Er dette en dårlig venninne?

[Anonym bruker]

Eller er det bare jeg som er en dårlig venninne som tenker sånn...

 

Saken er som følger:

Vi har vært venninner i 8 år. Tidligere var vi som erteris. Men med tiden har vi fått andre ting i livet som har tatt plass, mann og barn.

 

Jeg forsøker alt jeg kan å opprettholde kontakten. Vi har gjort avtaler, som hun bare glemmer, eller bryter, ofte i siste liten. Hun ber alltid om unnskyldning, men nå begynner jeg å bli usikker på om hun ditcher meg med vilje, selv om hun sier hun ikke gjør det. Det er nesten alltid jeg som tar kontakt.

 

Hun er gravid nå, så jeg har jo litt forståelse for at hun er sliten og ikke har så mye overskudd til å finne på ting. Men hun sa til meg her om dagen at hun så jeg ringte men ikke orket å ta telefonen for hun var så sliten. Det fikk meg til å føle meg temmelig liten. Var jeg ikke verd å svare, om så bare for å si jeg kan ringe deg senere?

 

I tillegg tenker jeg, hvorfor klarer jeg å holde avtaler? Jeg prioriterer kanskje vennskapet mer enn henne?

 

Er det jeg som er dum her? Nå skal det vel sies at det er flere forhold i saken en det som er beskrevet her... Men ble liksom langt nok..

[Bæ bæ lille lam:)™]

Vanskelig å svare på,men hva om du holder litt unna,og lar henne evt ringe deg?

[Anonym bruker]

Tja, dårlig venninne vet ikke jeg, men det virker kanskje som hun ikke er like interessert som deg i å opprettholde et så nært vennskap.

Tror kanskje jeg hadde backa litt ut hvis jeg var deg jeg. Tar hun ikke kontakt, så er hun nok ikke interessert lenger.

[Anonym bruker]

Ikke godt å si.

Folk er veldig travle i dag og det er få man rekker å ha samme kontakten med som før.

Jeg har veldig sjelden kontakt med de fleste venninnene mine. Men jeg har mange. De jeg er oftest sammen med er det max en gang i månen her. Og mer forventer jeg ikke.

Noen kan det gå et halv år før jeg hører fra. Men bryr meg ikke om det.

Treffer venninner ca to ganger i uken i snitt.

 

[Anonym bruker]

Det trenger ikke å ha noe med interressen å gjore. Jeg har vært akkurat slik som venninen din i perioder. Er kjempe glad i vennine mine,de betyr masse for meg. Men i perioder,spesielt da jeg gikk gravid var jeg deppa,sliten og ville helst sitte i ro og fred og slappe av foran tven. Alt var et ork og slit. Syntes selv at det var dumt at jeg ikke orka noe.Heldigvis har vennine mine holdt ut,de er der fortsatt for meg og svikta ikke når "livsgleden"kom tilbake. Vær så snill og ikke dump henne,bare respekter at hun har en slik periode og gi henne litt tid. Har sikkert ingenting med deg som person og gjore.

[Anonym bruker]

Det er nettopp det, hvis jeg ikke tar kontakt, så mister vi den.

 

Og det som gjør meg forvirret er at hun virker oppriktig glad for at jeg ringer og kommer på besøk. Hun sier tilogmed at det er bra... Hun kan også si at vi må gjøre ting sammen.

 

Okei, overdrivelse å si at hun ALDRI tar kontakt, men veldig sjeldent i alle fall!

 

Men jeg lurer litt på om hun behandler meg dårlig? Eller skal jeg anta at hun har et travelt liv og egentlig ønsker kontakt, men bare rett og slett ikke er noe flink til det??

[Anonym bruker]

Ja gjør det. Vi jenter er mye raskere til å ofre venner vi er glad i enn gutta når man er sliten og travel. Gi henne litt tid.

[Anonym bruker]

Må legge til at det har vært slik lenge... Lenge før hun ble gravid også! Så tror i grunn ikke det er en "periode".

[Anonym bruker]

Hva mener du med veldig sjelden..?

[Anonym bruker]

Jeg synes du krever for mye. Når man blir eldre endrer prioritetene seg. Det blir mindre tid til å pleie vennskap dessverre. Kan du ikke heller kontakte ei annen venninne da? Du sier jo skrev at hun blir glad når du ringer. Hvis du vil at hun skal ringe,så gi henne sjangse til det da. Synes du er en smule masete jeg. Tipper du er nokså ung.

