Stol på deg selv - Hos oss kunne det gått galt.

[Contura]

Vi ventet vårt tredje barn, og jeg følte jo at jeg hadde en del erfaring med dette å gå gravid og få barn - det var jo tross alt hverken første eller andre gang. Det var 4 år siden forrige gang og 12 år siden første gang - allikevel følte jeg meg trygg på at denne gangen skulle jeg slippe bekymringer og tanker på alt som kunne gå galt. Med de andre to hadde jeg vært litt hønemor underveis.

 

Jeg lurte av og til på om jeg hadde glemt så mye fra de forrige svangerskapene? Var det slik liv i magen kjentes ut? Var det ikke oftere og sterkere liv? Som tredjegangs forventet jeg å kjenne de første livstegnene tidligere siden jeg visste hva jeg skulle kjenne etter. Det gjorde jeg ikke - ikke før i uke 22. Jeg hadde da vært på ultralyd i uke 19 og fått bekreftet at denne gangen lå morkaken på fremre vegg, noe som kunne føre til at man kjente liv senere - og kanskje svakere. Han lå med rompa ned også - men det var visst hipp som happ det ja. Jeg slo meg til ro med det - de andre to gangene hadde ikke morkaken vært plassert slik og det hadde kjentes ganske annerledes ut; sparkene var der tidligere og sterkere.

 

Gjennom hele svangerskapet var den lille mannen der inne virkelig rolig. Jeg dyttet stadig i ham for å kommunisere, men det var sjelden mye respons som jeg kjente i alle fall. Jeg tilskrev det at morkaken dempet støtene. I uke 35 fikk jeg komme på ultralyd igjen for jeg var sikker på at han fremdeles lå i seteleie - og det stemte. Jeg begynte da å forberede meg på setefødsel eller keisersnitt og leste en del rundt dette. I uke 37 var det tid for ny kontroll, og dagen før jeg skulle inn kjente jeg at han snudde seg. Da jeg fikk det bekreftet var jeg lettet og glad og følte jeg kunne gå i fødsel på den erfaringen jeg hadde - det føltes mye mer betryggende enn tanken på setefødsel eller keisersnitt.

 

Etter at han hadde snudd seg forventet jeg å kjenne spark opp mot ribbeina, men det gjorde jeg ikke - det var mest bare små, glidende bevegelser på kveldstid. Jeg hadde nå blitt så vant til det rolige mønsteret hans at jeg reagerte ikke så veldig på det - jeg kjente jo tross alt jevnlig liv. I begynnelsen av uke 39 var det en periode med nesten uutholdelig sommervarme, jeg kjente veldig lite liv, men tilskrev det at lillemann slet i varmen han også. Men nå begynte en gryende uro i meg. I løpet av mandag kjente jeg han ikke i det hele tatt - ingenting. Jeg prøvde å forholde meg så rolig som mulig og kontaktet sykehuset sent på kvelden - jeg fikk komme inn med en gang. På en eller annen måte ville jeg så sterkt at det ikke skulle være noe galt, så jeg tok ikke meg meg annet enn håndvesken. Jeg kjørte alene til sykehuset, samboeren min måtte være hjemme med de to andre barna for vi studerer på et sted uten familie og med få muligheter til barnevakt.

 

Da jeg kom inn til undersøkelse var jeg ganske stålsatt - alle mulige følelser raste og jeg ville bare at de skulle få tatt den ultralyden så fort som mulig. Hjertet slo. Jeg ble helt gelè og lykkelig for at det ikke var noe galt og var klar til å dra hjem og vente på at fødselen skulle starte. Jeg følte meg litt hysterisk som hadde "mast" meg inn på sykehuset med bekymringene mine nærmere midnatt. Ja, hjertet slo, men han rørte ikke på seg. Jeg fikk flere doser med druesukker, legen dultet i ham - men ikke en bevegelse. De brukte lang tid på ultralyden, jeg måtte vente en time på ny undersøkelse og nye doser med druesukker, men fremdeles ikke en eneste bevegelse. Sov han? Jeg fikk ikke dra hjem og måtte ringe til samboeren min og fortelle hva som hadde skjedd - og be han pakke noen ting til meg neste dag. Jeg hadde vel ikke pakket noen fødebag....

