En Bestemor for lite...

[Anonym bruker]

Mistet moren min etter mange års sykdom i november i fjor, og har selvfølgelig derfor noen tanker rundt det at jeg dessverre ikke får dele denne opplevelsen med henne og at jeg ikke fikk gjort henne til Bestemor. Selv opplever jeg at selve sorgen går mye bedre enn hva jeg på forhånd hadde trodd, jeg er en sterk jente og jeg er så heldig å kunne si at jeg har det bra tross savnet etter Mamma. Og tross at jeg har termin på samme tidspunkt som hun døde.

Jeg er ikke på jakt etter sympati her, men tenkte at det kanskje var fler i lignende situasjon, og lurte litt på hva dere tenker rundt dette fantastiske som skal skje med én mindre å dele det med. Med full respekt, det kan jo være noen som synes det er altfor personlig.

[Ellebettemor]

Hei

 

Jeg fikk ei lita tulle i fjor sommer, og til dåpen sin fikk hun bla sølvskje og eggeglass som den avdøde farfaren hennes fikk til sin dåp (med hans navn inngravert). Jeg ble så rørt at jeg begynte å grine, og samboeren min måtte ta over resten av gaveopplesningen. Jeg tenker ofte på at både jeg og ungene går glipp av en viktig person i livet vårt- i og med at samboeren min mistet faren sin noen år før vi traff hverandre. Jeg tror spesielt farmoren til ungene ved hver nye store begivenhet knyttet til min samboer (henne sønn) tenker mye rundt at hennes mann ikke fikk oppleve disse store øyeblikkene i sønnens liv. Hvordan går det med faren din?

 

Nå venter vi en lite gutt, og funderer på å kalle ham opp etter bestefedrene hans.

 

 

[Anonym bruker]

Mamma og Pappa ble skilt da jeg var liten, og han har vært fraværende i mange år. Så derfor var vi barna, og jeg spesielt, veldig knyttet til Mamma. Det er jeg som har ringt etter sykebil de gangene hun trengte det, kranglet med sykehus for å få den hjelpen hun hadde krav på, og stelt henne når hun kom hjem igjen etc. Så vi har ikke hatt noe støtte i han, og selvom vi har noe kontakt i dag, blir innholdet i Pappa noe helt annet for meg enn det gjør for folk flest. Helt greit. Jeg vet ikke, men jeg tror nok ikke han føler at han står igjen alene uten henne å støtte seg til i nye store begivenheter på samme måte som svigermoren din trolig gjør. De var jo ikke noe team lenger.

Litt "urettferdig" at hun som har vært der for oss var den som måtte gå først, tenkte jeg en stund. Men, sånn er det jo bare. De beste går først.

Har tenkt at den dagen lillegutt kommer, så har jo jeg en telefon mindre å ta enn samboeren min. Prøver å forberede meg så best jeg kan på det, men er litt "redd" jeg skal få meg en trøkk, om du skjønner...

 

[Ellebettemor]

Det skjønner jeg veldig godt. Det er jo en veldig følelsesmessig tid å få barn- Synes ikke du skal prøve å holde noen ''maske'' i så fall- Det er lov å sørge over både tap av egen mor og mormor til de små. Spesielt i og med at du vet din mor var der for dere, og ville ha blitt en god bestemor.

 

Jeg føler et visst tap ved at samboers far verken fikk blitt kjent med meg eller barnebarna sine- men det er selvsagt verst for samboer og hans mor.

 

Ta vare på deg selv, og snakk med folk rundt deg om tanker og følelser rundt dette- Det er bra å få arbeidet seg gjennom det.

