En fødsel bør være naturlig

[Gjest]

Det var et sørgelig syn å lese tråden som ungmamma hadde startet. Der ble det mye personlige angrep, uff av meg jenter. Skumleste hele og ble rett og slett lei meg, så jeg måtte skrive litt til dere.

Det virket på meg som om ungmamma mente godt med sitt første innlegg. Noen ganger virker det også på meg som om man på død og liv vil holde på vonde ting, en vond fødsel f.eks. Jeg har født to ganger og i selskap med andre venninner som har hatt traumatiske fødsler har jeg holdt meg i bakgrunnen, mine fødsler er ikke det de vil snakke om. Fødte for egen maskin, uten hverken det ene eller andre. siste var tøff i 5 min, jævlig tøff. Det jeg har gjort i ettertid er å gå hele fødselen igjennom, minutt for minutt og har funnet ut hva som gikk "galt". Det dør mennesker under fødsel, men vil vi fokusere på det? Jeg har stor tro på tankens kraft, og uansett hva som har skjedd før så er det en ny dag i dag og vi velger selv hvordan vi skal gripe den an. Angst kan sikkert kategoriseres i 100 divisjoner. Men en ting som alltid vil hjelpe er å ønske å komme seg ut av den, ikke være eiet av angst. Tips til dere med angst:

Snakke, snakke snakke, med en som lytter, være seg psykolog eller kjæreste etc. Tror det er best å snakke med noen enn bare bruke dette forum, det er ikke bra.

Gå fødselsforberedene kurs kurs,lære seg lamazemetoden. Det fokuserer på fødsel uten smerte men med med arbied. Det er arbeid å føde.

Akupunktur, for å slappe av, ved angst spenner man muskulaturen unødvendig, og ved fødsel er det viktig å slappe av, gi slipp på barnet.

Gå gjennom sitt eget liv med en proff, eller et godt menneske.

Lære pusteøvelser, lære mest mulig om fødselsforløpet.

Være med mennesker som har et possitivt syn på graviditet og fødsel. Bare dette alene har jeg stor tro på. Være seg en nabo som har født 5 unger hjemme eller om man er så heldig å ha Martha Louise som venninne.

Jeg må få si til slutt i fare for å få illsinte såre meldinger, at jeg vet hva angst er. Nå er dette et forum som heter fødsels angst og da må man få tømt seg her, selvfølgelig. Men like selvfølgelig kan andre komme inn med oppmuntring. Det sitter mange førstegangsfødende her og leser, det skader ikke med possitiv lesing. Til dere førstegangsfødende. Jeg hadde fødselangst, og hadde en fødsel som gikk så bra at ingen vil høre om den, utenom kjæresten. Den var rett og slett Fantastisk! Ved fødsel nummer to, ble vannet tatt og dette samt at jeg ble liggende på rygg gjorde denne fødsel til 5 min jævlig, ellers var den fantastisk den og!

Sender alle inne på dette forum gode tanker, spesielt dere som gruer dere eller har vonde fødsel bak dere

 

 

[Anonym bruker]

Tusen takk for en positiv historie. Du har tydeligvis forstått at mange trenger å høre det positive, ikke kjøre seg fast i alt det negative hele tiden. Jeg har fødselangst og velger å fokusere på de positive historiene, det gjør meg ikke mindre forberedt eller mer naiv, det hjelper MEG på veien mot fødsel. Om min fødsel blir slik vet jeg jo ikke, men jeg verner meg mot de dårlige historiene, som JEG ikke har bruk for. Jeg respekterer at andre velger noe annet eller har andre grunner for å tenke helt annerledes, men det provoserer meg at ikke alle lar folk med ulikt syn slippe til, uten å bli evlet ned av meldinger som ikke gjør noen noe godt. Jeg håper at flere vil gi gode tips til å fokusere på noe positivt frem mot det jeg gruer meg fryktelig til.

[svirrehodet]

Så HERLIG!!!!

det er dette jeg trodde denne siden var til for:)

tusen takk!

 

[Anonym bruker]

DET NYTTER IKKE Å PUSTE OG VÆRE FORBEREDT NÅR DET OPPSTÅR KOMPLIKASJONER! AT DERE F... MEG IKKE FÅR DET INN!!!

jeg pustet fint og flott de første 20 minuttene av fødselen, og de neste 12 timene var et helvette som verken jeg eller jordmor kunne gjøre noe med tilstross for pusting, massage, akupunktur. Og til tross for at jeg HADDE forberedt meg på forhånd med både yoga, pusteøvelser, og meninger om hvordan fødselen skulle være! DET ER IKKE SÅ ENKELT!!

