om venner og sosialt liv

[mammamaiken]

Vi fikk ei nydelig datter for 1 1/2 år siden, og vi koser oss masse med den lille familien. Ser mye til besteforeldrene, men jeg synes vennene mine har vært enormt lite tilstede etter jenta vår kom til verden. Jeg har kontakt med de nærmeste, ca 3- 4 stk, men de er ikke interessert i å komme på besøk og bli kjent etc. Jeg synes det er ganske dårlig, og er egentlig ganske skuffet. Har ikke fått sagt noe til dem, da jeg på en måte føler at det er litt mye å kreve. Er det det da?

Ellers så jobber vi 100 prosent begge to, så det er travle hverdager. Men likevel, selv om noen av disse vennene ikke har barn selv kan man vel vise interesse?

Noen i lignende situasjon`?

 

[moota m storebror&lillebror]

Jeg må nesten påstå at jeg mista bestevenninna mi når jeg fikk nr.1.

Storesøster er 3 1/2 år og hun har ikke fått barn. Vi er ikke så nære nå som vi var. Ellers har mange av mine venninner også barn, så merker det ikke så masse på generelt plan.

 

[mammamaiken]

Hei!

Har mange ganger tenkt at en søster er tingen, for de har man alltid. Men her er det bare en haug med fraværende brødre;)

Når det er sagt, hvor ofte er nok å omgås venner? Av og til lurer jeg på om jeg er litt stuck i fortiden, hvor venninnegjengen omtrent hang fast ved hofta. Nå, som det blir så sjelden som et par ganger i måneden føler jeg meg nesten litt venneløs. Og som dere sikkert merker er det ganske viktig for meg å ha en god omgangskrets;)

[LapScouse]

Noe lignende situasjon, men samtidig ikke helt.

Vi er 4 venninner som alltid har holdt ilag, fra barneskolen og fra og til nå (har gått på videregående forskjellige plasser og jeg bodde i England i 2 år). Men vi er veldig flinke, alle sammen, til å invitere hverandre på tacokvelder, kino, bowling, i hverandres og barnas (2 av oss har hvers en på 1 1/2) bursdager. De er ikke så veldig interessert i å komme på besøk for å sitte med familien min og bli kjent, for vi kjenner hverandre så godt allikevel. Jeg er ikke flink å gå på besøk heller. Men merker vi at den ene ikke har tatt kontakt på lenge sender vi melding "er du sur eller?!" gjerne med en smiley.. Da min mann var i England med gutten vår i høstferien hadde jeg alle 3 på liggebesøk, det var kjempekos.

Men vi er alle like "på" hverandre å finne på ting, og vi ser hverandre et par ganger i mnd, enten et par av oss eller alle 4. Neste torsdag er det bowling. Ta kontakt du, og finn på noe moro, så går det seg nok til!

[mammamaiken]

Det hørtes ut som en koslig veninnegjeng:) Men synes du ikke det er litt dumt at de ikke kjenner barna dine så godt da? Det er jo sannsynligvis det viktigste i livet ditt akkurat nå, så jeg synes ihvertfall at det går an å vise litt interesse. Men det er min mening:)

Men... det er vel slik det går. Folk får sine egne ting å tenke på, folk flytter, folk får jobb etc. Man må stå på for å holde på vennskap og kontakter, ja det ser man jo godt med sin egen partner. Det er mye arbeid bak et bra forhold:)

[LapScouse]

Ja, arbeid er det bak hvilket som helst godt forhold, om det er foreldre, partner eller venner. Men må ikke "stå på" sånn sett for å holde på vennskap/kontakter. En melding i ny og ne, eller en middag i mnd er mer enn ingenting og kan utgjøre den store forskjellen. Jeg syns ikke det gjør noe at de ikke kjenner barna (får nr. 2 om noen uker jeg da.. ) mine sååå godt. Når vi er sammen og barna er med, er alle involverte og leker og koser seg, men det gjør meg ingenting at de ikke kommer på besøk for å treffe gutten min. Visst er de det viktigste i livet mitt akkurat nå, det betyr ikke at det trenger å interessere dem så veldig.. Vi sees nå av og til med og uten barn, og det er nok det.

