Min historie! *langt*

[Anonym bruker]

Søndag 10 september tok jeg første testen, den var positiv, i kanskje 1 minutt var jeg glad.. Så kom panikken, snakka med sambo og ringte mamma og fortalte det til ho. Gråt meg gjennom hele kvelden... Jeg ville virkelig ikke ha dette barnet.

Vi har et barn fra før av som er litt over året og hadde planlagt å vente litt, jeg hadde litt fødselsdepresjon etter førstemann og dette kom kasta tilbake på meg nå. Jeg fikk ikke mammafølelse for gutten min før han var 6 uker ca... Gråt hver dag og hadde slemme følelse, tenkte at jeg håpte han ville dø i krybbedød osv... Dette sliter jeg litt med enda, nå elsker jeg gutten vår over alt på jord, men dei første ukene henger i...

 

Tirsdagen dro jeg til legen, gråt og øste ut mine sorger til 2 leger. Sendte henvisning til abort. Fikk sykmelding ut uka.

Snakka masse med mamma, søstra mi og sjefen min den uka, og sambo da Som har vært ei goood støtte!

 

Neste uke fikk jeg time på sykehuset, fikk ultralyd men dei fant ikke noe foster, trudde kansje jeg holdt på å miste siden jeg hadde blødd litt, håpte av hele mitt hjerte at kroppen ordna opp selv.

Fikk ny time til ul etter ei uke. Dessverre hadde ikke kroppen ordna opp selv, der var et levende foster, men hadde mista en tvilling...

 

Fikk over helga for å tenke på hva jeg ville.

Mandag var jeg bestemt, jeg ville ha abort, onsdag fikk jeg time til å ta den første tabletten, svelgte den med en gang og følte en lettelse..

Hele denne uken var jeg sykmeldt pga sterk kvalme, spydde hver gang jeg bevegde meg og det føltes som en stygg straff!

Fredag (i dag) dro jeg tilbake på sykehuset for å få resten av stikkpillene.. Ble lagt inn på sykehuset og satte tablettene opp i skjeden. Lettelse. Endelig skulle jeg bli kvitt det som vokste i magen.. Stygt å tenke på det, men jeg følte det slik. Trur ikke jeg hadde klart/orka 2 tette, redd for å få samme følelsen som jeg fikk sist...

 

Nå klokka 21.45 er jeg hjemme, alt er komt ut, nå blør jeg som en vanlig mens...

 

Vet at mange er imot abort, men for meg var dette det rette! Jeg hadde ikke klart et barn til, jeg ønsket virkelig ikke dette barnet!!

Redd for å slite mer enn jeg gjor med gutten min, hva om det neste gang ville bli verre...

 

Jeg elsker tiden jeg og sambo har sammen nå, vi kan kose oss på kvelden og være opplagt for en ny dag samme med den aktive gutten vår Vi kan kose oss med han og bruke tiden vår på han, mulig jeg høres egoistisk ut, men jeg vet ikke om jeg vil ha flere barn, å være gravid er ikke noe jeg liker, føler det er unaturlig.. Og jeg var redd for å grue meg gjennom hele svangerskapet til å få et til barn..

 

Mulig det kommer et til barn om en god del år, kanskje jeg endrer mening en dag...

[Anonym bruker]

Jeg synes slettes ikke det er egoistisk!Dette har du ikke bare gjort for deg selv, men for det barnet du har og mannen din!Jeg har selv stått i din situasjon med to tette (men jeg hadde allerede to fra før). Og jeg tok samme valg som deg.I ettertid har jeg fått to til, men de var ønsket og planlagt, noe som gjør situasjonen noe helt annet!

Jeg har aldri angret på det, for der og da var det det, som var det rette for meg!Lykke til videre!

[Anonym bruker]

Syns det hørtes fornuftig ut i din situasjon. Jeg har selv en 1 åring og hadde ikke orket en til nå selv om alt har gått bra med oss. Nyt lille gutten din, kos deg med samboeren og få evnt et barn til når det er riktig for dere. Lykke til.

[Baby-bea]

Huff, jeg fikk så vondt av deg! Hadde mest lyst til å gi deg en trøstende klem jeg. Ikke ha dårlig samvittighet. Du gjorde et valg som føltes absolutt riktig for deg. Og du hadde fått luftet tankene dine sammen med noen nære før du tok valget, så det var tydlig gjennomtenkt. Jeg har to med 13 mnd mellomrom og to med 14 mnd mellomrom. Det er tøft og for deg som føler at du ikke har kommet deg helt på bena igjen hadde det nok blitt ekstra tøft.

Men kjære deg. Det virker som du fortsatt sliter litt med etterdønningene av fødselsdepresjonen. Håper du får hjelp, slik at du får snakket deg tom. Ikke godt å gå rundt med slike følelser.

Lykke til i fremtiden :-)

[Gjest]

uff.. dette var så trist:( håper det går bra med deg, og at du ikke kommer til å plages med dette! Ønsker deg all lykke videre i livet, og kos deg med gutten din;)

 

Klem