Fortvilet... HVA SKAL VI GJØRE?!?!??!

[Anonym bruker]

Vi er ganske fortvilet nå. Dette er saken: jenta vår (15 mnd) har fra hun var 8 mnd vært mye syk. Det er en lang historie, men poenget er at hun nå er frisk igjen, men at vi har gått oss inn i noen veldig dårlige spor. Kort fortalt, så har hun blitt en veldig krevende og vanskelig unge. Eksempler:

- det er bare mamma som gjelder hvis hun er tilstede

- hun leker ALDRI noen som helst for seg selv. Jeg skal sitte på gulvet sammen med henne. Får ikke sitte i sofaen engang.

- jeg må ha FULL oppmerksomhet på henne. Jeg kan ikke lese avisa, ikke lage middag, ikke rydde, ikke sminke meg - da henger hun på meg og hyler.

- hun sutrer og hyler for den minste ting.

 

Dette er ikke gøy, hun fremstår som en skikkelig grinerunge, det er ikke morsomt å ha henne med bort.

 

Vi har tenkt at dette kan skyldes at hun har vondt, får tenner eller hva som helst. Men hun har ingen tegn til sykdom, og dette har pågått lenge. Og JA, hun trenger mammaen sin, men mammaen trenger også LITT pusterom. Vil gjerne kunne pusse tennene uten å måtte sitte på gulvet med henne mens jeg gjør det.

 

Hvordan kommer vi oss ut av dette? Tåle sutring og hyling en stund (sånn som nå mens jeg skriver dette, ligger hun på gulvet under stolen min og hyler)? Ta alt på en gang eller velge noen situasjoner (vil hun skjønne det)? JEG BLIR GAL!

 

 

[Anonym bruker]

Jeg tror dere bare må sette hardt mot hardt en periode, og tåle hylingen hennes. Så lenge dere vet at hun ikke gråter fordi hun er sulten, trett, syk eller trenger bleieskuft, så la henne få trasse fra seg. Er bedre å ta det nå mens hun enda er lita, og trassingen er "fersk", enn å vente til den onde rutinen er enda mer innkjørt. Jeg vet at det er vondt å høre på, men dere gjøre dere selv en skikkelig bjørnetjeneste om dere lar henne fortsette å styre hverdagen deres.

 

Lykke til!

[amalie 10.08.07 og thea 12.10.]

hei!

jeg hadde en mann som lå 6 mnd på sykehus og min ble mega mamma dalt. vi må jobbe enda med en del ting.

 

dette har vi gjort.

* pappa tar henne med ut, når mamma trenger litt fred. da får de tid aleine, hun stortrives å være ute.

* mamma handler ute henne, må være med pappa.

* mamma går i kjelleren å vasker klær etc, mens hun måtte være med pappa.

 

i begynnelsen bare grein hun i det jeg gikk ut døren, ned trappen. men over to-tre uker har dette stadig blitt bedre og hun aksepterer i mye større grad at mamma er vekke og kan se meg gå. i tillegg kan jeg få gå på do aleine, lage middag etc uten at hun skal henge på armen min.

 

det tar tid og tolmodighet, en del hyling og tårer kommer til å bli felt. men gjør dette en del dager og så skal du se forandringer. i begynnelsen er de små, men det kommer seg etterhvet

[Anonym bruker]

Enkelt å greit, ungen er helt bortsjemt, vant til å få det som den vil alltid. Er jo bare dere som kan sette en stopper for det. Har dere aldri sett på super nanny, hun får jo orden på de verste tilfellene, noe å lære derifra... Og det er alltid foreldrene som har skylden, som slipper ungene helt på villstyr... Det er bare til å sette ungen på plass litt, verre enn det er det ikke.. Og den tar ikke skade av å gråte litt!!

[Adrian07♥ Sofie10♥]

Som anonym ovenfor her sier (men i en usaklig tone) så er det det som skal til. Barn trenger strenge men kjærlige foreldre, og er glad i rutiner og grenser. Dere må sette grenser for dette og gradvis lære henne til å leke selv og være selvstendig når du gjør "mamma ting".

Selvfølgelig i perioder på dagen har alle sutrete unger som er slitne og er på mamma hele tiden. Men IKKE hele tiden..

Lykke til!

[Anonym bruker]

HI her. Takk for svar! Må få presisere at jenta har vært SYK, det har vært mange sykehusopphold og mye styr, og at det er derfor vi har kommet så skjevt ut. Vi har vært klar over faren for å skjemme henne bort, men syke barn må få all mulig omsorg.

 

Noe helt annet er altså når de er friske, men dårlige vaner henger igjen. Og det er der vi er nå. Og det er vanskelig. Men vi må nok ta en fight.

[Adrian07♥ Sofie10♥]

Fighten blir nok tøff, men er verdt å ta. Hverdagen din blir veldig mye bedre.. Lykke til igjen, dette klarer du!

[Anonym bruker]

Jeg skjønner godt at dere har "skjemt bort " barnet deres så lenge hun har vært syk. Det er en unntakstilstand og skulle nesten bare mangle, synes jeg.

 

Nå er hun imidlertid frisk - heldigvis - og da må dere som foreldre sammen røske litt opp i uvanene som har kommet som en følge av sykdommen.

Hverken du, jenta deres eller far har det bra slik som det er nå.

Ta det litt gradvis. Vær borte fra jenta di i korte perioder (gå en tur, stikk på butikken o.l) mens pappa passer på. Det blir nok litt protester til å begynne med, men etterhvert lærer hun at du kommer tilbake og at pappa også er morsom å være sammen med.

Det samme med leking: Hun må lære å aktivisere seg selv. Begynn med helt korte perioder - kanskje bare fem minutter - og utvid etterhvert.

 

Litt hyl og gråte må dere nok være forberedt på, men kanskje går det lettere enn dere frykter også.

Små barn trenger trygge og konsekvente foreldre, ikke strenge og "straffende" - jmf. diverse Nanny-programmer.

 

Lykke til!