Utålmodig og lei....

[Liza-76]

I dag er jeg bare så utrolig lei....! Er bare en uke siden vi sendte søknad om ivf, så regner ikke med å være igang før etter nyttår en gang. Det er jo så lenge til!!! Og hvis det ikke lykkes, da.... Hvordan klarer dere å holde ut, dere som har prøvd myyye lenger enn oss??? Vi begynte mai-07.... Så vet jo at prosessen så langt egentlig har gått fort... Men det føles ikke sånn! Jeg vil være gravid NÅ!!! Hører at dette ble utrolig sytete og barnslig ut, men sånn har jeg det altså i deg... Har noen spørsmål til dere erfarne ivf-ere; Hvor lang tid tar prosessen fra vi kommer i gang??? Hvor mange ganger må vi opp til Haugesund og hvor lenge er vi der hver gang??

[LINNDA]

Hei! Skjønner godt du er veldig lei ja. Vi hadde prøvd i mange år og tok 3 forsøk med IVF på Riksen uten å lykkes..Etter 1 år etter hadde vi kjøpt en pakke med 3 forsøk til på Volvat i Oslo hvor vi måtte betale alt av egen lomme. Det første forsøket gikk dårlig og gikk i gang med 2 forsøk uten å være mye motivert. Men etter 14 dager da viste testen positivt og er nå 20 uker på vei...Fra jeg søkte om IVF tok det vel ca 4 måneder før jeg kom inn. Du bare ringe sykehuset å mase så kommer du som regel fort inn. Men usikker på om du rekker å starte før jul ja. Ventetiden er helt ille...Regner med du har prøvd Pergotime hos fastlegen også..Men en ting er sikkert. At du aldri må gi opp..Du blir nok gravid til slutt. Noen trenger bare litt lengre tid enn andre. Verden er urettferdig ja.. Vet ikke hvor langt det er fra deg til dit du skal gjøre det men du må først på en kosultasjon så sender de vel resepter så du kjøper medisiner selv så må du dit for å sette inn egg bare.

Ønsker deg ihvertfall lykke til og bare ring å mas på de. Kanskje du får kommet inn tidligere....

[Håperogtror]

Jeg har ikke mer erfaring enn deg på dette området, men har også nylig sendt søknad til en klinikk for å få hjelp til å bli gravid.

 

Noen dager går det helt greit å være meg på, mens andre dager er jeg så lei og frustrert at jeg tar til tårene. Mest av alt er jeg sint på kroppen min, som ikke klarer å fikse dette som er så "naturlig"... (Jeg har strengt talt ikke mye å klage over, som har flott, store barn fra før. Men mammen min har ingen, og det ville vært lykken på jord å få oppleve å få barn sammen med ham.)

 

Jeg leste litt på en annen tråd her inne (tror den heter "Assistert befruktning 40 +", eller lignende), og der var det mye oppløftende lesing. Jeg bøle litt bedre til mot etter å ha lest der; kanskje en idé for deg også!

 

Jeg krysser fingrene for deg, og håper vi kan slå følge gjennom vellykkede befruktningsforsøk og svangerskap.