[Anonym bruker]

mistet min mormor i september i fjor, hu vart ikke gammel... vi hadde et sterkt bånd, og hu hadde alltid gode råd om alt! og hu var alltid støttende viss det var problemer noen plass. hu var likt av alle fordi hu var et åpent og godt menneske.

jeg og broren min bodde hos mine besteforeldrer i fjordårtes skoleår og flyttet hjem igjen til foreldrene våres da skolen var over. dette tok mormor veldig tungt tror jeg. hu elska at vi var der! jeg har på følelsen av at det gjorde henne sykere. så jeg har en ørliten skyldfølelse for at hu døde bare noen mnder etter at vi flyttet ut.

så i februar i år mistet jeg bestefar. tror han døde av sorg og ensomhet, rett og slett. han var riktig nok gammel og syk han også, men hadde han sluppet og være åleine, tror jeg han hadde levd lenger.

 

dette gjør vertfall veldig vondt for meg, at de ikke er her lenger. mormor hadde vertfall gledet seg veldig over å bli oldemor om hu hadde rukket å bli det. hu var vertfall veldig stolt over de 8barnebarna hu hadde..

 

jeg synes også det på en måte er litt urettferdig at jeg nå bare har 1 besteforelder igjen (farfar døde lenge før jeg vart født) og samboeren min, som er 34, har 3 av sine levende. jeg klarer liksom ikke helt å godta det.

men min samboer har ingen far, han døde for 14 år siden av leversvikt. det tror jeg er litt vondt for sambo sjøl om de ikke egentlig hadde noe godt forhold, slik jeg har forstått det...

 

*snufs* lykke til allesammen! vi skal nok komme oss gjennom de triste stundene også!

[Maisa90]

kan ikke forstå hvorfor det vart et anonymt innlegg da....

[Anonym bruker]

Det var et anonymt innlegg fra min side da folk er forskjellige og velger det som føles rett for seg. Det som er rett for deg trenger ikke være rett for meg, og motsatt. Og det synes jeg vi skal respektere hverandre for. Om folk ikke ønkser å dele sine lignende erfaringer, er jo det helt opp til hver enkelt. Var ikke om navnet mitt står eller ei som var essensen i dette...

[Anonym bruker]

Det at du hadde anledning til å bearbeide et mulig tap av din mor gjennom en lang sykdomsperiode, kan ha gjort at det er "enklere å akseptere" at hun er borte... Det blir litt som med besteforeldre, det er lettere å akseptere at de forsvinner fordi de er tross alt er gamle. Jeg mistet moren min da jeg var 21 og hadde vært lykkelig forelsket i mannen min i ca ett år. Hun døde plutselig av hjerteinfarkt, bare 49 år. Det var et stort sjokk og jeg husker at jeg hulket ukontrollert den første tiden spesielt ved tanken på at hun aldri ville få oppleve å få bli bestemor til mine barn, selv om jeg var langt fra å planlegge barn da. Hun var en flott bestemor allerede for søsteren min si jente. Først nå er jeg gravid med min første og jeg er 32 år... Jeg taklet forsåvidt også tapet greit, sto på og var "sterk", men har nok hatt noen tunge tider senere, særlig før jeg ble 30. Mange eksistensielle spørsmål som var tunge å bære, som nok hang sammen med ubearbeidet sorg ift mamma. Mannen min mistet også faren sin etter et relativt kort sykeleie for ca 5 år siden, så han har nok gjennomgått mange av de samme følelsene som meg, og vi har delt og vokst på de tunge stundene. Både "mor" og "besten" blir nok dypt savnet i årene framover også, men vi som skal bli foreldre må bare gjøre vårt beste for å gi vår lille sønn masse kjærlighet og legge forholdene tilrette for god kontakt med "far" og "besta", slik at han ikke føler at noen mangler i hans liv. Så får vi heller bidra med å videreføre de gode sidene fra våre bortgåtte foreldre; vi har dem nok i oss på en måte uansett. Det var nå mine tanker rundt dette.

