Gå til innhold

Oppgitt og føler meg urettferdig behandlet


Anonym bruker

Anbefalte innlegg

Vet ikke om jeg orker å skrive her engang, begynner å bli kraftig lei! Jeg jobber i en klesbutikk med få ansanne. Siden jeg begynte der i mars har jeg vært sjefens drøm (ikke for å skryte). Jeg har stillt opp på halvtimen utallige ganger om det var pittelitt rush og sjefen ikke klarte seg alene, jeg har jobbet hennes vakter og tatt ansvar for butikken hele sommeren og ble lovet ferie til høsten. Når vi kom til høsten er dette glemt, og ror når jeg prøver å ta det opp. Vi hadde egentlig et godt forhold helt til jeg fortalte hun at jeg er gravid, alt ble snudd på hodet og det virker som at hun er ute etter meg. Hun har sagt mye som har gjort meg paff og skuffet. Noen eksempler: hun mener jeg ikke kommer til å fortstte i jobben etter permisjon fordi barnet vil være avhengi av moren sin minst tre år. At jeg kommer til å være syk, av og på, gjennom hele svangerskapet. At jeg må si ifra tidligere før jeg blir syk og borte, er ikke fire dager bra nok? osv osv. Jeg har vært sykemeldt to uker pga kraftig kvalme, og mener jeg må sykemelde meg ut svangerskapet. Nå har hun satt himmel og jord i bevegelse å ansatt en ny i mine vakter, og hun vil helst beholde henne. Jeg får enten jobbe som jeg skal, eller så får jeg bli hjemme.

 

Jeg tok dette opp med bl.a en advokat (bekjent av familien). Dette er visst en sak arbeidstilsynet hadde tatt som grov utpressing av gravide. Det verste for en butikk med kvinner som målgruppe er at en gravid blir presset ut.

 

Saken er nå, jeg begynte å bli frisk, så mendte ifra at jeg mest sannsynlig kommer på jobb neste uke. Så ble jeg dårlig igjen og måtte gi beskjed at jeg skulle til legen. Da fikk jeg beskjed tilbake om at hun nye nettopp hadde fått beskjed om at jeg var frisk, så nå hadde hun fått nok å ga hun mine vakter bort for godt. Hun sa også at jeg ikke hadde fått noen ny kontrakt etter prøveperioden, så det ble forandringer uansett. Jeg svarte ikke, vil ikke lage noe bråk. Forhørte meg igjen, og det trengs ingen ny kontrakt etter prøveperiode, jeg er fast ansatt.

 

Sitter her å har lyst til å gjemme meg bort, dette fungerer over hodet ikke!! Noen med lignende erfaringer? Kunne vært godt å høre nå :)

  • 2 uker senere...

Fortsetter under...

Igjen, det er mange som deg.

Utfrysning, diskriminering, uthenging og samvittighetsspill.

Det er ingen dans på roser på være gravid i yrkeslivet. Men du skal bare slappe helt av:-)

Du har arbeidskontrakt, det er ulovlig å si opp ansatte grunnet graviditet, så lenge du har sykemelding fra lege har din arbeidsgiver ingenting med å stille spørsmål med ditt fravær. Hvordan din arbeidsgiver legger opp sin personallogistikk er ikke ditt problem. Sjefen din må bare innfinne seg med at du KAN bli borte fra jobb grunnet svangerskapet, og da heller finne gode midlertidige løsninger, ikke lete etter noen som kan erstatte deg fast, og gi uttrykk for at du ikke lenger er ønsket i jobben. Hun har heller ikke lov å synse eller gi deg "råd" eller foreslå at du skal søke annet arbeide etter permisjonen ELLER at du enten skal være på jobb, eller bli borte 100% helt til permisjonen.

Din arbeidsgiver beveger seg på tynn is her, arbeidsmiljøloven slår hardt ned på slike tilfeller av maktbruk (maktmisbruk). I verste fall, kan arbeidsgiver bli bøtelagt for slik oppførsel, om dette blir verre og du velger å gå rettens vei.

Det er en lang og tung prosess å gå gjennom, og mange orker ikke tanken på dette, særlig ikke når de er gravide og sykemeldt. Det viktigste her er for deg å være saklig og bevisst dine rettigheter, og ikke la arbeidsgiveren din kjøre over deg. Det er en kjent sak at det er enklest å gå der man ikke møter motstand. Du har kanskje ikke sagt klart nok i fra, at du ikke finner deg i oppførselen hennes. DU HAR RETT Å SI I FRA!! La henne få vite at hun kødder med feil menneske. Gjerne les deg opp på rettigheter for gravide i arbeidslivet (finner mye om det på nettet), så har du noe å slå i bordet med om sjefen din prøver seg. Jo hardere nøtt du er, jo færre er det som prøver å knekke deg :-) og det er ikke mye som skal til!!

Ja, du er ikke alene om dette problemet... Min sjef vet tydlig vis om at han ikke kan bruke gravideten mot meg, men han finner stadig nye måter å få meg til å føle at jeg ikke er ønsket i bedriften lenger.. Så hva gjør man egentlig da...? På samme måte som deg hadde jeg et godt forhold til min sjef frem til jeg fortalte at jeg var gravid. Vurderer å ta opp hele situasjonen med min lege, og håpe på en sykemelding frem til jeg skal ut i permisjon.

Hører gjerne fra noen som har funnet en løsning på slike situasjoner...

Ja, enhver arbeidsgiver vet jo innerst inne at gravide ikke kan forskjellsbehandles osv. De kjenner reglene, men som du sier, er det fremdeles noen som får til et og annet "stikk", en indirekte beskjed om at du ikke er medregnet i bedriftens planer etc etc.

