtidig som man kan få av seg det som kan være tungt og leit.Jeg har erfart at småbarnstiden går så alt for fort, og selv om det er hektisk savner man den gjerne veldig når den er over...Så jeg er nå mer bevisst på å ha et positivt fokus, og vet at det som er slitsomt er en fase som går over. Min opplevelse er at jo mer positiv innstilt man er overfor barnet sitt og foreldreskapet, jo mer får man igjen av positive opplevelser. .

[høno71]

Hei! Sitter her med lignende tanker som HI. Vi har 2 barn, gutt 7 år, jente 4,5 år og etter i 3 spontanaborter bestemte vi oss for 2 år siden at vi ikke skulle ha flere.....2 friske, kjekke ungar, nytt hus med 3 soverom, masse lån og endelig litt nattesøvn og tid til egne behov:-)

 

....MEN så var det tenken om at jeg kanskje kom til å angre.....jeg klarte ikke slippe den....slapp små innspill ved jevne mellomrom, men min mann sa han var fornøyd.

 

Plutselig i vår sa han at det hadde kanskje vært gøy med småfolk i huset, men at det var jeg som fikk det endelige ordet....HJELP! Tenkte på det hele sommeren og vi ble enige om å prøve - klaff på 1.pp!

 

Glad, men vet det vil påvirke økonomien vår, vårt sosiale liv m.m

Håper bare så inderlig at barnet er friskt! Tenker stadig at jeg var/er egoistisk som har blitt gravid igjen....vi var jo en helt fantastisk familie på 4 fra før....Har ingen å dele disse tankene med heller - litt flaut, vondt og ja! Tror og håper at det er hormonene som spiller inn - gleder med jo til å holde nurket :-)

[Anonym bruker]

dytter....

[anneli39]

Hei på deg!

 

Det er ikke sikkert at det er det å bli mor i moden alder som tynger deg mest. Neste gang du er hos legen/kontroll så må du si dette her. For det er mange som har det slik, men det finnes måter å komme ut av det på. Jeg sier ikke at livet plutselig blir rosenrødt, men hormoner og alt mulig etter en fødsel kan lett føre til en depresjon. Ta og sjekk det ut, både for deg og tullemor sin del. Jeg er sikker på at om om ikke så lenge så er tullemor "the love of your life". Lykke til!

[håpogtro]

Hei,

 

Jeg var 34 da jeg fikk mitt første barn (Er nå gravid med nr 2 i uke 8)

 

Jeg vil bare si at jeg delvis kjenner meg igjen i litt av det du skriver.

Det var en stor overgang å plutselig skulle gå hjemme, ikke visste jeg helt hva jeg skulle gjøre med den lille babyen heller. Når mannen min etter 2 uker hjemme med meg skulle gå på jobb, ville jeg gjort hva som helst for å bytte med han. Ville bare komme meg ut til et normalt liv igjen, hvor jeg visste hva som krevdes av meg. Jeg fikk heller ikke den helt store mors og lykkefølelsen med en gang. Jeg hadde vondt etter fødsel, mange hormoner og følelser i sving.

 

Men etter som dagene gikk ble det gradvis bedre. Jeg ble mer og mer glad i den lille jenta mi og etter hvert som hun ble større ble vi litt mer aktive også. Barseltreff og musikkgruppe. Prøvde babysvømming også men tror ikke snuppa satte spesielt stor pris på det så vi gikk ikke så lenge.

 

Jeg synes bare ting har blitt bedre og bedre etter som jenta vår har blitt større. Nå er hun 2 1/2 og ting er veldig bra. Hun er blitt en egen liten personlighet som jeg elsker, selv om det ikke var sånn til å begynne med. Hun sier og gjør så mye rart og blir stadig mer selvstendig.

 

Nå er jeg som sagt gravid igjen og hvis alt går bra, kommer jeg til å tørre å begynne å glede meg hvis jeg kommer til uke 12. Denne gangen tror jeg at spedbarnstiden vil føles bedre. Jeg vet hva jeg går til, vil forhåpentligvis føle meg tryggere og mer komertabel med situasjonen.

Jeg vet også at tiden går utrolig fort og selv om det er slitsomt i begynnelsen vet jeg at det går over og at det kommer bedre tider.

Håper også at siden jeg nå har erfaring og vet hva det dreier seg om vil klare å kunne nyte den første spesielle tiden med babyen. For vips så får du aldri den tiden tilbake.

 

Håper det har hjulpet deg og fått luftet tankene dine og høre at andre også ikke har hatt det helt rosenrødt i begynnelsen.

 

Lykke til videre, jeg er ganske sikker på at det vil føles bedre ettterhvert.

 

 

[Mini pluss]

Hei,

 

tusen takk for fine innlegg. =)

 

Er gravid med nr 1 og har termin 3. desember - er 38.

 

Har sittet og tenkt en del på hvor slitsomt det blir å bli mor for første gang. Klart jeg tror det blir positivt også, men har tenkt at det blir en annen som styrer livet mitt enn jeg selv - og det blir uvant.

 

Har irritert meg litt over alle de "rosenrøde" historiene jeg hører overalt og tenkt at det alltid er to sider ved en sak. Tror jeg blir veldig glad i barnet mitt (jeg har et "pelsbarn" som jeg bærer liltt rundt på innemellom så noen instinkter kommer ganske tydelig fram - hehe), at jeg vil oppleve mye positivt og at dette vil "åpne" øyene mine til livet på en annen måte. Men jeg har lenge trodd og tror enda at det blir slitsomt.

 

I tillegg har jeg jo ingen erfaring og det vil nok gjøre meg usikker i begynnelsen - det blir kanskje overveldende. Jeg vet ikke.

 

Så det var utrolig fint å lese innleggene over. Jeg ser dem ikke som advarsler eller skremselpropaganda, men heller som ærlige meninger fra jenter med bena på jorden.

 

Jeg synes det må være lov å ha små depresjoner etter fødselen (det er ikke noe en kan noe for) og å ha følelsen av at ikke alt går på skinner med en gang. Det stilles utrolige krav til perfeksjonisme forbundet med morsrollen i aviser, blader og bøker - noe som lett kan føre til at en kan få urealistiske forventninger.

 

Prøver å tenke at jeg får ta det som det kommer og ikke skru opp forventningene. Men klart jeg er spent og gleder meg også - det er mange tanker som går gjennom hodet nå om dagen.

 

Det jeg er mest redd for er at jeg skal kjede meg etterhvert - ikke få brukt hodet, noe jeg gjør en del i jobben. Kanskje (hvis jeg er heldig) får jeg lest en del og det rekker kanskje til at jeg ikke kjeder meg - jeg vet ikke. Kanskje føler jeg også at den nye tilværelsen er så overveldende at jeg ikke tenker slik i det hele tatt - jeg vet ikke.

 

På en måte er det deilig å ikke vite også. trives med å være gravid - det har gått uforskammet lett og uten komplikasjoner hittil. Så får jeg se hvordan det går på sykehuset når den lille melder sin ankomst.

 

Igjen - tusen takk for ærlige og gode innlegg.

De har hjulpet meg ihvertfall.

 

Ønsker alle lykke til!