En barnefar som bare lager problemer!

[Anonym bruker]

Heisann.

Klage- og undreinnlegg fra meg.

Jeg er gravid i 27 uke med en eldre mann. Selv er jeg 22 og han 37. Han har to barn fra et tidligere forhold. Vi er ikke sammen og er begge single.

Han har bedt meg flytte inn med han, selv om han ikke har noen romantiske følelser for meg. Understreker selv at dette er fordi han er i en økonomisk vanskelig situasjon, og det hadde passet fint om vi delte utgiftene, framfor å bo hver for oss. Også er det jo fint for den lille, sier han, i en bisetning. Jeg sa selvfølgelig nei. Klarer meg selv.

 

Da jeg ble gravid, fikk jeg beskjed om at dette selvfølgelig var mitt valg. Han skulle stille opp uansett. To uker senere fikk jeg beskjed om at jeg ødela livet hans om jeg ikke fjernet barnet. Han prøvde å tvinge meg til abort (stort sett de tre første månedene) gjennom å terrorisere meg med dårlig samvittighet (ødela hans barns liv, hans liv, truende meldinger og mye stygge ord...). Jeg beholdt selvfølgelig tulla.

 

Barnefar lånte 5500 kroner av meg til regninger. Dette var i april. Han har stor forbruksgjeld og masser av inkassoer (luksusfellen). Jeg ba om å få disse tilbake tidlig i september da jeg fikk det veldig stramt økonomisk selv. Han har ikke vist noe tegn til å ville/prøve/ønske å betale de tilbake tidligere. Dette var et helvete å få til å skje. Løgner, utsettelser og jeg vet ikke hva. I oktober kom pengene. Da etter mengder skjeldsord, beskjed om hvor grusom jeg var, at han ikke ville ha kontakt osv..

Tiden før og gjennom første del av svangerskapet, var vi litt på gang. Jeg har blant annet sendt noen "intime" bilder av meg selv til han (disse er forøvrig så close-up at du skal kjenne meg særs godt for å kjenne igjen at de er av meg). Disse har han truet meg med "å bruke i mot meg, om jeg presser han" (hva nå dette skulle bety, da jeg ikke har presset han til noe som helst..annet enn å betale meg tilbake pengene mine).

Han har ved en annen anledning uttalt at "vi får se hvem som får omsorgen for barnet" og "vi får se hvem som må betale bidrag til hvem". Han legger her til grunn at jeg lider av angst og depresjoner (gikk på anti-depressiva i 6 mnd da jeg var 17 (!!) og fikk sovepiller for angst da jeg og min samboer flyttet fra hverandre etter 4 år. Ble boende alene og slet med nattesøvn).

 

BF er antakeligvis verdens mest vinglete og psykisk ustabile menneske. Han går fra, i samme samtale, å si at jeg er verdens verste, mest egoistiske menneske, til å be meg flytte inn hos seg. Når han spør om jeg vil komme bort og snakke litt, og jeg svarer med å spørre om han har tenkt til å engasjere seg i sin babys liv, svarer han "nei, med store smiletegn bak. Dette er jo galskap!? Mannen er jo gal!?

 

Er det noen mulighet for at han kan få omsorgen for barnet mitt?

Hvordan skal jeg nå sørge for at jeg får fult foreldreansvar (redd for at han vil ha delt foreldreansvar). Kan jeg KREVE dette?

Videre ønsker jeg at han ikke skal ha noe samvær alene med babyen før hun er fylt et år. Han kan gjerne besøke henne, men med meg tilstede. Ønsker at han skal ha henne annen hver helg etterhvert (det vil han også). Kan jeg bestemme dette? At han ikke får ha henne alene første året?

Kan jeg bestemme at jeg skal ha all permisjonen? At han ikke får pappapermisjonen sin (som han forøvrig ønsket å bruke for å reise til syden), og at den overføres til meg?

Skal selvfølgelig oppføre han som far da jeg skal ha barnebidrag og siden min datter forhåpentligvis skal ha kontakt med han når hun blir litt større.

 

Jeg ønsker å legge til at jeg er en voksen, ansvarlig jente og at jeg ikke vil ha noen problemer med å klare å forsørge både megselv og barnet mitt..både økonomisk og følelsesmessig. Og det er jeg mektig STOLT over:)

 

[Anonym bruker]

Hei :-)

 

Ta vare på mailer SMSer etc som han skriver og pass på at du er veldig saklig og ryddig når du skriver. Ta kontakt med advokat og rådfør deg om rettigheter. Tror ikke du skal få noen problemer med å få innfridd dine ønsker om samvær, permisjonspenger etc. Lykke til! Og la Nav ta seg av beregning av barnebidrag så du slipper å krangle med ham om dette.

