Er så skuffa...

[Anonym bruker]

...og har så dårlig samvittigheit for å vere det...

Ventar nummer fire. Absolutt ikkje planlagt. Vi var fornøgde med tre. Men så lurte det seg på ein eller annan måte til likevel, og eg var plutseleg gravid igjen. Litt sjokk, men det tok egentlig veldig kort tid å bli vant til tanken, og var veldig lett å begynne å glede seg igjen. Så det er ikkje graviditeten som er skuffelsen. Langt ifra.

Og det er nesten så eg ikkje tør skrive om skuffelsen, men det må vel vere ei eller anna skrulle som har liknande tankar?

Vi har tre gutar frå før, og sidan dette svangerskapet på dei aller fleste måtar utvikla seg annleis enn dei andre, var nok underbevisstheita mi begynt å lage seg ein ide om at eg skulle få oppleve korleis det er å få ei lita tulle,eg òg. Og så reiste eg på ultralyd og fekk vite at eg ventar gut nr fire. Det vart ein heilt ubegripeleg uventa nedtur. Eg veit ikkje kvifor. Eg hadde aldri venta å bli så skuffa. Og ver så snill, ikkje svar meg med sinte innlegg om at eg skal vere glad om det er friskt og velskapt, og at eg er heldig som kan få barn i det heile og at det er fy-fy å ha ønske om eit bestemt kjønn. Eg veit jo det så godt. Og fornuften min fortel meg det kvar dag. Det er berre eitt eller anna følelsesmessig som ikkje heilt klarer å slippe taket. Det er kanskje noko med at dette var "siste sjanse" til å få ei jente òg, sidan denne tassen eigentleg kom som ein uventa bonus. Eg veit ikkje. Eg synest eg sjølv er utruleg teit og overfladisk som kan tenkje som eg gjer no, men eg kjem meg liksom ikkje heilt ut av det. Kan ikkje nokon med mange, mange gutar fortelje meg at det er toppen? At dei ikkje saknar å flette hår eller gå til den rosa fløyel og sløyfe-avdelinga i klesbutikken? Eg kan vel ikkje vere den einaste som kan ha slike tankar? Då blir eg i alle fall deppa.

[Anonym bruker]

Veit du, eg kjenner mange med slike tankar. Ei venninne eg har, hadde gut og venta nr to som òg skulle vere siste mann. Då ho på ultralyd fekk vite at det var ein gut vart ho kjempe lei seg, grein og skulle så ynskje det var ei jente. Då ho ringte til familien og fortalde det, grein ho litt då òg. Men etter nokre veker gjekk det over og ho gleda seg stort! No er alt berre fryd og gammen. Første min er gut. Då eg venta andremann var eg sikker på at det var gut. Hadde sååå lyst på jente. På ultralyd våga eg ikkje å spørje kva kjønn det var, for eg var så redd det skulle vere gut. Eg visste at når barnet kjem så vil eg nok vere glad uansett kva kjønn det er. Men i veke 18 følte eg at eg ikkje var så knytta til barnet i magen at eg kunne våge å vite kva kjønn et var, var så redd for å bli skuffa. Eg fekk nesten sjokk då det var ei jente eg fekk, hadde jo førebudd meg på gut!

Tredje min er gut, og no prøver eg på fjerde. Sjølvsagt ynskjer eg ei jente til! Det eg prøver å sei er at kjenslene din er heilt normale og det er lov å vere skuffa, men eg veit ( og du òg) at når barnet kjem så er det det største underet på jord!

[Anonym bruker]

Jeg tror det er ganske vanlig med slike tanker og følelser som du har nå, men kanskje folk er redde for å innrømme det?? Man skal jo være glad og takknemlig uansett kjønn, ikke sant? Men følelsene er det ikke så greit å gjøre noe med alltid...Jeg fikk også gutt som nr 1, og ble kjempefort gravid igjen. var sikker på at det var jente da, for svangerskapet var så annerledes. Da jeg var på ultralyd i 7.mnd fikk vi vite at det var en ny gutt. Da ble jeg litt skuffa først, husker jeg, men det varte heldigvis ikke så lenge. Og da gutten kom, var han selvfølgelig verdens deiligste! Så ble jeg gravid igjen ei stund etterpå, og da ville jeg ikke vite kjønnet. Men må bare innrømme at jeg så inderlig ønsket meg ei jente!! Da barnet endelig var født og jordmora fortalte at nei, her var det ingen tisselur, da ble jeg så lykkelig som det bare går ann! Så nå har vi to gutter og ei jente. Og nå er jeg gravid med nr 4, og det var ikke helt planlagt her heller synes det var veldig tungt å svelge at jeg var gravid igjen, følte meg ikke klar for det overhodet. Men så tenkte jeg, hva om det er enda ei jente, da har vi liksom to av hver, og alle barna har en lekekamerat med samme kjønn. To store gutter og to små jenter! Jeg håpet virkelig på ei jente til. Men det er en liten gutt i magen min men jeg har jo ihvertfall ei jente da! Tror det er sånn at vi damer ønsker oss ihvertfall ei jente, og mannfolkene minst en sønn. Kanskje det er noe med det at man kjenner seg selv bedre igjen i et barn med samme kjønn som en selv, vet ikke helt.