 

Jeg blir bare så frustrert når dere tror at det er så enkelt!!!! Hadde det vært det så hadde det ikke vært noe problem!!

 

 

[Anonym bruker]

takk for fint innlegg=)

 

fy fader jeg blir så forbanna når jeg leser om folk som skal snakke så stygt til de som prøver å oppmuntre... la hver å svar da, hvis dere ikke vil ta i mot råd, noen kan kanskje si at det ER IKKE SÅ ENKELT SOM DERE SKAL HA DET TIL, men seff noen har større smerte terskel enn andre, det er ingenting barnslig med det vel?...

 

jeg har hatt en fødsel tidligere og skal føde igjen, kan ikke si jeg gleder meg til smertene, men tar gjerne i mot oppmuntrene ord forde... ikke si at ingen forstår dere selvom dere har angst...

 

syns ungmamma21 skrev ett bra og oppmuntrene innlegg, tusen takk for det!!!

hva skal man ellers skrive? "jeg skjønner at du har angst,dette er jævlig,du kommer til å dø sånn som jeg"... blir for DUMT!!!!

[Trillet]

Men.. Kan du virkelig forstå hvordan det er å ha angst når du ikke har det selv? det er klart du kan ha medfølelse og sympati, men du kan ikke forstå det før du har opplevd det. Greit nok at du gruer deg, men er det slik at det lammer deg? At du vil gråte eller får hjertebank av å tenke på det? At du blir sliten av å snakke om det og tenke på det?

 

jeg føler med de som har sosial angst, men jeg kan ikke FORSTÅ hovrdan de har det fordi jeg har ikke opplevd det selv. Jeg er redd for å snakke i store forsamlinger, men jeg har da ikke sosial angst fordet!!

 

Poenget er at dette ER et forum FOR de med angst. Greit nok med oppmuntrende innlegg, men det virker mange ganger som at dere ikke helt tror at det går an å ha en slik angst. Men uansett så nytter det lite med slike oppmuntrnede ord når angsten er så sterk. Du sier ikke til en med sosial angst at "come on.. kom på den festen, det kommer til å gå sååå fint.." Det nytter bare ikke og det er også ganske respektløs og bagatelisere et menneskes problem på den måten!

 

Så dere må gjerne føle med og være glad for at det ikke er dere. Men ikke tro at dere forstår hvis dere ikke har opplevd det selv.

Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg hadde aldri i mitt liv trodd at det skulle være slik som det er nå å ha en slik fødselsangst.

[Anonym bruker]

Jeg tror alle gravide på et eller annet tidspunkt kjenner veldig sterkt på følelsen av fødselsangst. Jeg er en særdeles rolig dame, som takler det meste - men når jeg er gravid så er jeg ekstremt sårbar. Allerede nå i uke 7 har jeg hatt flere netter der jeg har våknet med tilnærmet panikkangst.

 

Uansett hvilken type angst man har, så er faktisk trening viktig. Hvis du har sosial angst, så trener man seg i å takle sosiale happeninger. Ikke nødvendigvis med å kaste seg ut i det, men det kan være ren tanketerapi. Sitte hjemme i et trygt miljø og tenke seg gjennom en fest der det faktisk går bra.

 

Slik er det også med fødselsangst. Det å se for seg et scenario der ting går fint. Der man føler at fødselen kjennes naturlig, at smertene kjennes viktige - og følelsen av å få barnet løftet opp på magen. Det fungerer ikke for alle, men det fungerer for noen - og da er det fint at noen tar seg tiden til å legge inn oppmuntrende innlegg.

[Anonym bruker]

Jeg må nesten le jeg for jeg er lei av å gråte.... Kommer ikke til første tanken i en slik tanke rekke uten å begyne å hikste etter luft!

 

Takk til alle forstår seg påere, hvis jeg bare tenker litt postivt nå så slutter jeg nok å gråte og puster normalt igjen. Jordmora brukte 20-30 minutter på når vi skulle snakke om fødsel på kontroll... Men jeg forstår jo at problemet er at jeg er så negativ, kunne klart det på to sekunde hvis jeg bare hadde tenkt posetivt, å sett for meg urkvinnen ( som som regel døde i barsel)...

 

Sikkelig fint tidspunkt å bli kjent med seg sjøl, ja. Tusen takk for alle "gode" råd.

