Da Jesper ble født :) (litt lang fødselshistorie)

[Gjest Lindus:) med lille Jesper]

Mandag 1 september var jeg til kontroll hos jordmor, og da hadde jeg litt proteiner i urin og store ødemer i kroppen (spesielt i beina). Blodtrykket var fint, så jeg fikk beskjed om å ta det med ro og ringe direkte til føden om jeg skulle føle meg i dårlig form. Ut på ettermiddagen følte jeg meg ganske utafor, fikk skikkelig hodepine og ble kvalm. Gikk og la meg litt, tenkte kanskje det gikk over da. Men jeg ble egentlig bare værre....følte meg syk .....så jeg ringte til føden.Der snakket jeg med en jordmor som ikke var veldig imøtekommende, og jeg måtte ”krangle” meg til å få komme inn på en sjekk. Jeg ble helt utmatta av å måtte krangle om det, og da kom tårene. Jeg og samboern min reiste ned på sykehuset, og ble tatt i mot av den lite imøtekommende jordmoren. Hun sa vi måtte vente litt....og vi ble stående på korridoren i hvertfall en halv time....mens det satt flere jordmødre på et personalrom og skravlet og lo....vel, etterhvert ble vi nå loset inn på et undersøkelsesrom....så satt vi der i en halvtimes tid til....så kom det en barnepleier som tok blodtrykk og urinprøve....blodtrykket var på 190/116 og jeg hadde max utslag på proteiner i urinen.....da begynte ting å skje. Det kom en ny jordmor som var kjempesøt, og hun satt på CTG. Den viste at lillebror i magen hadde det helt fint, og at jeg hadde litt kynner aktivitet mens jeg lå der. De tok blodprøver også, men de var fine....bortsett fra Hb som var 8.6 og jernlagre på 5. De bestemte seg da for at jeg skulle legges inn til observasjon pga svangerskapsforgiftning. På onsdags morgen ble det bestemt at fødselen skulle settes i gang, både pga svangerskapsforgiftning, men også fordi jeg har hatt så mye plager hele svangerskapet. Og det var jo bare noen få dager til termin også....6 september. Lillebror i magen ble estimert til å være ca 3500g.

 

De startet med såkalt ballongkateter....det var litt ubehagelig, men gikk nå greit. Blødde litt etterpå, og fikk endel kynnere. Men etter ca 3 timer datt kateteret ut, men det hadde ikke hatt spesielt stor effekt på livmorhalsen. Da ble det bestemt at jeg skulle få første modningspille, og den ble satt kl 16. Da hadde jeg fortsatt litt kjededel, det var ikke helt mykt og det var kun 1 cm åpning....altså en stund igjen til jeg var helt moden. Etter den første modningspillen fikk jeg mer kynnere, men ikke noe rier....og det åpnet seg ikke spesielt mer....så da fikk jeg neste modningspille 6 timer etter (altså kl 23.00). Da skjedde det litt mer....fikk mye maserier som var vonde, men langt i fra regelmessige. Fikk ikke sove i det hele tatt,fordi det var ganske så smertefult. Fikk da smertestillende (pinex major) av jordmor på natt, og fikk sovet i ca 40 min. Da våknet jeg av rier, og skjønte med en gang at dette var ordentlige rier. Kl 06.00 gikk vannet, og jeg hadde 3 cm åpning. Ble da trillet inn på fødestue, med beskjed fra jordmor om at dette kom sikkert til å gå ganske så fort....

 

