Sambo med depresjon, kanskje jeg også er det?

[Gjest ღgulle med lillegull i magenღ]

Føler at alt er vanskelig for tiden og jeg er bare trist. Jeg har vært syk siden uke 6, er nå i uke 20, og er nå så sliten at jeg ikke helt vet forskjell på opp og ned. I midten av aug. ble jeg tatt ut fra jobben pga tidlig bekkenløsning og det var ikke mulig å tilrettelegge for meg eller omplassering. Det var tungt fordi jeg er veldig glad i jobben min og tanken på å være borte så lenge var vanskelig. Siden jeg studerer i tillegg hadde jeg i allefall studiene å se frem til, men så ble jeg ytligere syk og nå er jeg sykemeldt fram til fødselen.

 

Det er fryketlig trist å bare gå hjemme, men jeg er for sliten til å dra noe sted. Mine bestevenniner befinner seg i USA, Irland, Austraila, Sør-Amerika, Bergen og Oslo, så jeg føler meg ganske alene.

 

Sambo har ikke hatt det særlig bra han heller (depresjon osv.), men før jeg ble gravid var i allefall jeg i from nok til å muntre han opp. Nå merker jeg at jeg ikke orker all klagingen hans og blir utrolig fort irritert. Han har blitt 100% sykemeldt for en periode og det er slitsomt å ha han hjemme. Vi har hatt noen tøffe mnd nå og han har flyttet litt fram og tilbake, men usikkerheten ved at han bare "pakker sakene sine" på den måten gjør meg bekymret for at han kanskje bare vil dra fra meg og babyen en dag. Jeg er fryketlig glad i han, men situasjonen nå er bare vanskelig. Føler at framtiden er veldig uklar! Jeg har ikke noe å holde meg fast til...

 

Jeg er veldig glad i den lille i magen, men synes alt er så vanskelig. Jeg liker ikke å gå ut lenger for jeg vil helst unngå at folk kommer bort til meg for å snakke om "magen". Det har liksom blitt til at når jeg går ut prøver jeg å gjøre magen så liten som mulig for å unngå oppmerksomhet. Det er helt teit, men det har bare blitt sånn. Hjemme føler jeg meg veldig kofertabel med magen, men ikke blandt andre.

 

Begynner å lure på om jeg holder på å bli helt koko, er det flere enn meg som synes det er vanskelig å gå gravid? Eller som har en sambo som er syk og føler seg alene?

[Anonym bruker]

Hei til deg

 

Jeg må virkelig si at dette innlegget traff meg skikkelig. Har det på mange måter det samme og er i veldig lik situasjon. Jeg misunner de som koser seg i graviditeten, for hittil har jeg ikke opplevd så mye kos for å si det sånn. Er selv i dårlig form og sykemeldt, samtidig som jeg har studier ved siden av. Min samboer er også sykemeldt pga depresjon. Noe som gjør at det blir vanskelig til tider å være positiv og glede seg over graviditeten. Jeg har dessverre ikke tid til å skrive så mye nå, men jeg vil komme tilbake:) På en måte godt å se at det ikke bare er meg som føler det sånn......

[knab]

var ikke meningen å være anonym

[Gjest ღgulle med lillegull i magenღ]

 

Takk for svar! Da jeg la ut inlegget på skravlesiden fikk jeg til svar at "ting kunne vel ikke være så ille og jeg måtte prøve å tenke positivt"... Etter en stund blir det vanskelig å tenke positivt hele tiden... Det er ikke lett å ta en dag av gangen når man aldri vet om dagen blir fulstendig kaos eller ei! Unner ingen å være i denne situasjonen. (Så klart, det finnes sikkert værre situasjoner å være i, men akkurat nå synes jeg dette er ille nok.)

 

Synes det har blitt en selvfølge at når mennesker spør; hvordan har du det eller hvordan har dere det, så må man svare ja.. Hvis ikke så klager man eller enda værre de vil høre i detalj hva som er galt.

 

Jeg overlever å være i dårlig form, selvom jeg kan bli litt "motløs" noen ganger, men det er vanskelig å forholde seg til sambo og hvordan han føler seg. Når jeg var "frisk og rask" var det ikke noe problem, men nå har jeg ikke nok energi. Han skjønner jo at jeg ikke er i form, men jeg ser at han helst skulle hatt det slik som før.

 

Håper formen snur og han får mer hjelp for depresjonen. Vil så gjerne ha masse gode minner å se tilbake til når babyen har kommet. Når det kommer en "god dag" blir jeg så lykkelig

 

Håper det går bra med dere! Ha en fin helg!

