bekymret

[Anonym bruker]

Jeg er samboer med en mann som har to barn før. Begge har adhd... Sammen har vi et barn på 2 år.

Vi har hans barn annenhver helg.

Bekymringen min går ut på at av og til klarer ikke det eldste barnet å styre sinnet sitt, og det fører ofte til at jeg må holde han fast. Han får utløp med sinnet sitt gjennom å ødelegge ting, sparke og slå, si fæle ting osv, slik som adhd barn ofte gjør, og det er derfor jeg må holde han fast. Barnet mitt på to år er ofte vitne til dette. Jeg vil ikke at han skal oppleve dette! Blir kjempe lei meg... Han er bare to år og skjønner ikke hvorfor mamman hans må bruke makt på storebror. Det må jo se helt forferdelig ut for han...

I dag da jeg skulle legge han ville han ikke sove, og snakket om at storebror er lei seg... vet ikke hva jeg skal gjøre...

Tenker at dette vil påvirke han. Barn tar etter det de opplever, og jeg ønsker ikke at mitt barn skal bli utsatt for det.

Dette er jo utrolig egoistisk tenkt av meg, men det er nå slik jeg en gang føler det.

 

Er det noen andre som er i samme situasjon som vil fortelle meg om hvordan dere har det?

[Anonym bruker]

Ved å holde gutten fast, så eksalerer sinneanfallet. Det gjør det med andre ord bare verre. Det er bedre å stoppe argumentasjonen(slutte å snakke til gutten) lenge før det går så langt, og trekke deg vekk og la gutten roe seg alene. Så kan en snakke om problemene etterpå(grunnen til sinneanfallet - ikke at han ble sint)

 

For den dagen kommer at gutten er fysisk sterkere og større enn deg. Hva skal du da gjøre? Da mister du all makt, dersom du baserer makten på fysisk styrke. Du må basere "makten" på respekt. Min 14-åring med ADHD har denne respekten for det jeg sier(selv om han raser, han også). Det jeg sier er sånn det blir. Og det kommer av at han har erfart at jeg holder ord, også når det gjelder å ta fra ham goder. Og at jeg holder ord hver eneste gang jeg truer med/sier noe. En kommer mye lenger med å være konsekvent.

 

Og at ting blir ødelagt er ikke moro, men det er bare ting. Gutten er viktigere, faktisk.

 

Jeg mener helt ærlig at du har ikke rett til å krenke gutten på denne måten, heller. Du er stemor, og det sier jeg ikke for å krenke deg. Det er bare fakta, også i guttens øyne.

 

Og så er det nå engang sånn at søsken at barn med handicap må leve med dette. ikke mye du kan gjøre med det. OG det er mer traumatisk for småsøsken å se foreldrene i fysisk "kamp" med søskenet, enn at de ser broren raser litt.

 

Jeg vet det ikke er lett. Og at en bare har lyst å gi opp av og til. Men en kan jo ikke det. Det er jo ikke barnas feil at ting er som de er, og det er voksne som oftest bestemmer utfallet av oppdragelsesmetodene, alt etter oppdragelsesmetode. Vet at det frister å holde fast, men det hjelper ikke i det lange løp.......

[Anonym bruker]

min sønn har to storebrødre (en av disse med adhd). her i hus sloss disse to guttene med hverandre så fillene fyker og tårer og blod spruter.

min gutt slår generelt mye mer etter en samværsperiode med disse guttene. de sier også til ham at han skal slå den andre av brødrene.

min megling hjelper ikke i det hele tatt. jeg kunne like gjerne vært luft for dem.

 

jeg liker det ikke, men er ikke så mye å gjøre med det føler jeg. guttene skal ha regelmessig samvær med far og lillebror. det har de rett til.