Min fødselshistorie (LANG, haste-ks)

[AO3]

Jeg var så sikker på at jeg kom til å gå minst en uke over termin, og jeg hadde også planer om en fødsel med minst mulig sprøyter, slanger og smertestillende… vel, så feil kan man ta!

 

Det hele startet med et brak, da jeg sto opp av senga klokka 0915 om morgenen på fredag, to uker før termin – da vannet gikk. Hodet var ikke festet, så jeg hadde fått beskjed fra jordmor om å legge meg rett ned og ringe føden med en gang hvis vannet gikk. Jeg snakket med jordmor, som sendte ambulanse de hele tre hundre meterne over gårdsplassen… Jeg ba henne også om å få tak i samboeren min, som jobber ved samme sykehus. Han var midt i visitten da hun kom og sa at vannet hadde gått. Han skjønte visst ikke helt hva som foregikk, han ble først sur fordi han trodde hun var en sykepleier som kom og forstyrret visitten… Så gikk vel alvoret litt opp for ham, han forlot hele pasienten uten noe mer om og men, og snart kom han stormende inn på soverommet, vill i blikket! Jeg hadde ikke pakket fødebagen, det var jo det jeg skulle gjøre nettopp denne dagen… Så jeg kommanderte ham litt rundt, han løp rundt seg selv og var fryktelig ueffektiv i pakkingen. Akkurat dette var litt morsomt, nesten som på film, men det var snart slutt på moroa, dessverre.

 

Vel over på fødestua ble sikker vannavgang konstatert, og ambulanse ble rekvirert til fødeavdelingen (som ligger på et annet sykehus, på det nærmeste sykehuset er det bare fødestue). På fødeavdelingen fikk jeg beskjed om å holde senga, for hodet var fremdeles ikke festet, og riene startet ikke. Jeg fikk lov til å gå på toalettet, men fosterlyden måtte sjekkes etter hver tur opp av senga. Så begynte ventingen… Som var litt av en påkjenning rent psykisk. Ingen ting skjedde, og jeg fikk beskjed om at det kunne ta opptil tre dager etter vannavgang før de satte i gang fødselen. Natt til lørdag trodde jeg at noe var på gang, men det hele stoppet opp etter et par timer. På lørdag kveld var jeg helt fortvilet, og jordmor sa hun skulle be for meg til overlegen dagen etter, og be om at jeg ble satt i gang. Selv følte jeg at kroppen min hadde sviktet meg fullstendig, og jeg visste ikke hva jeg var mest redd for – å bli satt i gang, eller å ligge i senga og vente enda lenger! Jeg hadde helt gitt opp at dette skulle starte av seg selv. Natt til søndag fikk jeg igjen noe som lignet på rier, og var våken fra 3-4-tiden om natta med hyppige sammentrekninger som var sånn halvvonde. På morgenen sa jordmor at legen hadde gitt klarsignal til igangsetting. Hun var først i tvil om de skulle vente og se hva som eventuelt kom ut av disse riene jeg selv hadde, men mente de var for korte og lite effektive, så dryppet ble satt i gang kl 10.50. ”Vi vil jo ha denne ungen ut før jul,” som hun sa, og det var jeg selvsagt enig i!

 

Da begynte det virkelig å gjøre vondt. Hovedproblemet var ikke smerten i seg selv, men at jeg pga dryppet omtrent ikke fikk pauser i det hele tatt. Riene startet med to minutters mellomrom – altså to minutter fra start av en ri til start av neste ri – og da var det bare litt over et minutts pause. Jeg rakk så vidt å puste ut før neste ri kom som kastet på meg. Jeg innså raskt at her var det bare å krype til korset og be om epidural, for dette var jo bare begynnelsen... Det ville bare bli verre, mye verre. Fra nå av blir tidspunktene mer uklare, men det tok i alle fall ikke så lang tid før åpningen var 3-4 cm – jeg tror nok jordmor ble litt overrasket over det, faktisk. Ca to timer etter at dryppet ble startet kom anestesilegen og satte epidural, som heldigvis ikke var vondt og skremmende, slik jeg hadde fryktet. Jeg suget inn lystgass for harde livet, og gjorde mitt beste for å ligge helt i ro. Følelsen da legen satte testdosen var helt fantastisk – smertene bare forsvant, jeg sank sammen i senga som en klump. Samboeren min sa etterpå at det var som om jeg kom tilbake til dem (ham) i det øyeblikket.