[Anonym bruker]

Høres veldig kjent ut. jeg har en venninne som er akkurat slik. Jeg er gravid, jobber fullt, har barn fra før, trener, går tur, maler og leker og gjør aktivieter med barn uten at jeg er så forferdelig sliten hele tiden. Jeg er heldig som har overskudd. Det har ikke min venninne. Hun er alltid sliten, jobber halv stilling, har to barn og gjør masse aktiviteter med de. Likevel er jeg litt skuffet over at hun ikke svarer på sms med forslag om å gå en tur, treffes til en kaffe, gjøre noe sosialt. Hun svarer meg to-tre dager etter at jeg har sendt en sms med unnskylding om at hun er så sliten, har så mye å tenke på og bla bla bla. Jeg tenker som så at vi prioriterer det man har lyst til. Akkurat nå prioriterer hun sine barn og aktivitetene om kreves, samtidig som hun sikkert trenger å slappe av litt og tenke på seg selv. Jeg skal snakke med henne om det går an å prioritere venninner en gang iblant også uten at det skal gå utover morsrollen, konerollen eller jobberollen. Så får vi se:) Om dette ikke gir utslag i positiv respons, kommer jeg til å si at hun får ta kontakt når det er tid for det. jeg vil ikke kutte henne ut uansett. Vi er jo venninner i tykt og tynt. Akkurat nå er det litt tynt, men det regner jeg med vil endre seg. LYKKE TIL!

[Anonym bruker]

Det er dårlig gjort å bryte avtaler flere ganger uten grunn. likevel vil jeg ikke si at hun er en dårlig venninde. Jeg synes det er bra at hun er ærlig å sier at hun ikke orket ta telefonen, og det betyr ikke noe negativt om deg. Det er du selv som legger negativ betydning i det. Når man kommer over i voksenlivet, så må venninneforhold også forandres. Alle vennene skal ha sine egne liv, og man må godta mer avstand og rom i forholdene. Om mine venner ikke ringer meg på lenge, så blir jeg aldri sur for det, jeg bare går utifra at de har andre ting å tenke på. Det har ingenting med meg å gjøre. Jeg krever ingenting av dem, og vil ikke selv ha krav på meg for hvor ofte jeg må ta kontakt. Synes ikke det gjør noe at du oftest tar kontakt så lenge det er tydelig at hun liker å være sammen med deg. en annen gang kan det være deg som er opptatt med andre ting, det kan komme kriser i livet, og da er det siste du trenger en krevende venninne som blir sur for at du ikke gir henne nok oppmerksomhet til at det passer henne.

[Anonym bruker]

Hadde ikke blitt fornærma om noen ikke tok tlf fordi de ikke følte seg bra. Noen oppfører seg jo bare sånn, og en graviditet kan forsterke det. Er det stor endring fra tidligere, hadde jeg bare sluttet å ta kontakt. Sier hun da etter lang tid at det er lenge siden dere var sammen, så si det som det er - at du ikke ville mase siden hun ikke følte seg bra.

[Anonym bruker]

Jeg er lik din vennine.. Og jeg er deprimert. JEg setter pris på at vennene mine ringer, og føler jeg meg ovenpå avtaler vi gjerne ting vi skal finne på, møter osv. Men så får jeg kanskje plutselig lyst til å grave meg litt inn i meg selv og avlyser..

Kanskje hun har det litt leit?

[Anonym bruker]

Jeg er 26 år, vet ikke om det kvalifiserer til nokså ung…? Jeg ringer jo ikke akkurat hver dag eller maser. Har jo mitt liv jeg også. Vi lager avtaler for å treffes kanskje hver 14. Dag. Og møter ikke hun til en avtale forsøker vi å lage en ny etter noen dager. Jeg forsøker å ha kontakt en gang i uken. Enten jeg bare sender en sms eller ringer. Jeg er i tillegg gudmor til hennes sønn, og ønsker jo veldig gjerne og følge ham opp.

 

Med veldig sjeldent mener jeg at det kan gå alt fra 1-3 måneder mellom hver gang hun lar høre fra seg. For et år siden lot jeg være å ta kontakt en periode. Hørte ingenting på 2 måneder før jeg plutselig møtte henne på gaten. Hun virket oppriktig glad for å se meg, og syntes det var dumt at vi var blitt så dårlige til å holde kontakten. Siden hun virket slik, så har jeg forsøkt så godt jeg kunne og opprettholde kontakten.

 

Jeg er ikke bitter eller noe, jeg savner vel bare venninnen min... Men lurer på om jeg kanskje bare skal slutte å forsøke noe mer. Blir sånn enveis-greie hele tiden...

 

[Anonym bruker]

Takker alle som har svart. Flere med meninger?

HI

[-Hengebuksvinet-]

Har selv hatt en slitsom periode nå, og føler meg helt skutt enkelte kvelder. Så jeg må innrømme at jeg en kveld satt og så på telefonen, men rett og slett ikke orket å ta den. Med mann som er borte lengre perioder, tre barn å følge opp + full jobb, blir det bare litt for mye av og til. Tenkte at dette får vi heller ta en annen dag, nå vil jeg bare ta et langt bad og krype i køy.