[Mandragora]

Jeg mista bestevenninna mi når jeg ble gravid, plutselig var jeg ikke så himla spennende lenger siden jeg ikke kunne være med på festing og drikking. Hun og mannen har selv en gutt som jeg og samboeren min var "tante" og "onkel" til, så dem nesten hver helg, passa han masse, forguda han og var glad hver gang vi fikk se han. Regna med at venninna mi skulle bli samme "tanta" for mitt barn, men den gang ei. Hørte ikke snurten fra henne gjennom hele graviditeten, og når vesla vår kom så jeg heller ikke noe til henne. Har flere ganger prøvd å gjenoppta kontakten, men det er ikke så interessant. Så nå tenker jeg at det er hennes tap, hun er jaggu ikke verdt det. Selv om jeg savner gutten hennes noe sinnsykt så har jeg litt stolthet og gidder ikke finne meg i å bli surra rundt lillefingeren hennes mer.

 

Et par av de andre venninnene mine er heller ikke så veldig interessert i vesla vår, synes det er vondt men de er uten barn og vel mye "annet" å tenke på da.... Synes likevel det er vondt. Men igjen, tenker at det er deres tap. De skjønner det når de får barn selv engang.

 

Jeg er helt enig i at det er vondt å miste venner når man får barn - man vil jo fortsatt ha kontakt med dem selv om man forandrer livssituasjon selv. Men jeg har innfunnet meg med at de er jaggu ikke verdt det, det finnes andre venner man kan få et like godt forhold til.

 

Vi flytta til en plass hvor vi kjente et par familier, nå treffes vi med og uten barn, har det helt topp og savner absolutt ikke min tidligere "beste venninne".

[L-O-V-E&prinsen+spireimagen:)]

jeg har også mista en del venninner, men tenker litt at det er slik det er.... er jo ung så det er kanskje forklaringen, de skjønner ikke helt at gutten vår tar mye tid osv...

 

Men jeg er sammen med to som er blitt meget gode venninner som jeg traff på barseltreff /babysang. Vi har det knakende kjekt sammen og ungene er ca like gamle. de skjønner hvordan det er, trenger liksom ikke å forklare:) også har vi de samme interessene baby, scrapping, strikking, og shopping:) hehe...

 

Så et par venninner har jeg ganske god kontakt med enda, men det er slik livet er...en får nye venner og noen forsvinner...

[Anonym bruker]

Heisann!

 

Jeg er ikke i samme situasjon. Etter at jeg fikk min lille sønn, har jeg faktisk vært veldig bevisst det å ta vare på vennskap.

 

Mitt spørsmål til deg: Er du flink til å møte dine venner på deres premisser (komme deg ut av huset etc..)? Vise dem interesse?

 

På meg virker det som om du er skuffet over at ikke de oppsøker deg? Viser deg interesse?

[Anonym bruker]

Jeg føler ikke at jeg har mistet noen av vennene mine etter at jeg fikk barn. Kanskje fordi nesten alle sammen har fått barn samtidig. (fikk min første for 4 år siden og nr 2 for 1,5 år siden) og de siste 5 årene har vi gått konstant gravide i venninneflokken min.

 

men som småbarnsmødre er det mindre til til det samme sosiale livet og vi treffes ikke så mye. De av oss som har hatt permisjon samtidig har møttes litt sånn innimellom på dagtid å vi prøver å få til et treff i mnd eller annenhver..

 

Tror det er litt slik nå. Nå er det våre små som krever oss mest og familien. Men føler ikke at jeg kan si at jeg har mistet dem fordi. Om noen år når barna er større så regner jeg med at dette endrer seg igjen.

