Hvordan kom dere frem til barnets navn?

[Gjest]

Oppkalling?

Tilfeldigheter?

Navnbøker?

Kompromisser?

 

Jenta her i gården er oppkalt etter farens side (andre fornavnet) og Ava var det jeg som ville ha siden jeg alltid har likte det og er halvt amerikansk.

 

Hvordan kom dere frem til barnets/barnas navn?

[erteposen + 4]

Jeg norsk, amerikansk, og litt fra Afrika (siden jeg bodde der flere år som barn) - og for oss og den amerikanske familien har norske navn alltid vært viktig. Hele slekta i NY og på vestkysten bruker bare norrøne navn:) Jeg liker å kalle opp slektninger jeg er glad i eller som betyr noe for familien, og gutta mine har sånne navn. Eldstemann sitt navn var ikke brukt på tre generasjoner, men gårdsgutten/fostergutten som oldefar voks opp med kom til sin rett. Oldefar ble så glad, og skrev ned mange historier om gårdsgutten og hans barndom før han døde 96 år gammel året etter. Om vi får jente denne gangen skal hun hete opp etter min mormor:)

[blirjegsnartmamma]

jentenavnet vårt er oppkalling.. Etter en gammel tante av bestemoren min, mormor har alltid ønsket at noen i familien skulle ta det navnet, og etter lillesøsteren min. Det var jobare fordi de passer fint sammen

 

Guttenavnet vårt er bibelsk+et som morfar har ønsket seg..

 

Så de blir fornøyd

 

Men vi begynte letingen med å bare nevne navn vi liker, og utelukke de som den andre ikke ville ha..

[Gjest]

Det er så tøft med norske og norrøne navn i utlandet og NY! :-) Oppkalling er også kjempekoselig, ja. Så utrolig morsomt for eldstegutten din å lese disse historiene om denne gårdsgutten når han blir eldre :-)

[*TurtelDue*]

Jeg er spesielt glad i norrønne navn, og norske historiske, Navnet jeg velger må ha en betydning. heldigvis har jeg en samboer som mener det samme.

[Gjest Siklerotte]

Oppkalling og kompromiss for det meste. Vi var og er veldig forskjellige, og det var vi vel praktisk talt i navnesmak også. Ikke at han gadd å bry seg før ungen var noen uker, men da var han visst veldig så engasjert, og jeg måtte tildels bøye meg for å gjøre han noe fornøyd. Han ønsket å gi ungen mellomnavnet Thobine etter hans eget mellomnavn Thobias, og vi kranglet vel i flere uker før han ga seg på det. To av navnene er uansett oppkalling - fra min side var det kun aktuelt med ett av navnene, og det sa han seg enig i, vi brukte lang tid på å finne et begge kunne gå med på fra hans side. Han skulle absolutt ha Vilde eller Kristine som en eller annen oldemor eller noe slikt på hans side het, og det tok lang tid før vi klarte å finne et navn der som funket for begge to. Navn nummer tre var vel enda verre - men det var få alternativer å velge mellom der og pågrunn av min store familie så vi fant et begge synes var helt greit. Fornavnet var aller verst - vi ville egentlig finne et navn som ikke var så mye brukt (eller jeg ville det - han var bare fast bestemt på et navn....) Etter mye om og men så ga jeg meg på det, for jeg gadd ikke krangle mer om det - og hun fikk et navn som jeg kjenner flere som heter og ikke minst hadde en god venninne som het - og han seiret fornøyd ut av det. Frem til han senere uttalte at han egentlig ikke synes navnet var så fint allikevel. Da følte jeg enda større kjærlighet til han enn jeg gjorde fra før;) Hehe...

 

Så praktisk talt er vel hele navnet et resultat av oppkalling og krangling - som da endte i at vi møttes på halveien - jeg litt mer mot han side enn han mot min.

[Castho]

Første fikk mormor og morfar viljen sin på, andre mann er det pappaen som fant på og nektet å gi seg så nå er det vel min tur og skulle det komme 2 stk så får vi vel spørre farmoren...hehe..

[Gjest]

Det må jeg si, Siklerotte. Litt av en historie! Ikke alltid like greit å være uenige når det kommer til navnevalg, ender som oftest med at man da må inngå et kompromiss, ja. Thobine var jo originalt, men forståelig at du ikke gikk med på det også, for å si det sånn :-) Er uansett sikker på at jenta di kler navnet hun bærer - pent er det nok også :-)

 

Hehe, synes jeg ser det hele for meg - endelig har han klart å "grine til seg" et navn, så er han jaggu' ikke sikker på om det var så fint, likevel.. Fint dere møttes på halvveien i alle fall!

 

Da vi fikk Ava, ville han egentlig kalle opp etter en eller annen oldemor, tror jeg det var, som også het Kristine - men jeg kjenner så mange Christiner og Christina'er - dessuten er jeg ikke noe storfan av navnet.

 

Vi var vel innom rundt tusen og førtiåtte navn under svangerskapet, men da hun kom ut bare "så" jeg med en gang at hun var en Ava - og jeg nektet å la han komme med andre innspill, hun var en Ava - that's it - subject closed.