 

Siden jeg var kommet så langt i svangerskapet bestemte de seg for å sette meg igang. Jeg fikk stikkpiller i sjeden og ble lagt på et "venterom". Der lå jeg natten gjennom og hørte på hjerteslagene hans - som også var koblet til vaktrommet på føden. De var stadig innom i løpet av natten for å sjekke at doppleren satt som den skulle, for det virket som den tok inn mine og guttens hjerteslag litt vekselvis.På morgenen gikk vannet og jeg fikk svake,svake rier. Vannet var klart rosa og fint.

 

Dagen gikk - og dagen var stort sett fyllt av hjerteslag og mange leger og jordmødre som var innom. Det ble veid frem og tilbake om jeg skulle settes igang med riestimulerende, men de fant til slutt ut at de skulle vente til morgenen etter. Hadde ikke riene tatt seg opp naturlig da, så ble jeg satt på drypp. Og kort sagt: Sånn ble det.

 

Klokka 9 ble dryppet satt - og rier fremkalt på drypp var i alle fall for meg mye verre enn de naturlige riene jeg hadde hatt med de to andre. Jeg var temmelig sliten hadde knapt sovet siden søndag, og nå var det onsdag. Nå begynte også noen urolige timer, for ved hver ri fallt hjerteslagene til lillemann. Noen ganger var slagtelleren helt stille før den plutselig startet igjen. De skrudde ned dryppet og da fallt slagene ned til "bare" rundt 40. Mellom hver ri tikket og gikk det fint rundt 160 slag. Dryppet ble justert opp og ned i løpet av de nærmeste timene, men mønsteret gjentok seg. Jeg fikk etterhvert åpning, men en livmorhals som ikke er helt moden gir seg visst ikke så lett - så dette tok tid. Jeg var som sagt sliten, så de bestemte seg for å sette spinal på meg sånn at jeg skulle få noen timer søvn - og også i tilfelle dette skulle ende i keisersnitt. Da jeg skulle legge meg til å sove, fallt hjerteslagene på nytt da jeg la meg på rygg. Lå jeg på siden gikk det bedre. Jeg fikk sove en time uten noe drypp og i denne timen stabiliserte hjerteslagene seg. Jeg hadde nå nådd 9 cm. åpning og de satte på dryppet igjen. Hjerteslagene fallt på samme måte under hver ri og jeg fikk beskjed om å prøve å presse han ned før full åpning, for nå ville de virkelig få han ut. Det eneste jeg oppnådde var at jeg ble skikkelig dårlig, kastet opp og holdt på å gå i dørken. Nå begynte pappaen å se veldig bekymret ut. Jeg var egentlig merkelig rolig.

 

De tilkalte kirurgen, en barnelege og en laborant som gikk inn for å ta surstoffprøve fra hodet på lillemann - mens han kikket inn og tok prøven fikk vi vite atdet var en mørkhåret liten gutt som lå der inne og slet med å komme ut. Prøven så ikke helt bra ut, og der og da ble avgjørelsen om keisersnitt tatt.

 

Det ble litt hui og hast. Jeg ble trillet opp på operasjonsstuen liggende på skrå på båra - på rygg gikk ikke. Selve inngrepet ble raskt satt igang, det var litt forvirrende og fascinerende på en gang. Jeg var livredd for at de skulle skjære i meg mens jeg kjente noe, for spinalen hadde ikke virket ordentlig på venstre side, men det gikk heldigvis bra. Selve keisersnittet var litt mer "voldsomt" enn jeg hadde forestillt meg - jeg lå omtrent i full sjøgang på operasjonsbordet. Det kjentes ut som om de rev og slet i meg for å ta en kraftig oppvask, men jeg kjente ingen smerter.