 

Dette ble litt langt, men det jeg ville få frem, er at jeg tror følelsene dine er helt normale. Men jeg tror også at når gutten din endelig kommer, så blir det alle tiders uansett! Tenk så tøft med fire gutter! Jeg vet om en familie som har fem gutter, og alle er superkjekke og har skikkelig godt samhold, selv om de er voksne nå. Artig med gutter, mye liv og røre!!

[Anonym bruker]

Hei

 

Å neida, du er absolutt ikke alene om disse tankene. Jeg kjenner meg igjen veldig i ditt innlegg. Sitter her nå med den 4. gutten og koser meg enormt:-) Jeg kan ikke nekte for at drømmen om ei lita frøken var veldig stor nå i det siste svangerskapet. I tilegg blir det født jenter på alle bauger og kanter i familien min for tiden.

Vil nesten gå så langt å si at jeg gikk inn i en liten depresjon når jeg fikk greie på at jeg venta en gutt! Den depresjonen gikk fort over når jeg lå der med den aller nydligste lille nyfødte gutten i armene:-)

I dag passer jeg på å kose med alle de søte små jentene som blir født rundt meg og strikker og syr små rosa plagg til dem! Det oppveier for behovet for rosa plagg:-)

Når det er sagt, så har jeg ei venninne som har hatt det på samme måte, men bare motsatt. Hun har 4 jenter og ønska seg så inderlig en liten gutt, så jeg tror nok dette er ganske vanlig blant oss som bare har fått ett kjønn. Man kan jo kalle oss egoistiske for disse tankene, men vi er nå bare mennesker av kjøtt og blod.

Veit det kan være vanskelig nå, men tro meg. Det går over.

Nå kan du jo være stolt over å få oppdra 4 karer. Det er en stor bragd det. I tilegg får vi jo ferdig oppdradde jenter etter hvert:-)

[maria isabell]

forstår deg:) en kan ikke styre følelsene sine:) du kan trøste deg med at du blir kjempe glad for gutten,du trenger bare litt tid...vi trudde vi skulle få jente denne gangen (haddde til og med levert kjolen etter storesøster på rens før ul og navnet var klart) vi var skrå sikkre:) så viste ul en gutt? vi vart sjokka:) vi er kjempeglad for gutten vår,men det var litt rart når vi var så sikkre på at det skulle bli jente:)

 

en venninne av meg fikk bare gutter og hu sku lage barn helt til det kom en jente...lettelsen var stor da nr 5 vart en jente;)

 

men eg må bare få si: vi opplevde at vår lille baby vart svært syk noen uker etter fødselen, da får en ting i perspektiv:) han er heldigvis frisk nå

[Anonym bruker]

tror ikke du er alene om å tenke sånn. har ei jente på 2 år å er gravid med nr 2. håper på gutt fordi dette kommer til å være siste gang jeg er gravid. vil bare ha 2 barn. er redd for at jeg skal bli skuffa på ultralyd i januar. er ikke sikker på om jeg tør spør hva kjønnet er i tilfelle det skulle vere ei til jente. blir jo glad uansett men vil ha en gutt da det er sikkert litt kjekkere for barnefaren og så han slipper å bo i hus me 3 jenter.. men på den andre siden hadde det vert kjekt for dattera mi med ei lita søster siden det er så liten aldersforskjell

[*Fødeklar med en pike i magen*]

jeg skjønner deg så godt. Selv har jeg bare en jente, og venter barn nr to i juni (vet ikke kjønn)

Men kjenner mange som har hatt slike tanker etter dem har fått to - tre gutter fra før. jeg har selv en tante som bestandig lånte meg da jeg var lita jente for å flette hår og fikse på meg da hun selv hadde tre gutter

Det går nok bra skal du se )

[Krizi]

Hei!

Det er ingen tvil om at det er veldig mange som har det akkurat som deg. Om du har dårlig samvittighet for dine tanker, bør hvert fall jeg ha det for mine! Jeg har en datter fra før, og har veldig lyst på en datter til. Er gravid igjen, og går daglig og vrir tankene mine til at det sikkert er en gutt, og prøver å forberede meg til UL på at det er en gutt så jeg ikke blir skuffa... Prøver å tenke hvilken fantastisk mann jeg har, og at det jo blir fint med en gutt som ham. Men det klarer likevel ikke å skygge over mine innerste ønsker om nok ei jente. Tenker også på at det blir under 2 år mellom dem, og at det vil føre til et nærmere vennskap på livstid (kanskje ikke før i ungdomsåra - jeg tror de minste barna leker like fint uavhengig av kjønn) enn om de er av samme kjønn. Sikkert bare teite tanker! Jeg vet hvert fall at det blir mye lettere å kanskje få nr 3 hvis jeg har to jenter fra før, for da vil jeg nok være likegyldig til kjønn. Men får jeg en gutt nå, vil jeg nok være mer redd for enda en gutt. Huff og huff. Ikke bra med slike tanker, men igjen, det er helt tydelig at dette er veldig vanlig