Hvorfor i alle dager er det ingen som advarer mot tiden etter fødselen?

[Anonym bruker]

Ingen depresjon her i gården, men fy fader så tung tiden etter fødselen har vært! Fikk verdens beste lille gutt i midten av september, og tiden etterpå har vært et ork uten like. Jeg har ikke noe imot å våkne om natten, ikke noe imot babygråt eller bæsjebleier - men alt som har skjedd med meg, med kroppen min og psyken min - at ingen kunne si ifra at jeg ville ha det sånn!

 

Det er bare blod, gørr, svette og tårer, samtidig som at jeg føler at jeg har mistet meg selv. Jeg vet det vil bli bedre, men jeg er litt bitter over at ingen advarte meg om at det ville bli tungt. Ammingen er ikke enkel å komme inn i, blødning i en måned er noe dritt, brystbetennelse har jeg hatt, hemoroider, problemer med kontroll på urinblæra. Hvor er jeg i alt dette? Og når kommer jeg tilbake?

 

Bare noen tanker, en real utblåsning om du vil, rundt dette. Jeg vet at jeg egentlig ikke skal klage - med en frisk sønn, en fantastisk kjæreste og egentlig ikke de helt store problemene, men gud bedre, jeg gleder meg til å føle meg virkelig bra igjen! Ikke bare fysisk, men psykisk - som om jeg fortsatt har kontroll.

 

Noen som har noen tips på hvordan jeg kan komme meg tilbake til meg selv igjen så fort som mulig?

[Anonym bruker]

Hei!

Jeg spurte også om hvorfor jordmor ikke kunne snakke om tiden etter fødselen som ett tema på en av svagerskapskontrollene. Det hadde jo vært fint å vært litt forberedt. Enten så er det ikke noe spennende tema for dem, eller så tror de at vi ikke er mottagelig for det når vi går gravid.

Barseltiden kan være noe variert utfra hvordan fødselen er, men mye er likevel ganske likt.

Etter-rier kan være vonde selv for førstegangsfødende.

Blødningene varer ca 6 - 7 uker.

Stikkord når det gjelder ammeproblemer er Lecitin 1200 mg, Kloster, 2 kaps. x 2 pr dag. Hjelper mot tette melkeganger. Kjøpes på helsekostbutikk.

Var hos gynekolog for litt siden. Han sa at det er utolig hva som ordner seg etter en fødsel. Det tar bare litt tid. 2 - 3 mnd så var hemoridene borte. 4 mnd så var stingene grodd/ sluttet å blø.

Ammingen gjør at man blir tørr i skjeden, noe som gir litt dårligere groforhold for rifter. Det ta altså ikke bare 14 dager slik det står i bøkene.

All amming, nattevåke, lavt blodsukker og blodprosent, gjør mye med humøret. Det er også mange hormoner i sving. Derfor er det ikke unormalt å plutselig begynne å gråte.

Anbefaler at du prioriterer å spise og sove når babyen sover. Andre kan ta seg av husarbeidet. Gjestene kan også hjelpe til!

Sjekk Hb hos lege på 6 ukers kontrollen, kanskje trenger du jerntilkudd.

Det tar lang tid å finne tilbake til seg selv! Gå på trilletur! Det har vært terapi for meg! Snakk ut med gode venninner! Det er lov å klage og være nedfor! Helt normalt for en som har født!

Klem fra en som har vært der du er nå...

 

 

[Anonym bruker]

Jeg er der du er nå, men ligger noen mnd foran deg. har en på 3 mnd, med kolikk. Av og til tenker jeg "hva f... er det vi har gjort?" og hvorfor var det ingen som advarte oss? Jeg elsker mini, ikke misforstå, men det er et slit. INGEN tid for meg selv. Å dusje er fremdeles et privilegium! Har prøvd å få råd hos helsesøster, siden vi har prøvd ALT mot kolikk. Hun lurte på om vi hadde vært med på babysang...... Sukk. Ikke lett å nå fram. God ide det der med at jordmor kunne snakke litt om tiden etter mens man fortsatt går gravid, ikke at alle opplever det like tungt, men det hadde vært fint å få litt innsikt.

Stor trøsteklem fra ei som trodde det skulle bli tøft, men ikke SÅ tøft!

[Anonym bruker]

Jeg er så enig!