 

Den fantastiske epiduralen (jeg vurderte å kalle opp barnet etter anestesilegen en stund:) tok alt bortsett fra toppen av riene, og de pustet jeg meg greit gjennom med lystgass. Ting fortsatte å gå veldig fort og greit, og etter ca to timer til (rundt kl 15, tror jeg), hadde jeg faktisk full åpning! Jeg tenkte at dette gikk jo fantastisk fint og greit, snart var vi ferdige! Det trodde også jordmor. Det kom forrestenen ny jordmor i vaktskiftet – til dekket bord med ti cm åpning, trodde hun vel selv til å begynne med.

 

Men hodet sto fortsatt høyt i bekkenet, og jeg fikk beskjed om å vente med å presse. Etter hvert fikk jeg beskjed om å presse, noe jeg gjorde… Men ingen ting skjedde. I tillegg var hjerterytmen til barnet et par ganger oppe i 200 – etter at jeg gikk oppreist fra prekestolen til fødesenga. Det likte tydeligvis ikke babyen. Fortvilelsen og frustrasjonen min økte, samme hva jeg gjorde, ulike stillinger etc, det hjalp ikke. Legen kom og sjekket, og jeg prøvde videre. Etter nærmere to timer med pressing, hadde jeg begynt å innse at dette klarte jeg ikke selv, her trengtes det hjelp. Jordmor sa etterpå at hun trodde det var pga dryppet – at riene ikke ble effektive nok. Legen kom igjen, og jeg kjente at barnet var på akkurat samme sted som da han sjekket forrige gang – altfor langt opp. Fram til da hadde jeg hatt et håp om at det kanskje gikk an å bruke tang eller vakum. Han så ned på meg etterpå, og ristet på hodet.

”Det er bare en måte å få ut dette barnet på.”

”Keisersnitt?” Spurte jeg.

”Ja.”

”Kjør på,” svarte jeg.

 

Som sagt, så gjort. Riestillende sprøyte ble gitt, og idet jeg ble trillet ut av rommet på vei til operasjonssalen spurte gynekologen om det var noe vi burde snakke om før keisersnittet. ”Nei,” svarte jeg. Jeg ville bare få det overstått. Samboeren min forsvant helt i alt kaoset, og fikk nok ikke så mye informasjon. Han sa i ettertid at han hadde følt at beslutningen om å ta keisersnitt var litt forhastet, men han hadde ikke kjent det jeg kjente, dvs at det var langt igjen, og at dette rett og slett ikke gikk.

 

Spinalbedøvelse ble satt av min elskede anestesilege, og alle i operasjonsteamet var veldig positive, støttende og kjempeflinke. Jeg følte meg virkelig godt ivaretatt. Jeg må ha fått noe sederende i tillegg til spinalen, for alt ble ganske uklart. Plutselig var barnet ute, og jeg fikk så vidt med meg at samboeren min sa det var en gutt. Jeg var mest opptatt av om han pustet, og hadde ikke fått med meg at han skrek av full hals omtrent i det sekundet han var på vei ut av livmora, så pustet gjorde han definitivt! Samboeren min satt sammen med meg i et par minutter før han fikk være med ut sammen med babyen. Det ble en fin gutt, 3540 g, 52 cm, med apgar score 9 og 10 etter fem minutter. Noen minutter senere kom samboeren min inn sammen med lillegutt, og jeg fikk se ham for første gang. Jeg torde ikke ta på ham, for jeg hadde ikke full kontroll over armene pga spinalen. Baby og samboer ble med jordmor igjen for veiing og flere sjekker, og jeg ble igjen på operasjonssalen. Lå og gråt av lettelse mens jeg så på at såret ble sydd sammen i refleksjonen av operasjonslampa (for øvrig ble det veldig fint sydd igjen!).

 

Så ble jeg kjørt til oppvåkningen, og etter hvert kom begge guttene mine dit. Jeg fikk babyen på brystet, og han fant kjapt fram. Jeg var sliten, lykkelig og smertefri, og vi ringte rundt til familien for å fortelle at alt var over.

 

Dagen etter keisersnittet måtte jeg på beina, og det gikk ganske greit. Jeg var godt smertestilt, og følte meg i fin form, alt tatt i betraktning.

