Kommer jeg over han noen gang?

[Anonym bruker]

Vært på første jordmor kontroll i dag, og fikk høre hjertet til den lille;-)

Utrolig herlig lyd. Ble nesten litt rørt... Barnefar var med da... Ikke så herlig det akkurat. Men han vil absolut være med på alle kontroller så føler jeg liksom ikke kan nekte han heller... Gikk helt greit å være sammen på kontrollen, men nå sitter jeg atter an gang her med klump i halsen.... Er bare 3 uker siden det ble slutt, og jeg trodde jeg hadde kommet over det verste nå. Men tydeligvis ikke..... Jaja. Håper jeg klarer å komme over han en dag.. Men skal det bli sånn hver gang jeg ser han ser det mørkt ut.. Puh! Merker jeg blir sliten av det jeg...

Flere som har det slik (har hatt), eller lignende??

Uanset deilig å få "snakket" ut om det....

[Lykkelig_alenemor _til_2]

Heisann!

 

Først må eg få si at det er veldig tøft av deg å ha med BF på kontrollene, og at du er heldig siden han faktisk vil det.

 

Eg var i nesten den situasjonen for 3 år siden når eg gikk gravid med sønnen min.. Når eg var 4 mnd på vei bare stakk han... han var aldri med på noe kontroll, hadde ikke noe kontakt med han i det hele(har det ikke nå heller, og sønnen min er 2,6 år!

 

Første gang eg hørte sønnen min sin hjertelyd begynte eg å grine.. var veldig tungt for meg samtidig som det var kjemperart å skjønne at det var et lite menneske inni meg..

Slet mye med å komme over han, og prøvde flere ganger kontakte BF, men fikk kun stygge kommentarer tilbake.

Under UL knakk eg sammen... Mamma var jo med, men det var lixom ikke det samme... Tenkte hele tiden om visst han hadde vært med hadde eg sikkert kunne funne litt "glede" i å se babyen min.. Han viste null interesse ovenfor den lille som var i magen, og eg hadde jo enda følelser for han...

 

Slet mye med depresjoner, og hvertfall når det nærmet seg fødselen.. Eg følte et så sinnsykt hat til han for at han "ødela" det første svangerskapet mitt, samtidig som eg savnet han og hadde en forferdelig kjærlighetsorg...

 

Fødselen kom, og eg var så heldig at mamma var med meg på hele den. Noe eg satt veldig stor pris på, det hjalp mye...

Men tida på sykehuset etterpå var helt forferdelig.. Søsteren min sendt mld for å informere han om at den lille var "ankommet" men ingen respons..

Å være på føden den uken etter fødselen var vel selvpining.. sitte å se på alle de nybakte fedrene som koste med babyene sine, og stelte så godt med den nybakte moren...

Men en ting var eg sikker på når eg kom på føden, han var ikke verdt det... Han var ikke verdt all den sorgen og det helvete eg hadde vært gjennom.... Så eg ble rett å slett så ferdig med han at eg glemte han.. Plutselig eksisterte han ikke lenger...

 

Det er alltid veldig sårt når brudd skjer under svangerskapet, siden det er den tiden du trenger støtte og kjærlighet mest. Du er mest sårbar nå... Eg vil anbefale deg å ta kontakt med en psykolog som er spesialist på graviditet/samlivsbrudd.. Eg gikk der å følte det hjalp mye å snakke om det..

Alt virker tungt nå, men det kommer seg... Bare vent å se.. Når den lille kommer så kommer du deg nok til å konsentrere deg så mye om hun/han at følelsene for BF kommer til å forsvinne sakte men sikkert...

 

Blir det altfor tungt og du trenger snakke, så kan du få sende en PM til meg. Vet jo hvordan det er, og hvor godt det er å snakke om det:-)

 

*God klem*