Jeg hadde trodd det skulle bli slitsomt - ja.

Men nå er snuppa 7 mnd og jeg har enda ikke vært alene.

Dusj er for meg fri.

Sove, hva er det?

 

Alt jeg hørte før var :"babyer sover jo hele tiden"

Ånei du.

 

Men hun er jo det beste som har hendt meg

[septermor]

jeg er så enig så enig.

Alle steder syns jeg at jeg hører om at fødselen er så fæl, men når den er over, da er man i kjempe form! og som du sier veldig bra, det kan være mange ting etterpå også.

Det jeg opplevde som rart, var hvordan problemene etter fødsel ble så private og usynlige. Det er ok å snakke om kynnere, bekkenløsning, hovne ben og til og med blødnigner under graviditet, men hemmorider, renseblødning. sting og andre ting... etter fødsel skal det være usynlig.

[Anonym bruker]

Altså.. alle vet jo at småbarnsperioden er travel og stressende! Det var intet nytt så.. dere vet hva dere gikk til..

[Anonym bruker]

Til anonym 02.12 - 11.02.09

 

Det var ikke småbarnsperioden som var diskutert her. Det var heller det å miste seg selv og kontrollen på kroppen sin blant alt som skjer etter en fødsel, og det at man ikke var forberedt på dette. Man er forberedt på at et svangerskap, en fødsel og deretter en baby som krever mye, men ikke det å falle ut av seg selv. Man regner med at man skal være frisk og rask og lykkelig iløpet av et par uker, men i realiteten er det dessverre ikke slik. Og da kan det være godt å diskutere det med andre her, istedenfor å føle seg heeelt alene. For dessverre så er alt som er med kroppen og psyken de neste ukene/månedene etter fødselen nesten et tabu å prate om. Man skal jo være en glad og frisk mor nå som graviditeten og fødselen er vell overstått!

[Nonsense]

 

* Rettelse: Det var til anonym 11.01, ikke 11.02.

[nr 3 :D høygravid <3]

Jeg husker på når jeg fikk første gutten min. Å gå på Prix`en å handle mat på kvelden, ble FRI!! Hehhehhe.

Men det rare, er at jeg synest det ble lettere med nr 2. Litt spent i forhold til nr 3 da. Men de 2 første er heldivis ganske stor; 6 og 10.

Blir spennende:)

[8maria]

Ja - det er rart at det ikke snakkes mer om hvordan vi kvinner har det i tiden etter fødsel.... Kroppen, psyket, energien vår - alt skal liksom bare ordne seg av seg selv...

og ja det gjør det mange ganger......

men oftest tror jeg at de fleste av oss har en eller annen form for reaksjon i etterkant..... Om det bare er at vi er så slitne- at vi i en periode ikke finner lysten eller ork til å klare enkle ting i hverdagen...

Har varit igjennom dette selv... vet hva dere snakker om ....

 

Samfunnet gjør ikke mye med dette...

Ja vi kan være "flinke" piker og trene _ få mer energi den veien.. det er en måte å gjøre det på...

 

Men ..... jeg tror det er mer som ligger her....

 

Vi i vestverden fokuserer oftest på vårt yttre liv- vi har liksom ikke lært oss å ta vare på tankene våre- eller blitt lært opp til å pleie vårt indre....

 

Hva med energi?

Hva er det egentlig?

 

Vi lar bare skuten dure og gå... vi har på en måte ikke lært alt om oss selv... Da tenker jeg vårt indre liv...

 

Jeg har funnet noe som hjalp meg- og det var en fantastisk måte å lære mer om seg selv på... nydeligt... speciellt... hvis du ikke har prøvd det før.... Nå om dagen er det jo snakk om så mye med healing og slikt- men jeg kan love deg at det virker... :-) Healing hjelper mennesker å få mer energi- det er ikke noe man gjør kun hvis man har vondt-- Vet du at ordet healing - betyr nettopp det = å bli hel...

 

Og det er vel det dette handler om - at vi kvinner skal bli Hel igjen etter fødsel- både fysiskt, psykiskt og sjelsligt---- få det godt i oss selv og med oss selv--- få hentet inn oss selv- slik at vi blir hele- glade - lykkelige og fornøjd

 

Slik klarer vi å håndtere hverdagen igjen...

Kanskje med et smil om munnen....