Riene fortsatte, de var ca 45 sekunder lange, meget sterke og 1 min mellom hver ri.....men lite effektive. Kl 09.00 ble jeg sjekket igjen, og det hadde da økt til 5 cm....jippi, tenkte jeg...kanskje det kommer til å gå fort. Riene forstatt like intense og hyppige, og jeg pustet meg gjennom dem....det begynte å ta på litt nå....hadde nesten ikke pauser i det hele tatt. Hadde egentlig bestemt meg for å ikke ha epidural, men måtte faktisk kapitulere. Fikk satt en litt dårlig epidural, anestesilegen måtte stikke to ganger, og var ikke helt fornøyd selv. Epiduralen lammet hele høyresiden min, og tok nesten ikke på venstre side....litt merkelig følelse. Men den tok toppen av riene hvertfall. Men så stoppet all rie aktivitet opp....ingenting skjedde....så da ble det hengt opp drypp. De økte dryppet jevnlig, og det merket jeg....riene ble mye kraftigere og lengre.....og de økte derfor epiduralen i takt med dette. Men så plutselig følte jeg meg skikkelig dårlig, svimmel, kvalm og skalv som bare det. Følte jeg skulle besvime. Da hadde jeg fått blodtrykksfall og var nede på 80/40 .....det viste seg at jeg reagerte på epiduralen....så de måtte skru den ned. De fortsatte å skru dryppet opp,og nå hadde jeg ikke mye effekt av epiduralen...sukk....var skikkelig vondt nå. Jeg fikk ikke i meg verken vått eller tørt under fødselen, kastet opp alt,.....kastet opp bare jeg beveget meg. Så da fikk jeg masse væske intravenøs i tillegg. Etterhvert satte de en elektrode på babyens hode også....så jeg følte meg lenket fast til sengen....ledninger og slanger overalt. Jeg hadde egentlig et ønske om å være oppegående under fødselen, men det ble vanskelig gitt. Riene forstatt i et ganske intenst tempo, og jeg pustet og pustet. Ble sjekket jevnlig for åpning, men liten fremdrift. Fra kl 09.00 på morgenen, til kl 17 på ettermiddagen skjedde det ingenting....fortsatt 5 cm åpning og hodet stod høyt enda. Jeg ble helt motløs, og følte meg totalt utslitt....så mange timer med intense rier uten noen effekt....min forrige fødsel ble sykt lang og jeg ønsket ikke den samme opplevelsen denne gangen....så jeg sa i fra at jeg ikke orket mer.....var helt tom, og hadde brukt opp all reservekapasiteten jeg hadde.....hadde jo heller ikke noe energi da jeg ikke fikk i meg noe mat eller drikke. De ble da tatt kontakt med lege for vurdering av keisersnitt....jordmødrene syns også at det begynte å bli langdrygt og så at jeg var totalt utslitt. Jeg var så motløs....bare gråt....klarte ikke å puste meg gjennom riene lengre, og ville bare slippe. De forberedte meg til keisersnitt mens vi ventet på legen, men dryppet gikk fortsatt og riene var fortsatt meget hyppige og intense. Da legen endelig kom....kl 18.00....mente hun også at det beste var nå å avslutte med keisersnitt...men hun ville bare sjekke åpning først.....og da hadde det skjedd noe!!!! Plutselig var det 8 cm åpning og hodet hadde beveget seg langt ned i fødselskanalen!! Så hva gjorde vi da?? Takket være en super duper jordmor og en engel av en barnepleier, så klarte de å motivere meg til å fullføre fødselen på vanlig måte. Hvor jeg tok kreftene og humøret fra aner jeg ikke....men nå smilte jeg og gikk på med full styrke. Etter en liten stund endret riene karaketer og jeg fikk trykketrang....men det var fortsatt en kant der nede, og jeg fikk ikke lov til å trykke!! Det var vanskelig det!!! Hele kroppen sier trykk trykk trykk....men jeg måtte holde igjen....men pusteteknikk hjalp veldig altså! Så etter en stund til ble jeg flyttet over i fødesengen, og nå var det endelig lov å trykke!! Gjett om jeg var glad!!! Det kom en jordmor til inn, fordi hun selv hadde lyst til å følge oss i mål....hun hadde hatt ansvaret for meg på obs posten i to dager. Så da var vi litt heldige, to jordmødre og en barnepleier hadde vi inne hos oss hele tiden. Utdrivningsfasen ble lang.....rundt 1, 5 timer med pressing....og jeg hadde glemt hvor vondt det var!!!! Jeg gav alt, trykket som en gud og holdt på å sprenge hele trynet mitt tror jeg....hehe....føltes ut som om hele kroppen skulle sprenge etterhvert.....huff....så var babyens hode nesten ute.....det stod i åpningen, og bare en rie til så ville det være ute....men da stoppet riene opp.....hjelp!! Det ble litt kaos da....enda en jordmor kom inn, dryppet ble økt til maksimalt og alle klemte på magen min for å få i gang en ri.....men ingen ri kom......til slutt forberedte de seg på at de måtte få tatt babyen ut på andre måter.....og jeg tenkte....nei, ikke vakum!! Og akkurat da jeg tenkte det kom det en ri....og jeg har aldri vært så takknemlig for å få vondt noen gang. Da kom babyen ut på en rie....men han var helt blå og livløs og ville ikke skrike....jordmødrene stresset litt med han...og fikk til slutt et bittelite skrik....så ble han lagt opp på brystet mitt.....og jeg var så letta så letta....både fordi fødselen var over,men også fordi jeg kjente babyen pustet. Han lagte masse gryntelyder, men det var dårlig med skrik. Jordmødrene fortsatte å stimulere han til å skrike, men det tok ganske lang tid før han skreik ordentlig. Men han var frisk og rask, og bare medtatt fordi han hadde sitti fast. Og det var en stor gutt, 4060gram og 54 cm lang...og hodet var 36 cm. Jeg slapp å sy også! Jesper ble altså født kl 20.24 torsdag 4 september

 

Til slutt vil jeg bare si at uten samboern min, to vanvittig dyktige og omsorgsfulle jordmødre, og en super barnepleier hadde jeg aldri klart dette!! De gjorde hele fødselen til en unik og fin opplevelse for meg, selv om det tok meget lang tid og at jeg fikk noen komplikasjoner underveis. Jeg følte meg ivaretatt og trygg hele veien!!