[Anonym bruker]

Jeg er flink til å snakke om det og har et flott nettverk rundt meg, samt en herlig samboer, så jeg holder ikke masken, bare lar det komme når jeg føler jeg trenger det. Men det går egentlig overraskende bra. Var det beste for henne, så da må man "sette seg selv til side". Tror det er viktig å slippe de man er glad i når tiden er inne for det, ellers er man jo mer glad i seg selv, tenker jeg. Men noen tanker dukker jo selvfølgelig opp, og sånn skal det jo være også. Hun hadde jo en helt spesiell og sentral rolle i livet mitt. Og nå får jeg mulighet til å kanskje kunne bety like mye for en liten gutt. Blir veldig spenennde!

 

Trist for dere alle ikke får bli kjent med Farfaren til barna deres, men dere får fortelle mye om han, det skal jeg gjøre ;O)

 

Takk for forståelse og gode råd, og lykke til videre i svangerskapet. De kan jo komme når tid som helst nå )

[Anonym bruker]

Fine tanker det.

Det tar jo tid å komme seg litt videre, og mitt mål er ikke å komme meg gjennom det, for jeg tror aldri man blir ferdig med savnet etter noen man har stått nær, men det er viktig å føle at man takler det. Også er jeg bevisste på at det vil komme noen perioder hvor det sikkert er vondere enn andre.

Og du har helt rett, jeg var jo litt forberedt, + at jeg var 10 år eldre enn deg. Livet føles urettferdig mange ganger, men så er vi jo også så bra laget at vi takler det vi må. På den ene eller den andre måten.

 

Anonym - "innleggsforfatter", siden det er flere som ønsker å være anonyme her ;O)

[Anonym bruker]

Sitter her med litt tårer i øynene. Mista pappan min i fjor og syns fremdeles at det er kjempe tøft. Hadde han bare levd ett år til! Syns dette er utrolig trist. I tillegg mistet samboeren min pappan sin for 6 år siden, så her blir det ingen farfar eller morfar.

Så føler veldig med deg som mistet mamman din. Jeg kjempet hver dag om at pappa skulle få den behandlingen han skulle hjemme av hjemmetjenesten. Ikke lett.

Så vi får se hvordan jeg takler det når lille tassen kommer. Blir nok noen tårer. Gledestårer og sorg.

[Maisa90]

ånei, var ikke sånn ment altså! mitt innlegg vart anonymt uten at det skulle være det. jeg respekterer sjølsagt at folk velger å være anonyme!

[Anonym bruker]

Sånn ja, så fint da! Skjønte liksom ikke helt at det var noe å kommentere om folk valgte det ene eller det andre, men da forstår jeg, hi, hi! )

[Anonym bruker]

Føler med deg tilbake, både for tapet av Pappa'n din, svigerfar og for at dere også måtte kjempe for å få det dere hadde rett på. Kjenner dessverre altfor godt til det.

Jeg har kommet dit, jeg, at jeg trøster meg med at nå har ikke Mamma noen vondter mer og det fortjente hun å slippe. Også er jeg glad for alt hun fikk oppleve, og prøver å ikke la tankene spinne over på alt det hun ikke får oppleve. Redd jeg skal bli bitter om jeg lar de tankene komme (tenker de jo, for alle følelser må kjennes på, men lar de ikke dominere, om du skjønner. Vansklig å forklare). For uansett hvor mye vi ønsker oss at de var her, så blir det ikke slik. Situasjonen er som den er, og det er det vi (dessverre) må ta utgangspunkt i. Ikke bruke energi på noe som ikke vil skje. Det er min erfaring, så håper jeg jeg inderlig du får en flott fødselsopplevelse og la alle de tårene som melder sin ankomst bare få komme. "De tårene som ikke kommer ut blir til is i hjertet" er det et ordtak som sier.

Legger med en link til et nydelig dikt. Spesielt det siste verset tenker jeg om og om igjen når jeg savner Mamma litt mer enn hva som er greit. Håper det kan gi deg litt trøst også. (Bare hent lommetørkle før du leser )

http://angel-on-my-shoulder.com/tomorrow.html

 

Varm klem fra hjertet til dere alle.

 

Hilsen anonym - innleggsforfatter