[Anonym bruker]

Vet ikke helt hvordan dere har det når dere møter venner, men kan fortelle litt om meg selv og mine venninner. Min samboer og jeg er blandt dem i venneflokken vår som har vært sein med å få barn (var over 30 da førstemann kom). Husker jeg synes det var så irriterende å møte venninnene som bare skulle prate om barna sine. Det ble rett og slett for mye! Selv om barna deres er (og var) kjempeherlige, og jeg alltid har vært glad i barn. Hadde derfor en liten periode hvor kontakten var mindre. "I dag" henger vi mer ut sammen, men møtes stort sett uten barn, feks går på byen, på fest, har "klubb" hjemme hos hverandre. Tror alle jeg kjenner (inkludert meg selv) prater mye om barna når ungene er små. Spesielt ved førstemann synes jeg det bruker å bli litt intenst. For meg har det vært viktig å være bevisst på å prate om andre ting når jeg møter venninner (spesielt dem uten barn). Venninner kan være gode venninner selv om de ikke tar del i "familie-livet" mitt. Har også fått nye venninner, fra barselgruppe m.m. som jeg henger ut med sammen med barna. De er alle mine venner, men på ulike måter :-)

[mammamaiken]

Hepp, HI her. KJekt å se at så mange har fortalt sine historier:)

Nå er det sånn at vi var blant de første i vår venneflokk som fikk barn, og vi er/var en venneflokk som var glad i å feste, gå på konsert etc. Dermed ble det et stort skritt å ta ved å gå bort i fra den livsstilen og nå leve et mer konvensjonelt liv. Jeg er veldig obs på å ikke være en mor som bare sitter og viser bilder av barnet sitt og prater om bleier og babygrøt, nettopp fordi jeg vet godt hvordan det er å bli "prakka" på baby-pratet når du selv ikke er interessert.

Vi tre-fire nærmeste venninnene møtes alt fra et par til en gang i måneden. Ikke alle er med alltid, men likevel. Nå er det sånn at en del av mine venner flytter hjem til bygda eller til storbyen i disse dager, så det er kanskje med å forsterke følelsen av at vi mister kontakt. Men likevel, gøy å lese om hvordan andre ser på dette med venner og barn.

[Snart 3 vakre prinsesser]

Har alle mine venner jeg. Men jeg tror det mye handler om gi og ta. Kan du ikke ta deg en tur til de?

 

[Anonym bruker]

Skjønner hva du mener, men jeg tror det er vanskelig å forandre på noe så drastisk i ditt eget liv, som å få barn, og det ikke skal få følger i forhold til venner. Det lureste er nok ikke å ha for høye forventninger til at venner som ikke har barn enda skal engasjere seg i dine barn. Dessverre er det kanskje ofte slik så lenge ikke mange av dem (hvis noen i det hele tatt) har barn. Vær tålmodig noen år så tipper jeg at pipa har fått en annen lyd. Det var ihvertfall tilfellet her i gjengen etter noen år.

Det kan godt være at du ikke har forandret deg noe, og heller ikke snakker om barnet ditt i deres nærvær, men kanskje de tror at du har forandret deg mye uten å sjekke helt at det stemmer.

 

I mitt tilfelle ble jeg avskrevet av en venninne som fikk sin første før meg. Hun inviterte alle andre venner vi har felles i dåp (vi har kjent hverandre i 22 år) og ikke meg fordi jeg ikke hadde stilt opp og engasjert meg i hennes sønn. Jeg ble super lei meg fordi det skjedde så mye i mitt liv de første månedene i hennes sønns liv at jeg ikke hadde rom for å engasjere meg mer enn det som er normalt. Moren min hadde en ulykke, mormoren min fikk slag og døde, jeg begynte i ny jobb samt flyttet. Det var hektisk. Det fikk jeg ingen forståelse for hos min venninne, kun at jeg ikke engasjerte meg.

Vi er venninner igjen nå, men jeg innser at det er mange krefter i bevegelse blant venner på mange måter.

[Anonym bruker]

Ikke alle synes babyer er særlig interessant, sånn er det bare. Etter at jeg fikk barn har det skjedd en del justeringer i min vennekrets, sånn er det bare. Er egentlig ikke så fryktelig interessert i babyer selv, når jeg ikke har det selv.