I dag kjente jeg virkelig på det å skulle bli mamma alene...

[Anonym bruker]

Var på sykehuset på kontroll, og da jeg stod i gangen så jeg inn mot barselavdelinga... Så verdens lykkeligste par som kom sammen ut fra stellerommet med babyen sin. Begynte å tenke at jeg kommer til å komme ut der fra alene jeg. Jeg kommer til å sitte på rommet alene om kveldene. Ingen som smiler når han ser meg og babyen. Ingen som kommer for å hente oss etter oppholdet... osv osv... triste tanker. Noen her som har født og vært på barselavd alene, hvordan var det? Tok gledesfølelsen over å bli mamma over for sorgen over å bli mamma alene?

[vårina]

Hei! Fikk ei nydelige jente for 4,5 mnder siden.

Min søster var med på fødselen..men dro hjem en stund etter hun var født(hun hadde da vært våken over ett døgn..snille søsteren min:-)

Hadde ei fantastiske jordmor som satt med meg de neste timene før jeg ble lagt inn på barselhotellet. Der fikk jeg enerom og hadde besøk fra morgen til kveld..fikk ikke tid til å føle meg alene.

Gleden over å ha blitt mamma til ei velskapte jente kom med engang.

Jeg hadde da vært alene siden uke 12..gjerne det hjalp litt på også...var vant med å ikke ha bf med til lege ..sykehus osv...

Masse lykke til! :-)

 

[Lykkelig_alenemor _til_2]

heisann!

Først må eg få si at eg føler så mye med deg og vet akkurat hvordan du har dt.

For snart 3 år siden ble eg alenemamma til verdens nydeligeste gutt.

Eg hadde vært alene hele svangerskapet og hadde mamma md på fødselen! Noe eg er evig takknemlig for, for hadde ikke klart dt uten hun:-)

Barseltiden var en rent helvete for å være ærlig.. De 2 første dagene fikk eg mye besøk, men resten av uken eg var der fikk eg ikke noe besøk! Dt var veldig tungt! Eg burte meg rett å slett inne på rommet mitt alene, for orket ikke ut i dagligstuen hvor alle de happy nybakte foreldrene satt! Heldigvis var eg for dt meste alene på barselavd og jordmødrene var klar over situasjonen min! Dt hjalp mye for de var så sinnsykt snille mot meg! Flere ganger knakk eg sammen i gråt, for eg taklet rett og slett ikke dt å sitte alene dag inn og dag ut, og sønnen min hadde kolikk så gjorde ikke dt så mye bedre! Ene gangen hørte jordmor at eg satt å grein og kom inn md en gang! Fikk en god lang klem, noe som virkelig hjalp mye! Hun satt å snakket md meg lenge og dt var veldig godt å få litt trøst.. Eg såg ikke så mye glede i å bli mor de første dagene! Men dt kom seg litt etter litt!

Å komme hjem igjen til tom leilighet, kun meg og sønnen min var ikke så lett dt heller! Men eg klarte dt! Eg er ganske stolt av at eg den dag idag snart 3 år etterpå kan sitte å si at "eg klarte dt, eg kom meg igjennom dt"

Nå venter eg mitt andre barn, og har fått meg kjæreste! Eg kjenner at mye av dt vonde i dt forrige svangerskapet mitt enda henger igjen, noe som eg tror har ødelagt mye gleden av å være gravid denne gangen oxo! Selv om eg har en kjæreste denne gang! Er lixom frykten for å bli alene igjen! Og oppleve akkurat dt samme igjen! Og er vanskelig for de som ikke har vært igjennom dt å skjønne hvor forferdelig dt egentlig må være for oss! Sånn som kjæresten min, han skjønner ikke hvor vondt dt var for meg og hvorfor eg fremdeles plages over dt!

 

Bare husk at du er en veldig sterk jente som går igjennom dette alene! Dt kreves mye guts å klare å holde seg oppe! Blir dt for tungt så vil eg anbefale deg å kontakte en psykolog! Det hjelper en del! Eller bare sende en PM til meg så du kan få lette på lokket når dt trengs:-)

 

Masse masse lykke til under fødselen når den tid kommer! Dette klarer du!

 

*STORKLEM TIL DEG*

[Anonym bruker]

Jeg har et barn fra før sammen med samme mann. Men da var jo situasjonen en helt annen, vi var sammen om det. Og han satt på sykehuset sammen med meg hele tiden, ville ikke gå der fra... Og nå er det motsatt: han vil ikke en gang prate med meg..:S Forlot meg da jeg var 3mnd gravid, er nå snart i 6.mnd, og har begynt å kjent på hvor sårt dette skal bli... Gruer meg til å ligge på barsel. Har tenkt å prate med jordmor om det å reise hjem dagen etter fødsel. Har også tenkt på om det går an å ha jenta mi (snart 6 år gammel) på barselhotellet sammen med meg ei natt eller noe. Har så dårlig samvittighet over at jeg må dra fra henne for å føde også... Tenkte at om jeg var i god form etter et par dager, og hvis jeg enda ikke anmbefales å ta babyen med hjem, om kanskje hun kan komme og overnatte sammen med oss der om hun vil. Hun har hatt meg for seg selv hele livet, og nå må hun plutselig dele meg med noen, ser for meg at det kan bli litt tungt for henne også. Og i tillegg har pappa stukket fra henne..

