Sint mammadalt

[Gnisten]

Hei!

Sitter her og her helt fortvilet over situasjonen. Jeg har en gutt på 13 mnd som begynnte i barnehage for en mnd siden. Han fungerer helt greit i bhg, men har blitt helt enormt klengete på meg når han kommer hjem. Han blir rasende viss jeg går på kjøkkenet eller toalettet og skal helst bare sitte på armen.

Nå har jeg og gutten vært på ferie en uke uten pappa og problemet har bare eksalert. Han er aldeles rasende viss jeg ikke er til hans disposisjon til enhver tid. Han og pappaen har alltid hatt et perleforhold, men nå er ikke det greit heller...

Noen som har erfaring? Skal vi bare ignorere raseribygene eller skal jeg ligge på gulvet sammen med han hele dagen? Dersom pappaen prøver å gripe inn er det bare aldeles krise.. Da er det totalt klikk og han prøver å bite oss, slå hodet i bakken og veggen og hyler...

[9nah]

Har ingen tips, for jeg er i akkurat samme situasjon selv!! Vår datter er 15 mnd og er klin lik slik du beskriver sønnen din. hun har blitt et 'lite monster' i det siste, og er helt ekstremt mammadalt. verst er det når jeg står på kjøkkenet og skal lage mat. hun skal BARE sitte på armen. ikke engang godt nok å sitte oppå kjøkkenbenken. Og når pappan kommer hjem, får han knapt et blikk. Han blir naturlig nok ganske lei seg også. hun avviser ham fullstendig (muuulig han får litt kos etter middag rett før leggetid), men før det er det helt krise og hyling og skriking hvis han prøver å okkupere henne for å gi meg litt fri. Hun har det supert i barnehagen virker det som, og er ellers en trygg og glad unge, men de siste ukene har hun altså vært kliiin-gæærn etter barnehagen. er bedre i helgene, faktisk, men hverdagene er tøffe. vi lurer også på hvordan vi skal takle det. har prøvd å overse hennes raseriutbrudd noen ganer, men til slutt får jeg så vondt av henne, og hun hulker sårt lenge etter jeg har satt meg ned på gulvet og gitt henne kos.

[Anonym bruker]

Datteren min på samme alder har samme tendensene, ikke så ekstremt at hun biter og slår hodet, men hun har blitt veldig mammadalt i det siste, hvis jeg går ut av rommet er det hylskriking, og hun kommer etter og klenger seg fast i beina mine og klartrer oppver.

 

Heldigvis går det greit når hun er med pappan, hvis jeg ikke er hjemme, men så fort jeg kommer hjem er det mamma for alle penga.

 

Jeg leker med henne mye, men vil ikke at hun skal bli helt avhengig at jeg er der hele tiden, så vi "øver" litt hver dag på at hun skal klare å leke aleine, benytter sjansen når hun har oppdaget noe spennende, da får hun lov til å styre på aleine så lenge det varer, og jeg går inn i et annet rom.

 

Det er litt av en overgang for oss, før hun fyllte året kunne hun sitte/ligge å leke for seg selv lenge.

 

 

Var vel ikke allverden av tips dette, men min erfaring nå er at jeg gradvis lærer henne å leke selvstendig igjen.

 

 

[Aibell]

Jeg ser vel litt anderledes på dette enn det som man tradisjonelt tenker. Jeg tror at når barnet har begynt i barnehage så øker behovet for nærhet til mamma. Jeg tror at å fylle det behovet nå en stund fremover vil være gunstig for dere alle sammen. Pappa er voksen så han tåler å være på sidelinjen en stund fremover.

 

Jeg ville kjøpt en god bæresele, som Ergo eller Manduca e.l og latt barnet sitte det i noen timer etter barnehagen. Da får du laget mat og gjort ellers det du ville gjor og poden får litt mammatid. Om du fremdeles ammer ville jeg lagt inn en god halvtime på sofaen hvor han får die.

 

Jeg tror det går fortere over om du gir han det han forteller deg at han trenger. På samme måte at det en kun drikke som bøter på tørste og mat som bøter på sult. Det er kun nærhet som bøter på separasjonsangst!