 

Da jeg var gravid første gangen, gjorde jeg lite annet enn å sove og jobbe. Er så ekstremt dårlig de 4 første månedene. Så jeg håper du viser henne litt forståelse. Kanskje er det grunner som du ikke er klar over, for de fleste mennesker har jo som regel gode hensikter. Må selv innrømme at jeg har hatt litt dårlig samvittighet overfor en av mine venninner i det siste. Hun har 1 barn, og mye avlastning. Er veldig pågående, og foreslår hele tiden tidskrevende og slitsomme aktiviteter. Som jeg gjerne vil være med på, av og til.

 

Å begynne å trekke seg tilbake pga sårede følelser, tror jeg bare gjør ting værre. Fortsett heller å vise interesse, og foreslå enkle og korte møtepunkter.

[Anonym bruker]

Ja, jeg synes jo det er bra hun er ærlig. er ikke det... Bare det at jeg føler meg oversett...

 

Jeg prøver aldri å få til noen større aktiviteter eller noe sånt. Det er alt fra om å komme innom en ettermiddag, til å gå en liten tur eller møtes å la barna leke litt sammen...

 

Jeg respekterer selvsagt at hun er gravid og sliten for tiden. Men jeg blir også sliten. Jeg blir litt sliten av å forsøke å holde liv i vennskapet, blir sliten av at når vi planlegger noe, så blir det ikke noe av likevel. Blir jo skuffet. Litt på barnas vegne også.

 

Så vet jeg at hvis jeg ikke ta kontakt, så kommer vi så og si til å miste kontakten. Og det er synd med tanke på at jeg er gudmor til sønnen hennes. Men kanskje det må bare bli slik... Hun vet jo hvor hun har meg hvis hun ønsker kontakt så...

[Anonym bruker]

Min beste venninne er litt slik som du beskriver. Jeg har stilltiende respektert at hun er sånn, og gjør det beste ut av det. Jeg har andre venninner som jeg treffer langt oftere, men som ikke står meg like nære.

 

[Bunnies by night]

Det er alltid vanskelig å vite når det gjelder et venneforhold... Jeg forstår at du reagerer, men kanskje du skal la henne ta initiativet neste gang? Jeg har en venninne som er litt overivrig når det gjelder kontakt, hun elsker å prate i telefonen og vil helst prate i timesvis, og hun vil gjerne møtes så ofte som mulig. I blant kan det føles som et jæsla mas, så ofte er det slik at jeg ikke orker å ta telefonen. Nå sier jo ikke jeg at du maser selvfølgelig - men bare for å sette pekefingeren på at det kan finnes mange årsaker til hvorfor hun ikke orker... kanskje er hun veldig sliten, vi har alle ulike måter å takle det på, noen trenger da fred og ro uten å sosialisere. Uansett så er det dumt å bryte avtaler gang på gang... Hvis jeg var deg ville jeg nå avventet til hun tok kontakt igjen:)

[Meesah og HattiFnattene♡]

Det kan jo tenkes hun har det vanskelig

[Anonym bruker]

Jeg tror jeg skal vente å se om hun tar kontakt. Tenker det blir lillejulaften når hun kjører rundt med gaver. Hun er elendig til å ta kontakt! Det er ikke bare med meg, men generelt med venninner.

 

Mulig hun har det vanskelig, men det har foregått over relativt lang tid. Kanskje et par-tre år...

 

Mulig hun oppfatter meg som masete. Jeg ringer kanskje en gang i uken/annen hver uke for å høre om jeg skal ta med barnet og komme innom en tur, eller om hun vil komme hit en dag. Jeg snakker aldri lenge. Sender sjeldent sms. Men tror i grunn at hvis hun hadde syns jeg var masete så ville hun vel ikke sagt at det var bra at jeg ringte?

[Anonym bruker]

Jeg kunne vært venninna de som du beskriver her, desverre.

Jeg er ikke gravid da så vet det ikke er meg. :-)

 

Et stykke ut i første graviditet ble jeg deprimert og slet med å snakke med andre mennesker. Ble kjempeglad for at venninner ringte men klarte ikke helt å få meg selv til å ta kontakt. Ble litt bedre etter fødsel men så ble jeg gravid igjen etter noen mnd og ting ble verre igjen.

Nå etter fødselen med nummer to sliter jeg ganske mye enda.

Nesten som jeg har utviklet sosial angst.

 

Har ei god venninne som har holdt ut og som fortsatt er der, men er bare nå i det siste jeg har klart å fortelle henne hvordan ting henger sammen og hvor glad jeg er for at ho fortsatt er der.

 

Jeg skjønner at det er slitsomt når man føler at allt går en vei, men jeg ville ikke kuttet henne ut helt. Hva med å snakke med henne om det.