[knab]

Hei igjen

 

Jeg er nå 20 uker, og ble sykemeldt tidlig pga forhøyet blodtrykk. Jeg har fått beskjed om å ta ting med ro, men det viser seg å være veldig vanskelig. Siden samboeren min er sykemeldt pga depresjon og utbrenthet er det lite hjelp å få av han. Jeg står alene om alle praktiske oppgaver som må gjøres. Det eneste han gjør er å stå opp på formiddagen og sitte foran PC`n. Han hjelper ikke til med å rydde vekk sin egen tallerken etter å ha spist en gang. Så da blir det veldig mye på meg når jeg må plukke opp etter han hele dagen. Dette er ikke noe nytt som har startet nå, men som har blitt mye værre. Vi har mistet mye av kontakten mellom hverandre, og han har blitt veldig selvsentrert. Kommunikasjonen mellom oss er så og si ikke der lenger, så lenge det ikke har noen underholdningsverdi for han. Han har ingen interesse av meg og mine ting lenger, men ønsker at jeg skal være med på alt han driver med. Og han har liten forståelse for at jeg ikke har tid eller energi til det, da jeg fortsatt går på skolen, og holde nogenlunde orden i huset.

 

i forbindelse med graviditeten synes jeg det blir mer og mer vanskelig. Jeg har mindre og mindre gleder i forhold til det, for hvordan skal det bli når vi blir en til? Må jeg gjøre alt alene da også? Jeg tar meg selv i at jeg blir brydd når folk spør meg om "magen". For som du sier, så svarer man JA, på at alt er bra når noen spørr. Og jeg blir brydd med at jeg føler noen ganger at folk er mer glad for dette enn meg. Tidligere gledet jeg meg mye mer, men nå ser jeg bare problemer med det. Og jeg synes at det er så utolig trist å ha sånne tanker om sitt eget barn. Selv om dette barnet ikke var planlagt, så er det i alle fall ønsket. Da jeg ble gravid ble jeg veldig overasket, siden jeg egentlig ikke kunne få barn. Og det viser seg mer og mer tydelig at min samboer egentlig ikke ønsker dette. Så når folk spør om min samboer gleder seg, så juger jeg og sier at han gleder seg mer og mer nå.

 

Jeg klarer ikke lenger å være en støtte for min samboer, for jeg trenger jo støtte selv. Og jeg merker at jeg har en stor usikkerhet knyttet til oss to. Så det å ta en dag av gangen er ikke like lett...

 

Håper at de siste dagene har vært bedre hos deg:) Jeg føler så med deg med din situasjon. Det er så utrolig vondt å ha en slik usikkerhet knyttet til personen som egentlig burde ta vare på deg akkurat nå. Det er godt å se at det ikke bare er meg som synes at det ikke er lett å være gravid....

 

God helg til deg også

[Anonym bruker]

Hei til dere begge:)

 

Selv har jeg ingen erfaring med det dere sliter med, men jeg skjønner at dere er i en veldig vond situasjon. Dere skal jo egentlig gå rundt og strutte og være lykkelige gravide, men så har dere det istedet veldig vanskelig. Jeg føler virkelig empati med dere.

 

Jeg tenker det er viktig for deres og det kommende barnet deres skyld at samboeren kommer seg ut av depresjonen, for det virker som om dere dras ned av samboerens tilstand, og det er ikke rart! Jeg trenger kjæresten min ekstra mye nå, det å ikke ha støtte fra ham må være tungt.

 

Får samboer hjelp for depresjonen?

 

Det å komme seg ut av en depresjon er krevende. Å sette seg foran pc`n, og la være å gjøre dagligdagse plikter er ikke en effektiv metode... Når man er deprimert mangler man energi, tiltak, vilje og håp. Det å skulle holde seg i aktivitet kan virke som umulig, for ikke å snakke om meningsløst. Men man må jobbe seg ut av situasjonen man er i selv om det virker nytteløst. Mange trenger å bli stilt krav til, ansvarliggjøres og utfordres, Selvfølgelig på en forståelsefull måte. Det er mye omsorg i å være streng. Men dere skal ikke ha ansvar for at samboeren din kommer ut av depresjonen, dette skal profesjonelle ta seg av.

 

Jeg syns dere skal ta opp problemet med fastlegen/jordmoren. Håper dere føler dere kan snakke med dem om sånne ting og at de tar dere på alvor. Hvertfall snakk med noen dere er fortrolige med. Det er ingen skam å be om hjelp. Tror det er veldig viktig å ta tak i alle problemene nå for å sikre at tiden etter fødselen blir best mulig.

 

Ta vare på dere selv og lykke til