12. oktober mistet vi våre 2 etterlengtede tvillinger- del 1

[Håper på nytt 34]

Vi er i bunnløs fortvilelse om dagen. Vi har opplevd det utenkelige, våre 2 små er ikke i mammas mage lenger.

Her er vår historie:

 

Etter 3,5 års slit, lyktes det oss endelig å bli gravide etter 3. forsøk med ICSI. Gleden var enorm, og alt uvirkelig. Etter tidlig UL i uke 8 fikk vi se ikke bare ett, men to bankende små hjerter. Vi kunne ikke tro hvor heldige vi endelig hadde vært.

Etter dette har svangerskapet forløpt seg fantastisk, den ene milepælen etter den andre har blitt beseiret. Og svangerskapet har vært særdeles behagelig for mor, hvis man ser bort fra bekymringer om hva som kan skje, noe som jeg antar er relativt normalt for mange gravide. Vi nådde uke 20, og grunnet ventende tvillinger ble vi anbefalt å gå ut i tidlig sykemelding. Jeg som gravid hadde det helt fantastisk og la opp til en god forberedelse av en fortsatt fjern, men etterlengtet fødsel. Nå skulle kroppen og babyene prioriteres. Flotte gåturer, svømming og spinning ble planlagt og livet besto av struttende mage og fantastiske forventninger. Var til lytting og kontroll hos jordmor hvor alt ble påvist som bra- ingenting å frykte.

 

Så kom 1. oktober. Den fatale dagen, helt uten forvarsel gikk vannet og jeg skjønte at noe var forferdelig galt. Kom meg raskt til legevakten og ble kjapt overført til føden på BBS. Det ble foretatt UL, som påviste at det hadde forekommet en tidlig vannavgang på tvilling 1. Vi fikk beskjed om at status var kritisk og at man måtte forberede seg på det verste. Ble etter dette beordet konstant sengeliggende i 9 dager. Det mest kritiske i disse dager var hvis riene ville sette igang, eller at det ville utvikle seg en infeksjon. Fikk tidlig påvist at jeg er blant 1/3 av alle kvinner som har streptokokk b i skjeden, som i mitt tilfelle hadde ledet til en begynnende urinveisinfeksjonen. Må innrømme at jeg aldri har kjent til dette, og det skremmer meg veldig i etterkant. Hva hvis jeg bare hadde visst??? Kunne alt vært unngått?

 

Under de 9 dagene på BBS, holdt kroppen seg rolig, verken infeksjon eller rier, og jeg nærmet meg plutselig den kritiske uke 23. Vi benyttet tiden samboer og jeg til å snakke mye om evt utfall og hvordan vi stilte oss til så tidlig prematur. Vi kom virkelig nær hverandre disse dager og lærte hverandre godt og kjenne.Den 10. dagen ble det besluttet overflytting til Riksen i tilfelle fødsel. Sjokket var ellers også stort da de på Riksen beordret meg opp av sengen, for selv og gå på do samt dusje. De 9 forestående dagene var jeg nemlig ikke ut av sengen en eneste gang. Veldig skremmende og en tanke som har plaget meg i etterkant.

 

Den første dagen på Riksen forløp seg problemfritt og vi ante håp. Tvillingen med lite fostervann i nesten 2 uker hadde fortsatt flotte bevegelser og fin/ stabil sunn hjerterytme. Redselen for rier begynte å bli avtakende, men jeg gikk fortsatt på antibiotika for å holde en evt infeksjon unna. Men så lørdag ettermiddag begynte det å skje ting. Begynte og få kraftige mensmurringer, som ble bortforklart med voksesmerter etc, men så fikk jeg feber og dette begynte å bli skummelt. Ble satt på sterkere antibiotika og jevnlige kontroller ble foretatt. Infeksjonsverdiene ble påvist fortsatt lave senere på kvelden og så var feberen så smått på vei ned. Fikk beskjed om at vi måtte ta natten til hjelp og at ytterligere kontroller ville bli foretatt ved 8 tiden neste morgen. Den natten lå jeg med rier hele tiden, det var ikke mer enn 4-5 minutter mellom hver rie, men ingenting ble foretatt for å dempe dette. Det ble selvfølgelig en natt bestående av null søvn og stor arbeidsinnsats.

 

 

[hæne09]

huff...dette er foferdeligt!!

[Anonym bruker]

off så utruli grusomt!!!

Tenka masse på dåkker!

Finnes ikkje verre enn å møste sine kjære små

[trude_fikk_tvillinger_mai08]

Å holde tårene tilbake var lik umulig.

Jeg har så utrolig vondt av dere nå

[-prøverpånytt-]

Uff,dette var virkelig hjerteskjærende,men jeg føler virkelig med deg.

Jeg vet så altfor godt hvordan det føles og miste en baby.

babyen min døde da jeg var 21 uker på vei.Jeg var helt i sjokk da jeg skulle på en helt vanlig rutine ultralyd og får beskjed om at jenta jeg bar på var død..Måtte føde henne samme dag.Stakkars lita,hun var så lita og søt.Dette skjedde 26 november-07 så det er snart 1 år siden.

Det jeg tror er viktig for dere nå fremover er og snakke og skrive om følelser og tanker og ta vare på hverandre.Ikke la bitterheten og sinne ta all plass i hjertet ditt,men tenk heller på den indelige gode kjærligheten du følte for tvillingene da du bar på dem og bevar heller den følelsen.Jeg måtte tenke sånn for at hverdagen min skulle bli lettere.

Selv har jeg skrevet ned masse følelser og tanker her på BIM og det har vært til god hjelp.Så til slutt ønsker jeg og gi deg en god klem og masse omtanke.