[dinadina]

I et slikt forum er det ikke alle råd som vil passe akkurat for deg, men hvis du følger tråden her så ser du at det er andre som blir glade for oppmuntrende ord.

 

Fødselsangst er et mangfoldig problem, og hvis du tar alle råd som gis her inne som personlige angrep - ja, da er det kanskje ikke så lurt å følge debatten?

 

Alternativt kan du overse de innleggene du ikke liker, og lære av de du føler beskriver din situasjon.

 

Lykke til.

[Anonym bruker]

Alle som har angst VET hvor jævlig det er!!! Har selv slitt med det fra veldig ung alder! Og det ble ikke bedre før jeg tok ORDENTLIG tak i det! Det vil si mer enn en halvtime i terapi! Har man angst for noe kommer det gjerne av at man har opplevd noe traumatisk, altså man får ikke angst uten grunn. Og det er det man må ta tak i! VET det ikke er lett å ta råd fra andre, men kjære vene!! Det kan umulig gjøre ting bedre for dere ved å være så inn i helvete negative!?

Alle mennesker er forskjellige. Og gjett hva? Min angst bedrer seg for jo mer positivt jeg hører om det jeg har angst for, prater med de i lignende situasjoner osv. Hadde jeg vært så negativ hadde jeg ikke overlevd!

Har selv sitti der med dype sår i hver arm og slitt alvorlig med angst. Men jeg har det under kontroll nå, selvom dette er mange år siden så er det en del av meg og vil alltid være det!

Hver så snill og søk hjelp! Ordentlig hjelp og ikke gi dere når det begynner å bli tøft! Klarer jeg å takle det, klarer hvem som helst det!

Etter jeg fikk kontroll på det hele ble stefaren min som var dobbelt så gammel som meg rammet av HEAVY dødsangst. Jeg prøvde absolutt alt jeg kunne for å få han til å innse at problemet var psykisk. Han klarte ikke få det inn i hodet at folk ville hjelpe han, og klarte heller ikke å forstå at noen kunne klare å hjelpe han. Idag, 3 år senere er han død. MASSE beroligende tabletter og dermed stoppet hjertet hans! tilbake sitter 3 barn i barnealder uten faren sin. hvorav det ene barnet faktisk visste hvordan han hadde det og prøvde å redde sin egen "far"!!!

 

Uansett, nok om min solskinshistorie! Hva med å komme dere ut av det skallet dere har rundt dere og slutte å rulle dere rundt i fordervelse og helvete og prøve å tenke litt annerledes? forstå at andre med angst setter stor pris på oppmuntring og ikke blir forbannet for folk som faktisk ikke gjør noe annet enn å tenke positivt og prøver å hjelpe!?

 

Tusentakk for alle oppmuntringer her inne!!! :-) Er ihvertfall sinnsykt glad for at det finnes mennesker som klarer å se annet enn sin egen fordervelse! :-)

 

Lykke til alle sammen

[Gjest]

Jeg har blandede følelser i forhold til de positive innleggene i denne debatten. Det er supert at dere forsøker å berolige, men da jeg gikk gravid tok jeg mange av disse innleggene personlig. Med det mener jeg at jeg følte meg angrepet og misforstått. At det var noe feil med meg som ikke kunne se på fødsel som noe smertefullt, men overkommelig. "Alle" skal liksom fortelle at det er vanlig å grue seg, men hva med oss som ikke fungerer i hverdagen fordi vi ikke kan se for oss at livet går videre etter en fødsel?

 

Det er en hårfin linje mellom de innleggene jeg oppfattet som oppmuntrende og de jeg oppfattet som dømmende. De innleggene der gladhistoriene kommer frem er var supre å lese. Forsøkene på oppmuntring fra jenter som aldri har født før, føltes fordømmende. Det samme gjaldt de som kom med solskinnshistorier og mente at dersom de kunne klare det, kan alle. Vi er forskjellige og frykten påvirker oss ulikt.

 

Nå har jeg fått veslegutten min med et keisersnitt jeg selv ba om å få. Dette skammet jeg meg over både før og like etter fødselen. At jeg kunne være så feig... Nå tenker jeg ikke slik på det mer. Han er verdens finsete og da har det ikke noe å si hvordan han kom til verden eller hvor redd jeg var for "ingen ting". For keisersnittet skremte meg også veldig, bare ikke riktig så mye som vaginal fødsel.

 

Det gikk så fint med meg, men jeg forstår at andre er redde selv om jeg har en fin historie å fortelle.