Vet jeg er en pyse, men synes alt dette er så vondt:(

 

HI

[Lykkelig_alenemor _til_2]

huff, ja skjønner deg veldig godt.. Eg tenker mye på om sønnen min kommer til å synest det er kjekt å bli storebror når han har vært vant til å ha meg og samboeren min for seg selv, og kvir meg til å dra i fra han når eg skal ligge på barsel. Selv om eg vet han samboeren min skal være hjemme med han..

Snakk med jordmor om det, de er veldig behjelpelig på at barseltiden skal bli den beste for deg.

 

Det er alltid sårt når et brudd skjer under svangerskap, for da er du mest sårbar. Selv om alt føles håpløst nå, så kommer det lysere tider:-) Trust me.. Vet det er vanskelig å tro det, men det gjør det!

 

Datteren din skjønner nok at du må dra bort visst du gjør henne klar for det.. Prøver å forklare hun det best mulig.. Og når hun er så gammel så forstår hun sikkert:-)

 

Du er langt ifra noe pyse, om noen har kalt deg det så bare hev deg over det. Du er en utrolig sterk jente/dame som er gravid samtidig som du er alene med datteren din. Som eg skrev før, det kreves mye tålmodighet og guts til å klare det!! Tenk på alle de parene som klager over at det er så tungt å være nybakte foreldre, og da er de 2! Du er en! Sånn tenkte eg og det hjalp meg å skjønne hvor stolt eg burde være over meg selv!

 

Det ordner seg for deg! Du må bare ta tiden til hjelp!

[Anonym bruker]

Takk for gode ord:)

 

Ja, hun er jo så stor, så er ikke i tvil om at hun kommer til å forstå at jeg må bort de dagene. Nå har hun jo kommet så langt at hun skjønner at det er bare oss to nå. og hun gråter ikke etter pappan sin lenger... Men tenker ofte at hun trenger meg veldig akkurat nå, og får så dårlig samvittighet for at jeg må ta noe av oppmerksomheten hun pleier å få og bruke på et nytt barn. Blir plutselig så mye mindre.. Uff... Mange ting å tenke på. Men nå vet jeg at hun gleder seg, og jeg vet at dette vil gå bra. Må bare prøve å holde et positivt fokus;) Men fikk en skikkelig støkk da jeg stod utenfor barsel og så hvor fint parene bak glassdøra så ut til å ha det... Så skal jeg være der helt alene:(

[Gjest]

jeg var alene med frøkna mi gjennom hele svangerskapet og hadde med en vennine på fødselen. det var bare hyggelig, ble 5 dager på sykehuset pga haste ks. slo meg aldri at jeg var ensom for jeg hadde jo verdens nydeligste nurk hos meg. jeg hadde valgt å ikke få masse besøk på sykehuset, ville heller vente til jeg kom hjem. fikk også eget rom og ble aldri plaget av å være alene, for meg var det bare deilig å være alene med gullet mitt. fikk masse oppfølging av alle på barsel da jeg hadde skrevet et utfyllende brev i forkant om mitt forhold til sykehus og min egen situasjon. denne gangen trodde jg jeg skulel være så heldig å ha kjærsten min med meg, men ser ikke sånn ut,.. han flyttet ut når jeg var i 11 uke og etter det har jeg ikke sett han.. vi har snakket sammen en gang og ble enige om å prøve å være kjærster, men det er to uker siden, og ikke hørt noe mer.. så alt mitt håp er ute, og jeg begynner nå å innstille meg på nok en runde alene. på en måte er jeg glad bruddet skjedde så tidlig, for da har jeg tid på å innstille meg selv og følelsene mine på det som kommer.. jeg har bestemt meg for null besøk på sykehuset denne gangen også, bare storesøster som får lov å komme, resten får vente til vi er hjemme igjen

 

jeg tror man kan få en flott opplevelese hvis man fokuserer positivt på det som skjer og ikke på hva man skulel ønske skjedde.. man må noen ganger bare se realiteten i hvit øyet og gjøre det beste ut av det man har ))

 

masse lykke til!!!

[Anonym bruker]

Hei,

Jeg var alene i mitt svangerskap. Fortalte alle at det var selvvalgt, men det var det ikke. Jeg dro til sykehuset alene, for keisersnitt. Har aldri hatt det så vondt. Etter noen timer kom mor og far på besøk. Gutten min og jeg hadde besøk to kvelder også reiste vi hjem dag nr. 3. Jeg glemte alle parene rundt meg. Det angikk liksom ikke min situasjon lengere. ps, de lykkelige parene er ofte slettes ikke så lykkelige.