 

 

 

[Anonym bruker]

Synes det er utrolig fantastisk at du i samme innlegg beskriver mannen som gal og psykisk ustabil, og samtidig skriver at du ønsker at barnet skal ha samvær med dette mennesket. Så kaller du deg selv voksen og ansvarlig...........

[Anonym bruker]

Forstår ikke helt hva du vil med innlegget ditt jeg, 10:23!?

Kanskje vi har veldig ulik oppfatning av "gal og ustabil" og "voksen og ansvarlig"? Jeg står fortsatt for det jeg skrev i trådstarteren.

 

Han har to andre barn. Disse har han samvær med annen hver helg. Han er en god, ansvarlig far for barna sine. Det er viktig for meg at barnet mitt har en pappa og at jeg ikke hindrer dette selv om jeg har et fryktelig dårlig forhold til han. Og selv om han ikke behandler meg bra.

Dersom jeg mistenker at samvær ikke fungerer slik det er ønskelig, vil jeg selvfølgelig gjøre alt i min makt for å unngå samvær. Dette er også grunnen til at jeg ikke ønsker å starte opp med noe enesamvær før hun er i stand til å kommunisere noe på egenhånd.

[Doxy *mama*]

Hei:)

JEG FORSTÅR DEG!

Går igjenom litt av det samme, og har allerede gjort alt i min makt for å klarne opp i rettigheter og regler

- Som alenemor får du alle permisjonsukene, han får ingen

- Han kan ikke bare komme her og kommer her når han vil, han har rett til å treffe barnet kun når dere har samværsavtale.

- Når barnet er under 1 år er fullt samvær sjeldent, bf kan treffe baby f.eks et par timer i uka med deg eller en annen tredjepart tilstede (en DU stoler på)

- Du kan avtale tid med Familiekontoret der du bor, det er gratis, og de gir deg rådgivning om dine rettigheter, og det er de som tar seg av evt mekling om omsorg.

- Du har all rett til å ta avgjørelser på vegne av barnet, så lenge det er til barnets beste og du har foreldreansvaret (det får du automatisk som alenemor, med mindre bf krever at han også skal ha det, via domstol)

- Ta vare på alle mulige "bevis", man vet aldri når man får bruk for det....

 

Kanskje dette hjelper litt?

Ellers er alt du nå kan gjøre er å holde deg unna ham, og så når barnet er født, ta kontakt igjen med advokat/ familiekontoret dersom han skulle melde sin interesse for omsorg.

 

Trekk pusten dypt, forbered deg godt, og ta tingene på strak arm.

Dette ska vi greie, både du og jeg

(jeg er 32+4 nå, og 21 VOKSNE år)

 

*klem*

[Gjest]

Jeg fikk noen brosjyrer fra en sosionom på sykehuset. I den om farskap og foreldreansvar, står det om samboende foreldre:

Det er nye regeler for dette som gjelder barn som er født etter 1. januar 2006. Foreldre som bor sammen når farskapet etableres, får felles foreldreansvar for felles barn. Foreldre som bor sammen, kan ikke avtale at en av dem skal ha foreldreansvaret alene. Som samboere regnes foreldre som er registrert på felles adresse eller som har sendt erklæring om samboerskap til folkeregisteret. Hvis foreldre er registret på samme adresse, for de felles foreldreansvar automatisk. Hvis de ikke er registret på samme adresse, men likevel bor sammen, kan de sende en erklæring om samboerskapet til folkeregistert. De kan også sende en slik erklæring senere.

 

Når foreldrene ikke bor sammen når farskapet etableres, har moren foreldreansvaret alene.

 

Så ikke gå i fellen hans og flytt sammen fordi det lønner seg økonomisk. For da får han rettingheter anngående barnet.

Ellers er det bare å holde seg hard og stå på krava, og prøv å lukk ørene for truslene hans. Jeg har erfart selv at menn over 30 ikke alltid er så ansvarlige som oss kvinner. Hva så om du er ung og 22 år? Dette klarer du godt uten han!

[Anonym bruker]

Hei

 

Sitter med samme sitvasjon, tørr ikke skrive for mye vet ikke om han finner dette men, ring familievernkontoret og avtal en samtale de setter seg ned og informerer deg om alle dine rettigheter og slikt. Skriv deg en lang liste og for guds skyld ikke vær redd de de er der for DEG!

 

Lykke til, prøv og vær stærk det gjør jeg...