 

Så kom lillemann ut. Med navlesnoren 5 ganger rundt halsen. De sa med en gang de så "problemet" at han aldri kunne gått gjennom en normal fødsel og overlevd. Jeg hørte skrikene og da kom tårene trillende - en slags lettende forløsning av tårer og lettelse. Jeg fikk en raskt blikk av et blodig hode da de viste han frem til meg, men jeg fikk ikke sett hvordan han så ut før de tok han med seg.

 

Det var en utålmodig tid å ligge på operasjonsbordet og bli sydd. Timene på overvåkningen var lange før jeg endelig fikk trillet ham inn til meg. Han var så liten! Så tynn! Han var 51 cm. lang, men bare 2640g, så han så utrolig tynn ut. Halsen var bare en "pipestilk" og bar preg av den stramme navlestrengen. Jordmor og lege mente han hadde ligget med navlestrengen slik i flere måneder og at det var grunnen til at jeg hadde kjent så lite liv i svangerskapet.Det var også grunnen til at han ikke veide så mye som en fullgått baby skal - næringstilførselen hadde blitt begrenset på slutten. Han kunne også ha blitt kvalt hvis jeg hadde ventet til fødselen startet naturlig, for det er jo vanlig at babyer i fødsel ikke rører seg så mye. I og med at jeg hadde tatt bekymringene mine på alvor fikk de oppdage at han ikke rørte seg før fødselen startet. Og gud så glad jeg er for det!

 

Keisersnittet i seg selv var ukomplisert og jeg kom meg overraskende fort. Nå har jeg en liten masekopp på 4 mnd. som ler og smiler og maser. Og jeg er evig takknemlig for at det gikk så bra som det gjorde:)

 

Har du tvil eller mistanker om at noe kan være galt: Få det sjekket.

Det er bedre å være litt "hysterisk".

 

 

[Kjukka]

Åhhh hjelpe meg... Var bra at det gikk bra til slutt da! Og at du fikk det sjekka! Men er det ikke litt rart at de ikke klarte å se navlestrengen rundt halsen på ultralyd ? Jeg har ikke peil jeg altså, men bare en tanke... Jeg ble også satt i gang, pga. svangerskapsforgiftning... men jeg fikk ikke åpning, hjerterytmen til jenta vår sank veldig, så jeg ble kjørt i all hast inn på operasjonsbordet og fikk ett keisersnitt i full narkose. Gikk heldigvis greit her også, og jeg har nå ei alldeles nydelig lita rampejenta (hun river omtrent ned hele stua, men det gjør ikke noe) på 11 mnd.

[Contura]

Nei, du kan så si......

Jeg har sittet mange ganger i ettertid og sett på filmen vi har fra 3d-ultralyden og sett om man kunne se navlestrengen rundt halsen - men det er i det hele tatt vanskelig å skille. Vi var på det i uke 35. På vanlig ultralyd er det vel vanskeligere å se antar jeg.

Men - de så jo ikke etter det.....hadde de gjort det tror jeg nok de ville sett det.

[Gjest]

Først vil jeg gratulere med gutten din!

 

Det var helt merkelig å lese fødselshistorien din...

Jeg er førstegangs jeg da, så har ingenting å samenligne med.

Men jeg kjenner også utrolig lite liv.

Alle unnskyldningene du skriver at du brukte, de bruker jeg daglig. Særlig den med at morkaken demper for sparkene.

Har kanskje vært til 3 ultralyder, å ingen har vist navelstrengen rundt halsen, eller andre ting som kan føre til lite bevegelse.

Jeg er så bekymret for at noe skal være galt allikevel...

Jeg føler meg heldigvis veldig godt ivaretatt på fødeavdelingen, får komme inn uansett når jeg ringer.

 

Så utrolig bra at alt gikk fint med både deg og gutten din!

Takk for at du delte historien din.

[*Super*Mamman*]

HUff, fikk helt frysninger av denne historien. Kunne fort endt veldig tragisk, men fikk heldigvis et positivt utfall!

Masse lykke til videre, og kos deg med barna dine:)

 

Klemmer fra meg og mine små