hyppige og ekstreme raserianfall!! Blir vedlig glad for svar!

[Helene84]

De siste dagene har datteren på 2 år og 5 mnd hatt ekstreme raserianfall. Hun har alltid vært sta og vet godt å si ifra, men nå er reaksjonen ekstreme når hun ikke får det som hun vi: kaster seg på gulvet, slår, klyper og klorer seg selv og andre som nærmer seg. Kaster ting rundt seg. Blir sint om vi tar på henne.

Vi har jo opplevd raserianfall før også, men det oppleves så mye mer ekstremt nå da hun holder på leeenge (30-40 min) og det er mange av de hver dag. Nå er hun stort sett i barnehagenpå dagen og der har hun ikke hatt noe særlig av de, men de fikk hakeslepp når de så henne virkelig slå seg vrang her om dagen. Hun blir velig sliten av disse anfallene, viker mye mer trøtt, og har fått en helt hes stemme etter all vrælingen.

Vi prøver å la henne få bli ferdig med raserianfallet, holde oss rolig, og si at vi skjønner at hun er sint, men at hun kan ikke gjøre/få det hun ønsker fordi....

Blir dessuten veldig sint på ting når hun ikke får til noe. Sint på dokka om hun ikke klarte sette henne oppi dukkevogne etc...

 

Vet at raserianfall er vanlig i denne alderen, men det er så intenst. Har hun det ikke bra? Selv på natten når hun våknet og pappa fulgte henne tilbake på rommet sitt begynte et nytt anfall. Og det varte en time, med konstant vræling.

 

Noen med råd og erfaring? Hvor lenge vil dette holde på?

Blir veldig glad for svar!!

 

 

[Totette&lillebadehette]

Vår toåring kan også ha helt avsindige raserianfall. Det jeg opplever er at disse forverres på dager som vi enten stresser, er slitne selv, barnet er slitent, om vi glemmer å gi nok positiv oppmerksomhet, eller om barnet føler seg oversett til fordel for minste...

 

Mine råd er:

-prøv å ha flest mulig rutiner i hverdagen

-prøv å unngå stress

-prøv å snakke gjennom hva dere skal gjøre på forhånd, så barnet føler seg inkludert i hverdagen og planleggingen (utrolig hva de forstår nå)

-ta barnet på alvor, barnet er frustrert fordi det opplever at det vil "klare selv", men det er masse det ikke klarer selv enda. Da er det godt å bli tatt på alvor av de voksne.

-Når raserianfallet først er ute, la henne rase litt først, og om hun ikke summer seg så kan du plukke henne sprellende opp og snakke/synge til henne mens du holder henne fast til hun roer seg. Ikke kjeft under raserianfall :s

[Gøril (210406)]

Nesten skulle tro du skrev om jenta vår.. hun er ekstrem for tiden og gråter/raser en del.. tror nesten jeg går på veggen, men får håpe det er en kort fase..

[Expat]

Er alle fire store jeksler kommet? Ellers-sett deg ned med barnet, ha henne på fanget med ansiktet ut og bare oppfordre henne om å puste uuuut, om hun får pustet ut får hun pustet inn og kan fortelle deg hva du totalt har misforstått... Ja, og krangle om ting der dere er klare til å gi dere veldig kjapt. Det er jo kjekt å vinne for henne iblant uten å måtte skrike og...

[Helene84]

Takk for svar.

håper dette gir seg etterhvert. prøbd å tenke godt etter hva som kan gjøre at det er så veldig ekstremt nå. Fortsatt veldig usikker, men tenkte uansett vi skulle tilbringe litt mer tid alene, uten lillesøster. Vi har gjort dette tidligere også, men kanskje det kan være godt for henne med enda litt mer akkurat nå.

 

Synes stort sett ikke dagen er fylt med noe særlig stress. Men noe blir det selvfølgelig om morgene. ettermiddagsaseriet kan jo skyldes at hun er trøtt. Men dette har aldri vært noe problem før nå. Hun har ikke sovet på dagen på noen måneder nå, men ble plutselig itvil om hun kanskje kunne tregt det nå..Litt rart å gå tilbake på det?? Men det blir en ond sirkel av at hun blir trøtt av raserianfallene og enda sintere jo trøttere hun er. HUn har fått sove når hun har hatt behov for det nå da. Men ikke for lenge så vi ødelegger kveldssøvn.

 

Tenkte litt på tenner jeg også..

 

Hmm.. ikke lett å vite med disse små, men det er vel en del av utviklingen av et eget jeg med egne meninger.

[Margot]

Hei

Jeg tror det er viktig å møte barnet med empati. Når barnet har et raserianfall så er det jo ofte noe det vil ha/ ikke får/noe barnet må og ikke vil/ noe vi voksne ikke har skjønt at barnet kommuniserer etc..

Når raserianfallet er en realitet så nytter det ikke å appelere til barnet med voksen logikk, men heller fokusere på å bekrefte barnets følelse. Det kan f.eks være å si til barnet sint, sint, sint, du er så sint, så sint.... og fortsette, sint, sint, så sint. Man føler seg kanskje litt dum i førsten, men dette virker!! Gjenta det til du merker at barnet faktisk hører deg. Du må gjøre det oppriktig, så barnet merker at du vil vise at du forstår. Når barnet igjen lytter til deg, kan du møte barnet med empati og si f.eks jeg VET at du ikke vil ha på jakke, men du MÅ ha på jakke nå, for vi skal ut. Eller, f.eks mamma VET/skjønner at du ikke vil gå nå, DU syns det er leit, men vi MÅ gå nå, for vi skal hjem. Det å møte med empati har vært helt magisk for oss.

Det er jo en naturlig utvikling for barn å utvikle egen vilje, og barn er jo så oppriktig i sine følelser.

Når konflikten/raserianfallet er over har jeg tro på at man må sette seg ned med barnet og ta seg tid til å reparere forholdet, man har kanskje sagt eller gjort ting man ikke mente eller ville gjøre. Dette er med på å gjenopprette nærheten. Så kan man jo lære av det som har hendt, med å f.eks si at dette var ikke noe koselig for mamma/pappa, jeg blir lei meg/ sint etc når vi har det sånn og jeg tror ikke det var noe koselig for deg å bli så sint heller. Neste gang så kan vi jo f.eks prøve.......å bli enige om hvordan dere kan gjøre det bedre neste gang.

Har stor tro på å forebygge konflikter, når man merker at den kommer.

 

Kunsten er jo å bevare roen selv, ikke la seg rive med og miste sinnsroen. Denne metoden har vært gull verdt for meg. Bruker den meget bevisst i dag.

Lykke til:-)