Gå til innhold

planlagt eller ikke planlagt?


Anbefalte innlegg

var barnet deres planlagt? mitt svangerskap var slettes ikke planlagt.... er 12 uker på vei og klarer ikke helt å glede meg over graviditeten enda...har nok med å prøve å holde d skjult...er det flere som føler det slikt, vil jeg gjerne høre fra dere..

dette er nr 4...og synes egentlig jeg har nok med de jeg har...

huff, føler meg stygg nå, men sånn er det..

Lenke til kommentar
https://forum.klikk.no/foreldre/topic/138926601-planlagt-eller-ikke-planlagt/
Del på andre sider

Fortsetter under...

Det var ikke planlagt at det skulle skje helt nå.. Går ikke på noe prevansjon, og gummi er det vi har brukt siden jeg fikk min sønn for 1 1/2år siden.. Vi "glemte"/droppet gummien en gang, og da ble jeg gravid... Faktisk første cellene som har vært der oppe siden jeg laget min sønn.. Som jeg ble gravid på ved første forsøk.. Så her blir det dobbel prevansjon heretter...¨

 

Men jeg gleder meg over det nå... =o)

her er det også veldig planlagt.. har snakka om det lenge vi at vi ønsker å prøve å få mai barn... og jammen fikk vi det ikke til :) så det gikk ett år fra vi begynte å planlegge til vi starta prøvinga... kjempe kost når det virkelig er så nøye planlagt synes jeg :)

 

 

Annonse

Overhodet ikke planlagt her. Var ikke sammen med barnefaren en gang. Men vi brukte ikke lang tid på å bestemme oss for å satse på både hverandre og barnet, og vi går bare rundt og er superlykkelige for tida :-) Så dette var et absolutt heldig uhell!!

Planlagt nr. 4 her også, men jeg ble gravid litt raskere enn jeg hadde trodd, hadde bare en mens etter at jeg sluttet på pilla, så det gikk fort. Derfor tok det en stund før jeg klarte å glede meg over graviditeten, og enda sliter jeg litt med å skjønne at dette er virkelig. Er 10+1 idag, og skal på første legekontroll i morgen, så kanskje det blir litt mer "sant" da.

Det var ikke planlagt, men er hjertelig velkommen. HAr vært med godt mot til i dag. Jeg er i den situasjonen at jeg er i vikariat, har søkt på ny jobb, skala flytte til ny by og nytt hjem og har en partner som må pendle. Føler at det er så mange usikre momenter for tiden at luften gikk helt ut av meg. Jeg tror ikke jeg har fått den jobben jeg søkte på (får vite i slutten av denne uken) og om jeg får den gruer jeg meg til å si at jeg er 3mnd på vei. Får jeg den ikke må jeg stresse med å finne meg jobb mens jeg er i permisjon. Så må vi selge leiligheten, det er så utrulig dårlig marked for tiden at jeg tror bare vi må leie ut og så finne oss noe dit vi skall flytte. Nå syter jeg kanskje litt, men ble bare så nedfor i dag og følte at jeg trengte å få det ut. Er sikkert bare hormoner som får meg til å føle meg helt håpløs og uten suksse.

Hei, er min nr 4 også og ikke det minste planlagt. Til og begynne med var jeg litt i sjokk og brukte litt tid på å klare å se det positive i situasjonen. I tillegg har jeg vært så dårlig at sofaen og doskålen er det eneste form for sosialisering de siste fire ukene. Men uansett så har jeg begynt å glede meg over den lille parasitten min, hadde ikke trodd at jeg skulle få et barn til, og begynner nå så smått og huske de fine tingen fra graviditet og spebarnsperioden (snart 8 år siden sist). Til gjengjeld har jeg en blivende far som smiler fra øre til øre, så det smitter vel over:) Jeg tror man noen ganger trenger en tilvenningsfase før godfølelsen kommer, og tror nok den gjør det hos deg også etterhvert.

 

Lykke til!

Annonse

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...