For hverdagen er av og til slitsom - krevende...

Men når vi har det godt inne i oss selv- har nok energi... og er tilfreds... ja da klarer vi nedturene på en bedre måte....

 

Vi fortjener å ha det riktigt godt dypt i oss selv...

Vi trenger det for å ha ork til å være en god forelder...

Rart at samfunnet ikke fokuserer på dette...?

 

Uansett - det som hjalp meg var at jeg gikk til en dame som driver livh.no - der fikk jeg healing og har gått på selvutviklingskurs- FANTASTISK måte å få det godt med selg selv på - jeg anbefaller det på det varmeste..

 

Jeg ønsker dere alle lykke til i rollen som mor og forelder - og lykkelig kvinne- vi fortjener alle det godeste------- Kjærlighet

 

God klem fra meg

[Anonym bruker]

Jeg må si en ting når det gjelder dette at det er lite fokus på tiden etter fødsel.

 

Jeg tror faktisk ikke man er så lydhør for det som gravid. Da er man så opptatt av graviditeten og babyen som skal komme, at man bare ler av de som prøver å si noe om følelsen av seg selv etter at babyen har kommet.

 

Jeg har prøvd med et par venninner av meg som var i slutten av sin graviditet og gledet seg sånn til å få kroppen sin for seg selv å si til dem at det tar lang tid før du får den følelsen.

 

At det er ikke sånn at pop babyn er ute og tilbake til seg selv, men de vil ikke høre.

 

Kanskje er det måten jeg sier det på, men jeg prøve virkelig ikke å være belærende men mer komme med en betraktning om livet med ny baby og post-gravid-kropp og sinn....

 

Det er jo mange som påstår at de aldri har hørt om sånn og sånn i graviditeten heller, men så er det jo heller at de ikke har vært interessert før de er der selv!

[Trultetulte]

Hvorfor kan ikke jordmor snakke om dette før fødsel så kan en være forberedt ja....De som ikke føler som oss blir jo bare positivt overrasket dersom det ikke skjer, men derimot de som opplever å "miste seg selv" i dette, kan jo dog være litte granne forberedt.

 

Sov selv ca 3 måneder etter fødsel. Følte meg utslitt og mistet meg selv oppi det hele. Blod, blo, blo og atter blod, dumme hemoriet som gjordet at tårene grein vær gang jeg skulle på do. (dette sleit jeg faktisk med i ca 10 måneder). Orket ikke gå ut. Selv husket jeg 1.gangsfødende som fortalte at de var ute og trillet med barnet på kjøpesenteret 2-3 dager etter fødsel og sov nesten aldri når babyen sov. DET HADDE JEG ALDRI KLART:....,

 

Satser på det blir litte granne bedre denne gang...men jeg har allerede planer om å sove når babyen sover, å håper for guds skyld at jeg ikke får et barn med Kolikk. Å det andre barnet mitt på 2 år... Det skal i barnehagen. (i hvertfall i første omgang).

[Anonym bruker]

Heihei, trådstarter her! Jeg skrev innlegget for lenge siden som en stor utblåsning om hele den ufattelige slitsomme perioden etter fødselen - det er så kjempehyggelig å lese alle dere som har hatt de samme tankene og følelsene som meg - for sammen er vi mindre alene.

 

Jeg tror vi alle får et feil syn på det å være nybakt mor fra alle kanter. Vi tror at det å være en god mor er å komme tilbake til sitt gamle liv og sine gamle vaner så fort som mulig, og se så bra ut som mulig mens man gjør det. Jeg skrev at jeg lurte på når jeg kom tilbake - sannheten er at jeg - den jeg var - kommer jo aldri tilbake. Jeg er jo ikke den jeg var før jeg fikk sønnen min. Jeg fokuserte på feil ting - på hvordan jeg kunne komme tilbake i mine gamle rutiner og mitt gamle liv, når livet mitt aldri kom til å bli det samme igjen. Jeg kan ikke komme tilbake inn i gamle rutiner, jeg må skape nye rutiner som jeg og sønnen min har sammen. Det handler ikke om å få et barn som passer i livet ditt, men at du må klare å omregulere livet ditt slik at du kan være i barnets liv. Det er et privilegium, men gud bedre! Det er tungt!