 

Etter mye om og mén fikk han likevel nærmest alene bestemme andre fornavn da han skjønte at jeg ikke ville gi meg på Ava uansett - og jeg hadde tross alt presset ut ungen på 3,5 kilo - så da synes jeg strengt tatt jeg burde få lov til å ha siste ordet når det gjaldt fornavn. Det var han i grunn delvis enig. Det eneste jeg hadde som kriterie for navnet som skulle stå bak Ava, var at navnet klang greit med fornavnet - ellers var jo halve poenget med andre fornavn borte. Men det gikk høylytt for seg under ungens første levedager - han skulle på død og liv ha blant annet Kristine og absolutt ikke Ava (though jeg aldri trodde på han da han sa at "han ville synes det var flaut å fortelle kolleagene hva datteren het..).

 

Når jeg tenker tilbake, er det i grunn et mirakel at han gikk med på Ava, eller, han gjorde vel egentlig aldri det sånn ett hundre prosent, men etter et par uker likte han navnet bedre og bedre - og da hun fikk navnet sitt skrevet ned likte han det ganske godt, påstod han i alle fall, - jeg er langt i fra så slem at jeg hadde gitt datteren vår et navn om han mislikte det så sterkt som han til tider ga uttrykk for de første dagene. Hadde han virkelig hatet navnet, hadde vi selvsagt funnet ett annet - men nå hadde det seg også slik at jeg "kun" likte Ava veldig godt, alle andre navnene vi hadde på listen var "greie og fine" - men ikke fine nok på min datter, kind of.

 

Har for øvrig bestemt meg for å gi han litt mer ytringsfrihet nå som andremann er på vei, og spørs om vi ikke går for ett navn han liker ekstra godt denne gangen.. Da føler jeg det går litt opp i opp, hadde litt dårlig samvittighet de første månedene med eldstemann og dette navnkaoset, ja! :-) Heldigvis har vi denne gangen flere navn vi begge liker veldig godt, blant andre Hannah og Sofie - og da spiller det liten - eller ingen - rolle at disse navnene er populære. Tror faktisk ingen av de var på topplisten her i fjor, heller :-)

 

 

 

[Gjest Siklerotte]

Møttes og møttes på halveien - det vil si at jeg fikk velge oppkallingsnavnet fra min side og ellers måtte gi meg på de andre. Så det var vel mer han som bestemte fremfor meg. Thobine ja, ikke akkurat nydelig - men fyren er spesiell så ikke så rart at han foreslo det. Er ikke så viktig for meg om navn er på topplisten eller ei - hadde bare et kriterie og det er at navnet fungerte minst like bra i utlandet - spesielt siden jeg hadde tenkt og skal flytte tilbake til høsten, men heldigvis likte han ikke Åse eller Frøydis, så det ble jo et helt kurant navn. Men ikke fint - nei.

 

Men egentlig er ikke navn så viktig, man vender seg jo til det meste.

[Gjest]

Nettopp, utrolig hva man blir vandt til :-)

[Baby<3]

vi hørte på Celine Dion på radion på vei hjem fra ulltralyden, så foreslo jeg navnet CelinE... og det syns han var ett veeeldig fint navn, ble fort enige der, men denne gangen er det verre...

[<3 Vila & Lille <3]

Både oppkalling og tilfeldighet her:)

 

Jeg slengte ut alle mulige forslag på navn, men ingen var bra nok, og ikke hadde han særlig mange forslag heller.

Et av forslagene jeg kom med tidlig i svangerskapet var Olivia, men det var helt uaktuelt, det likte han overhodet ikke.

Da vi hadde vært på ultralyd og fått vite at det var en jente i magen ble han litt ivrigere på å diskutere navn. Han begynte å tenke på oppkalling, og snakket med moren sin. Da fikk han vite at hans mormor (som han aldri har møtt, fordi hun døde da moren hans var 16 år) hadde Olivia som 2. fornavn.

Plutselig var Olivia en klar kandidat, og noen dager senere begynte vi å kalle jenta i magen for akkurat det:)

 

Jeg skulle absolutt ha dobbeltnavn på barnet, fordi jeg selv alltid har ønsket at jeg hadde det. Men jeg fant fort ut at det var vanskelig å finne et navn som passet bak Olivia. Grublet mye på dette, men jenta vår ble vel en uke gammel ca før jeg hadde andrenavnet klart. Det ble oppkalling etter min mammas andrenavn, som er Eli.

Og navnet på jenta vår ble Olivia Eline:)

 

[Tieran]

Med min første var jeg urokkelig både med første- og andre navn. Jeg hadde funnet navnet flere år før, og var ikke villig til å slippe det opp.

Så bf hadde ingenting han skulle ha sagt ;o) Nå gikk det heldigvis greit for han da.

Det er et sjelden navn som bare 32 hadde da førstemann ble født og kombinasjonen var det 3-2-1 eller ingen som hadde (og det er fortsatt ikke fler)

Med min andre var jeg ikke helt sikker på hva førstenavn skulle være, men andre navn var klart.

Så da lot jeg mer eller mindre bf bestemme førstenavn, noe som ble et veldig vanlig navn. Kombinasjonen var det 3-2-1 eller ingen som hadde, men i dag er det mange som har kombinasjonen.

 

Om jeg skulle være så heldig å få en til, vet jeg at det blir værre. Har nå en sambo som har veldig sterke meninger om dette og i tillegg er det viktig for han med oppkalling. Noe jeg ikke er så stor fan av når personene som skal kalles opp fortsatt lever.