Det å bli mor......

[Anonym bruker]

er ikke lett. Er det flere her som ikke har de "riktige" følelsene, som absolutt ikke koser seg hjemme som alle sier???

 

Jeg syns det å gå hjemme med et spedbarn er forferdelig oppskrytt. Syns det er utrolig tungt å stå opp, føle seg forpliktet, gjøre de samme tingene dag ut og dag inn......

 

Mating og bleier og kanskje en tur ut.

 

Jeg syns det er et gørrkjedelig liv!! Flere som meg???

 

Jeg kan ikke vente til lillemor blir større og jeg kan gå på jobb igjen.

Uff. Den dårlige samvittigheten er fæl.

 

Jeg håper at jeg føler meg glad for å ha fått barn snart, at jeg har gjort det riktige. Få følelsen av å høre til henne, være en liten familie. Jeg føler ikke sånn nå!!

 

 

[Anonym bruker]

Jeg kjenner meg så godt igjen i det du skriver.... Jeg synes det første året var fryktelig slitsomt! Amming, bleiskift, gråt, bekymring, ikke tid til seg selv i det hele tatt, ensom, stort ansvar...

Nå er sønnen min 2,5 år, og jeg har det så bra: ) Klikket meg inn her for å skrive om hvor fint det er å være mamma nå. Også leste jeg innlegget ditt... Jeg tror det er mange som føler det sånn, men som ikke prater om det. Det er jo så "feil"... Alt skal jo være så perfekt, og man skal være helt overlykkelig.

Jeg vet ikke hvordan det er normalt å føle for et barn. På en måte føles det som om jeg først har fått et barn nå. Akkurat som om jeg har våknet opp, og ser hvor nydelig han er. Har jo vært glad i han hele tiden. Men det har liksom blitt overskygget av at alt er så slitsomt. Nå er det så utrolig deilig å bare holde han i armene min, og kjenne at han klamrer seg til meg. Kan bare sitte å se på han, og kose meg : ) Jeg vet ikke om det er normalt at kjærligheten vokser slik, eller om det er sånn man skal føle det fra det øyeblikket barnet blir født....? For meg har det virkelig tatt tid å få en familiefølelse. Den kommer nok sigende for deg også : ) Vet du om du har en fødselsdepresjon? Får du i så fall hjelp på noen måte? Jeg har fått mye støtte, og er veldig glad for at jeg valgte å ta i mot hjelp.

Klem fra meg : )

 

[gamla41]

Tusen takk for svaret ditt!

 

Kan vi skrive litt privat?

 

Send meg en pm, hvis du vil......

[blond]

Føler du at det skyldes at du er veldig sliten og nedstemt siden du legger det ut her?

 

Har du dårlig samvittighet fordi du ikke føler det "alle" gjør?

 

Ikke alle koser seg glugg ihjel med å gå hjemme og det er helt greit, trenger ikke bety at man har en depresjon eller har lite kjærlighet for barnet sitt. Vi er rett og slett skrudd forskjellig sammen, ikke alt passer for alle. At man er mor skyver ikke alt annet til side og ikke alle går så opp i morsrollen at andre ting blir uviktige.

 

Kan du ta et kurs, bli med i en lesering, holde foredrag selv eller ta lappen? Da har du noe å være opptatt av og du får tiden til å gå. Det kan også være en ide å få far til å ta større deler av permisjonen slik at du kan jobbe.

 

 

[cami84]

Jeg føler akuratt som du..jeg er drit lei!..har bare vært mor i to uker!!.

 

På toppen av det hele, har jeg flytta langt fra familie og venner og har ingen nettverk..det forverre bare hele sitvasjonen.

 

kor gammel er bebyen din??

 

når begynte du å få slike tanker?

[Anonym bruker]

Jeg har sendt deg pm : )

[Sine]

Jeg kjenner meg godt igjen. Barnet et 4 uker og jeg gråter hver eneste dag. Jeg angrer på at jeg fikk barn, og jeg synes det har ødelagt mye av livet mitt. Når hun ikke sover om natten vil jeg bare dø. Hvert bleieskift er en plikt og når jeg duller og snakker med barnet er det bare "på liksom". Jeg håper så inderlig at et snev av glede kommer over samværet med barnet snart.

[2 x gull]

Omsider andre som sier akkurat det samme som jeg følte. Sønnen min er nå 2 1/2 og jeg hadde det helt jævlig fra det øyeblikket han kom ut av kroppen min.

 

Det første jeg tenkte var: Det var det, nå er livet mitt totalt ødelagt. Jeg er STUCK. Og det varte og det rakk og jeg hadde det sånn i månedsvis (egentlig nesten 2 år) Livet mitt var virkelig ødelagt. Jeg syntes sønnen min var nydelig og pen og velskapt og alt det der, men herregud som jeg hatet pliktene og at hele livet mitt var blitt som en diger klokke som tikket mot neste vræl, neste bleieskift, neste våkenatt, amming som gikk totalt til helvete, pumping, flaskekoking, neste krav, ut å gå på drittkjedelige trilleturer, være på kjøpesenter med pissesur grinende unge i vognen....Å som jeg hatet det.

 

Jeg tror knapt jeg sov på 9 måneder. Ikke fordi babyen gråt, han var ofte rolig han etterhvert, og mannen min lå på eget rom med babyen og matet han med flaske hele natten så jeg kunne få fred. Men det hjalp ikke. Livssituasjonen min var vraket og jeg irriterte og gremmet meg grønn og lilla over at jeg hadde vært så dum å få barn. Jeg holdt på å klikke totalt av søvnmangel. Det var så jævlig så jævlig uten søvn.

 

Alt jeg ville var å ha livet mitt tilbake slik det var før. Jeg angret som f på at jeg hadde fått barn og var rasende på verden for at ingen hadde fortalt meg hvor jævlig dette var.

 

Fikk hjelp etterhvert, psykolog, sovepiller og lykkepiller....

Sovepiller var faktisk det viktigste jeg noensinne har fått. Endelig fikk jeg søvn og dermed etterhvert også en viss vilje til å gjennomføre prosjekt "baby og nytt liv".

 

Ikke mange som kan forstå en slik situasjon og man blir møtt med kjeft og lite forsatåelse stort sett. Så, ikke diskuter problemene deres med folk som er frekke og intolerante, det gjør situasjonen enda verre, tro meg!!!!

 

Jeg vil gjerne snakke med dere som har det sånn, jeg tror jeg kan være til hjelp, i det minste forstår jeg!!! Send meg gjerne en PM.

 

Er gravid igjen (wow, utrolig, hvordan kunne jeg finne på det?? He he), termin om to uker.