 

Forresten: til anonym 11:31 5.03.2009. Nå syntes jeg du gjør gravide litt dummere enn de fortjener - jeg vet godt at INGEN advarte meg om at jeg kom til å ha det tungt. Noen advarte (og nærmest spøkte med) fødselsdepresjon, men det var jo ikke noen fødselsdepresjon jeg hadde! Og om de hadde nevnt det, så hadde jeg jo ikke hatt noen mulighet til å forstå. Det beste hadde vært om helsesøster eller lege tok det opp på en ordentlig måte. Du VIL ha det tungt. Det VIL være tøft. Kroppen din VIL ikke bli den samme med en gang. Men det VIL bli bedre etterhvert. Både når det gjelder det fysiske og det psykiske. Det helsepersonale jeg har møtt på i forbindelse med min graviditet og fødsel har vært veldig generelle og "enkle". For eksempel når jeg ble gravid og trengte hjelp til å slutte og røyke. Helsesøster sier "Du må bare slutte.". Ja, jeg vet jeg må slutte - kan du kanskje hjelpe meg til å finne veien dit? Den fant jeg forøvrig uten henne. Dessverre, for det er mange som ikke finner den.

 

Nå kan det hende dette ble mye vås, men jeg ble oppriktig rørt over ærligheten og støtten mange ga meg - jeg som var i en tøff situasjon. Selv om man vet at det blir tøft før man er der, er det vanskelig å forstå på hvilket nivå det er tøffest! For meg var det faktisk alt som skjedde med meg, ikke alt som skjedde utenom.

[Anonym bruker]

Jeg har nettopp lest hele denne tråden og jeg kjenner meg så godt igjen. Det er 1,5 år siden jeg fødte og det tok over et år å komme meg videre. Nå føler jeg at jeg har kontroll. Jeg raste ned mange kilo. Veide 12 kg mindre enn før fødsel. Det var kjempetøft, men nå er livet helt fantastisk.

Tror veldig mange får et stort sjokk og at det er vanskelig å prate om det. Jeg husker at jeg var så sint på alle kvinnene i verden som hadde født før meg og som ikke hadde delt sin kunnskap. Hvorfor er alt så tabu?

Jeg har vurdert å skrive bok.

 

Jeg var ikke deprimert, men uforberedt, utslitt, forvirret og sjokkert.

[koala]

Jepp, det er en grunn til at vi har permisjon såpass lenge... Jeg følte meg ikke "normal" før det var gått 6-7måneder, det var først da kosen begynte og det provoserer meg litt når noen skal tvinge meg til å dele 50/50 på permisjonen! Dvs. at når endelig jeg kunne kose meg med barnet litt så måtte jeg dradd på jobb og overlatt alt til pappan. Jeg ser gjerne at fedrene får lengre permisjon men ikke på bekostning av mødrene, det er vi som bærer barnet, føder det, nærer det og sliter med nattevåk og vi trenger den tiden for å komme ovenpå igjen.

[mamman til snart 3 ;)]

kjenner meg så godt igjen i alt dere skriver jenter... nå er det snart 2 år siden lille pia mi kom til denne jord. og nå er det bare 3 mnd til nr 2 kommer til verden. denne gangen er jeg mye mer forberedt på hva som venter meg og føler at jeg er flere erfaringer rikere enn jeg var sist.

Men det jeg skulle fortelle var da min kjære datter på 2 år kom til verden. Jeg hadde bare hørt historier om at med en gang barnet var født så var man verdens lykkeligste og alt var bare flott og fantastisk. skal si jeg fikk meg et sjokk da jeg ikke ble glad i det hele tatt og var helt tom innvendig. jeg gråt masse da jeg kom hjem og skjønte ingenting at følelsene svingtet alle veier den første tida. jeg var sliten, utmattet av søvn mangel, livredd for å være alene med henne og 1000 andre ting. trodde faktisk jeg var den eneste i hele verden som hadde det på denne måten og trodde det var noe alvorlig galt med meg. en mnd etterpå kom jeg over og leste litt om hvor vanlig det var med fødselsdeprisjoner den første tida etterpå. jeg slet en del med amminga også ( hadde lite melk) men fikk beskjed av jordmor om at jeg bare måtte amme og amme så kom d mer melk. men det gjorde aldri det og jeg kunne amme halve døgnet. syns det var lite opplyst om det med amming også. det er jo faktisk ikke alle som har overflod med melk. men det va liksom tabu og gi morsmelk erstatning...hmf..