 

Problemene startet dagen etterpå, da jeg fikk store smerter i rygg og nakke. Ingen vet helt hvorfor – om det var pga spinalbedøvelsen, sengeleie, feilstilling ved amming de første dagene, stress, eller en kombinasjon av disse. På det verste lå jeg i bue i senga og hylgråt av smerte, det var helt fryktelig. Mye verre enn fødselen. Jeg klarte ikke gjøre noe annet enn så vidt å amme, og var virkelig langt nede. Avisa kom for å ta nyfødtbilde, og jeg husket knapt på hva sønnen min het! Jeg fikk det riktig på tredje forsøk… Fysioterapeut kom for å sjekke meg, men det ble mest svada og han presterte til og med å begynne å mase om hvilke sko vi burde kjøpe til barnet – mens jeg bortimot gråt av smerte! Jeg var ikke spesielt mottakelig for akkurat det da…

 

Torsdag, fire dager etter keisersnittet søndag kveld, fant jeg ut at jeg hadde fått nok av sykehus, og vi dro hjem. Det var utrolig deilig! Den første natta var veldig tøff, vi fikk omtrent ikke noe søvn, og jeg var mer deprimert enn noen sinne. Heldigvis har de to siste nettene vært mye bedre, og ikke minst har nakkesmertene omtrent forsvunnet, så nå begynner jeg å føle meg mye mer levende igjen! Jeg hadde ikke vært forberedt på at barselsperioden kunne være så tøff – men nå må det sies at barselsperioden min nok var betydelig verre enn gjennomsnittet, mest pga nakken. Selve fødselen og keisersnittet følte jeg gikk bra – etter forholdene – og jeg følte meg hele tiden trygg og godt ivaretatt på sykehuset. Samboeren min har også vært helt fantastisk gjennom det hele, virkelig en klippe jeg har kunnet støtte meg på. Uten ham aner jeg ikke hvordan dette hadde gått – alenemødre burde få en eller annen form for pris, spør du meg!

 

Så alt i alt: Utrolig nok en positiv fødselsopplevelse, alt tatt i betraktning, men nakkesmertene ødela fryktelig mye av de første dagene. Jeg må også si at jeg føler meg litt snytt, som ikke fikk føde vaginalt etter å ha gjort nesten hele jobben… Nesten, men ikke helt. Men det var ingen annen utvei, og vi er friske og fine nå, begge to, og det er det som teller!

 

[AO3]

Egentlig er det litt artig å lese fødselshistorien min nå, som jeg har fått ting på avstand. Jeg avsluttet med at fødselsopplevelsen tross alt hadde vært positiv - snakker om denial!!! Ting har kommet gradvis tilbake til meg ettersom månedene har gått - stadig nye ting jeg hadde glemt eller fortrengt. Har også slitt med mange tunge tanker pga den vanskelige fødselen, og har fått fødselsangst.

 

Men - friske og fine er vi fremdeles, begge to. Jammen er vi heldige som bor i et land som Norge, som har god fødselsomsorg! Denne fødselen hadde nok fått en helt annen slutt hvis vi hadde bodd i et fattig land, og ikke hadde født på sykehus!

[Hanne Pannekake]

Det var en veldig interessant og godt skrevet fødselshistorie:)

 

Er det ikke rart hvor fort man glemmer?Jeg hadde en forholdsvis kort og fin fødsel. Det må ha gjort vondt, men nå husker jeg ingen ting annet enn at vesla ble lagt på brystet mitt:)

[AO3]

Ja, det har du rett i. Det er mange vonde ting jeg aldri kommer til å glemme når det gjelder min fødsel og tiden etterpå - men riesmertene, de har jeg faktisk glemt. Jeg vet jo at det må ha vært vondt, siden jeg tryglet om å få epidural, men jeg husker nesten ikke smertene. Derimot husker jeg VELDIG godt spinalhodepinen, den er nok ikke omfattet av det selektive hukommelsestapet...

 

Nå har legene funnet ut at jeg har en unormal form på bekkenet, som gjør vaginal fødsel umulig. Ikke rart at det gikk som det gikk! Det betyr også planlagt keisersnitt neste gang. Nå som jeg har fått et svar, har jeg egentlig tenkt å legge hele greia bak meg.