 

Hvis et slikt arbeidsmiljø går ut over den mentale helsa, skal man ikke være der. Husk at et friskt sinn er nøkkelen til et positivt svangerskap, lettere fødsel og en bedre barseltid.

Er man deppa gjennom svangerskapet, KAN dette faktisk utløse en fødselsdepresjon!

Psykisk helse er kjempeviktig i svangerskapet, og bør ikke tas for lett på.

Hei igjen, jeg som skrev første inlegget! Takk for svarene :) :)

Nå har jeg vært innlagt pga kraftig svangerskapskvalme, gått ned 8kg og vært totalt vekk mentalt, altfor lite energi og det som hører med. Har fått i meg næring og klarer meg bedre nå selvom kvalmen fortatt står på. Humor og godt humør har vært tilstede selvom starten på dette svangerskapet har vært tøft.

 

Jeg har fått en ny mail fra butikksjefen, en temmelig lang og sur en. Jeg har funnet ut at jeg ikke takler dette lenger, det tar virkelig på nå når jeg skal slappe av og komme meg. Prøver hun å psyke meg ut? Siden hun ikke har lov til å sparke meg, prøver hun å få meg til å slutte? Hvertfall, i morgen begynner første skritt på veien mot hjelp. Jeg tar kontakt med LO/handel og kontor å hører om de kan hjelpe. Så tar jeg kontakt med legen. Uansett hva jeg sier til hun snur og vender hun på det så det høres helt på tryne ut, så jeg "gir opp" å være grei å snill!!

Annonse

Jeg skjønner godt hvordan du har det. Tenk at det skal være så mange av oss. Jeg har og stått på for sjefen. Gjort ting utenom arbeidstid og andre ting som jeg ikke får betalt for. Alt for å holde meg på sjefens gode side (skjønte tidlig at hun ikke alltid er profesjonell). Jeg har iløpet av dette siste året funnet meg i mye rart. Jeg er en person full av meninger, men når disse ikke stemmer med sjefen gjør hun "stikk". Retter på feil som jeg gjør, som ikke er feil egentlig, bare for å bestemme over meg, sette meg på plass.

 

Nå er jeg gravid i uke 13+5 og er så utrolig sliten. Fysisk og psykisk. Orker liksom ikke stå imot galskapen henne. Denne uka ble jeg 35% sykemldt (legen foreslo 50%, men visste dette ville bli vanskelig for de andre på jobb, og følte et ansvar der). Når jeg så kommer å forteller at jeg er sykemldt sier at hun syntes jeg bare burde sykemld meg 100% med en gang, for hun har ikke råd å ha meg her når jeg ikke kan gjøre jobben min til det fulle. Og den høykrakken hun hadde gitt meg for to uker siden måtte vi ta bort igjen. Fordi jeg så ikke gravid ut og dermed så det ut for kunder som om jeg bare latet meg (jobber i klesbutikk, og har jobbet hardt de to ukene her for ikke å være sykemldt. Ville liksom stå på, ikke "sluntre" unna, syte osv. Følte jeg hadde noe å bevise. Men den fikk jeg rett tilbake i fleisen, hun syntes jeg hadde virket så uinspirert de to siste ukene. Så det er takken man får for at man prøver å stå på. Vet ikke hvem jeg gjør dette for lenger. Hun? meg? Samfunnet?)

 

En tidligere hendelse (er mange av dem, men denne plager meg mye) er at hun dro ut av meg hvorfor jeg var sykemeldt for ca 3 uker siden (hjemme pga kvalme). Hun ringte til meg for å spørre hva det egentlig var som feilet meg (har jo skjønt senere at hun ikke har lov å spørre). Så jeg sa det som det var. "Dette burde du ha fortalt meg med en gang, hvor lenge har du visst dette!!?", var svaret. Jeg var sjokka. Og tatt på senga. Sa til henne at jeg ikke trengte å si noe til henne med en gang, og at jeg har visst det hele tiden. Jeg klarer bare ikke lyge, for hadde kanskje vært like greit å sagt til henne at jeg har nylig funnet det ut. Men jeg har nå alt mitt på det rene.

 

Etter at jeg kom tilbake fra den sykemld har jeg følt at hun presser meg mer enn vanlig. Nærmest for å få meg opp i et hjørne hvor jeg sier noe om at det kan jeg ikke, eller det blir for mye for meg, så hun kan skjelle meg ut igjen om hvordan jeg ikke gjør jobben min godt nok.

 

Men nu har jeg fått nok av den dama. Tanken på å gå tilbake på jobb gjør meg uvel og sliten med en gang. Kjenner at jeg takler ikke å stå imot presset lenger.

 

Og vær så snill, ikke kom med noen innlegg nå om at jeg burde gjort ditt eller datt. Plages mye av skyldfølelse for jobben. Og synes det nærmest er urettferdig at hun ikke behandler meg bedre, når jeg har gjort så mye for den plassen tidligere. Og synes også det er vanskelig å takle at jeg selv skal være en av de "sykemldte". For aldri hadde jeg trodd det var sånn her det skulle bli når jeg ble gravid.

Dessuten virker det som (her inne) at vi som ikke er kommet over ca 20uker bare syter. Vi har liksom aldri prøvd hardt nok e.l.

 

Kommer av og til inn hit for å finne trøst i at det er flere som har samme problem som meg, men det virker ikke som det er så mange her som har de problemene jeg har uten å være over halvveis i svangersskapet.

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...