jaja...poenget er at det tok sikkert et halvt år før jeg ble meg selv igjen. og bynte å glede meg over hverdagen...

syns i ettertid det har vært kjempe viktig og prate med vennene mine om dette og har gitt råd til vennene min som nettopp har fått barn. forklart dem hvordan jeg hadde det og at de ikke måtte tro alt er bare lykken fra dag 1...

nå er livet hærlig og jeg elsker min lille jente over alt på jord. så får vi håpe at neste mann får en mer forberedt mor som er noen erfaringer rikere...

[Anonym bruker]

Jeg gråter litt nå jeg når jeg leser dette.

4 md siden min fødsel, og tiden til nå har vært alt annet enn hva jeg planla. Det ble nok utløst av at jeg har fått en ugrei skade nedentil som jeg antagelig må operere om et år. Men hvordan skal jeg klare å skille det fysiske fra det psykiske?

Føler jeg har mistet mitt gamle meg fullstendig, kropp og sjel, og strever så veldig med å være en glad mor. Vil jo ikke at lille bolla skal få "senskader" fordi mor ikke var glad og oppmerksom nok den første tiden.

 

Heldigvis går det bedre. Jeg gråter ikke hver dag lenger. Hurra lissom ;-S

Også VET jeg jo at det går over på sikt. Jeg TROR jo jeg kommer til å bli glad igjen og få overskudd. Det har jo tidligere erfaringer vist. Men det er så leit å oppleve at den tiden som liksom skal være den beste i livet egentlig er helt forferdelig samtidig.

 

Noen ganger skulle jeg ønske jeg aldri hadde fått barn. Men så blir jeg utrolig lettet for at jeg har fått barn, så slipper jeg å gå gjennom det igjen.

 

Blir så missunnelig på alle de som kommer seg gjennom dette uten skader, glad og fornøyd. Men så er det jo sant som dere sier. Man snakker jo ikke om komplikasjoner og slitet etter fødselen. Jeg er den første i min venninneflokk som får barn, og jeg har vært helt dønn åpen om alt. Ned til minste hemoride Ingen skal være redde for å komme til meg med problemene sine senere i livet. Tabu har vi ikke tid til!

 

 

 

E

[Anonym bruker]

Heia deg, E!

 

Vi trenger flere som kaster tabuene ut av vinduet!

 

Hilsen en som forbereder seg så godt hun kan på å bli mor for første gang

[Anonym bruker]

Stakars,det blir bedre.

Frisk luft,trening med vogn og litt sol nå så er du i gang snart.

 

Når det gjelder hemorider og urin lekasje ,må du snakke med legen .

MITT TIPS ANG.INKONTINENS:

Annbefaler inkontinens truser som heter Kylie som du kan kjøpe på Apoteket ,samtidig som du aktivt trener deg opp igjen.

De finnes i flere farger,sugeevner og fasonger.

Supert når du er på stranda så slipper du å styre med bind.

 

" Ingenting er så galt så det er godt for noe."

Det kan bare gå en vei og det er oppover,så opp med humøret du er ikke alene.

 

[Anonym bruker]

Hei.

Fint å lese dette her, jeg har vært nedstemt og lei siden jeg fødte og jeg har ingen å prate med, kanskje jm, men uansett vet jeg ikke hva jeg skal si, jeg synes hverdagen er så ufattelig kjedelig og meningsløs! Og jeg trener flere ganger i uka, men går IKKE ned i vekt! Uansett hva jeg gjør så får jeg det ikke bra. Jeg elsker sønnen min, men resten er gørr og jeg klarer ikke å uttrykke meg, ikke til mannen min, til venninnene mine eller noen.

[lille frø, mor til to]

Jeg er gravid og er på besøk her inne for å se litt hva jeg har i vente.

Huff det virker litt skummelt dette. Vet ikke helt om jeg er forberedt på hvor tøft det blir.

Tisse på seg og vondt i rompa, hengemage, og søvnløs?? Nei, definitivt ikke klar!

[white lady]

det oppleves forskjellig for alle, det skal være sikkert. men det er nok mange som ikke snakker om plagene etter fødselen. man regner på en måte med at man er sitt gamle jeg når renselsen er over og bollemagen borte, men jeg kjenner fremdeles at jeg er sydd nedentil, nesten to år etterpå. det gjør ikke vondt, men er ubehagelig. bekkenløsningen er gradvis blitt bedre, men det verste var at jeg raste ned i vekt! synes de på helsestasjonen skulle snakket om hvor viktig kostholdet var og at man måtte spise mer når man ammet. egentlig er det jo innlysende, men det er ikke bare bare å skulle begynne å spise mye mer enn man vanligvis gjør.

jeg er fremdeles mange kilo lettere enn før fødselen, (og jeg var slank) selv om jeg sluttet å amme for et år siden...

[Tipp topp]

Vil bare si meg helt enig i at man burde fått bedre informasjon om tiden etter fødsel. Det var ingen som feks fortalte at puppene ble harde som stein og dritvonde da melken begynte å komme. hadde vært greit å være forbredt. Synes også det var lite info om sting, renselse osv. Kunne i alle fall fått et lite info hefte på barsel som het feks Kroppen etter fødsel.

 

Og jeg hørte også bare at alle barn sover mye og sov når babyen sover. Hun sov kun korte økter på dagen så innen jeg hadde rukket å sovne var hun våken igjen. I tillegg er det ok å kunne bruke den lille tiden til å gå på do i fred osv.

[Panterjenta85]

Det er godt å lese om andre som også er slitne!

JEg elsker min datter, men syns innimellom jeg er helt tappet for energi. Noen ganger gruer jeg meg til neste gang jeg må amme fordi jeg har litt treg utdrivningsrefleks og ble utrolig sår den første tida. Det begynner å bedre seg, men så fort det ikke er det ene er det det andre. Melkespreng og tette melkeganger og amming så ofte jeg klarer... Har ei jente som får utrolig mye luft i magen og gråter så sårt så sårt når hun ikke får det bort. Det tærer på energien. Ser frem til tiden da hun ikke lett får vondt i magen og ikke lenger behøver tre måltider i løpet av natten... Alle sier jeg skal nyte tida fordi den går så fort, men jeg vil at iaffal et par måneder godt kan gå litt fort... Alt skal visst bli så mye bedre bare hun passerer 3mnd...

Sliter selv også med hemoroider og å holde meg lenge nok til jeg faktisk er på do.. Hadde ingen plager før fødselen og følte jeg hadde utrolig mye overskudd til å ta fatt på mammarollen, men det blir gradvis tappet ut uten at ny energi kommer til.

Heldigvis har jeg en støttende mann som hjelper meg utrolig mye! Han kan jeg prate med og gråte til og han hjelper meg gjennom dette! Det er heldigvis noen gode perioder oppi det hele! Nå har jenta mi mye mer øyekontakt med oss når hun er våken og prøver å herme etter oss så godt hun klarer når vi lager grimaser! Alt i alt er det verdt det!! Ville aldri vært foruten henne!!

[Anonym bruker]

Er "deilig" å lese at det er andre som har det akkurat slik jeg føler det!

 

Fikk en liten for ikke så veldig lenge siden, er alene om hele omsorgen for det lille nurket og merker det tærer ganske på humøret..det savnet etter å dele dette med noen..at noen gleder seg over det samme som meg i løpet av en dag..det å dusje uten at nurket sitter på utsiden i vippestolen sin er unormalt:P men har ikke samvittighet til å belaste noen andre med at jeg sitter alene med omsorgen.

 

Er kjempe glad i det lille nurket å kunne ikke vert foruten, men er rett å slett litt dårlig med info om den tiden etter barnet er født.

 

Vil jo ikke akkurat skremme dem som er gravide å bare gleder seg til at nurket deres skal komme ut og at de bare skal kose seg! HAH:P

syns ikke det er så veldig mye kos med en liten baby, og det at de sover mye er også bare tull!!(ihvertfall i dette huset)

 

Får så vanvittig dårlig samvittighet for at jeg føler det slik og at jeg i det hele tatt tenker slik.

 

Men går vel ikke lange tiden før man har litt bedre kontroll over kroppen og at det er kos med en liten i hus ( prøver å se positivt på hele situasjonen også)

 

SÅNN, nå føler jeg meg 10 kg letter når jeg fikk blåst ut litt av min frustrasjon!