Hvor mye skal en finne seg i?

[Anonym bruker]

Jeg ble noe uplanlagt gravid med min utenlandske kjæreste, visste tidlig i forholdet at han hadde en vanskelig fortid med mye bruk av kokain og hasj.

Nå har snuppa kommet, og jeg vil jo gjøre det jeg kan for at hun skal få vokse opp med begge foreldre. Jeg bryr meg masse om kjæresten min, men problemet er vel at det går så opp og ned. Innimellom er han verdens beste, innimellom faller han tilbake til gamle vaner. Hvor mye skal en akseptere?

Han vet jeg misliker det sterkt, men likevel røyker han hasj stort sett hver dag. Og i følge han kan jeg ikke kreve at han skal slutte/trappe ned, jeg har sagt at jeg ikke kan bestemme hva han skal gjøre men at jeg kan bestemme hvem jeg vil være sammen med. Da har han reagert med å si at jeg bare kan prøve på å skille han fra barnet vårt og at han isåfall skal ha ansvaret for henne. Noe som innebærer at han tar henne med til hjemlandet.

Tror nok han sier dette for å skremme meg fra å gjøre noe og at det ikke ligger så mye i det. Synes det er vanskelig å forholde seg til en person som kan si at en elsker deg i det ene øyeblikket, for i det neste komme med anklager og trusler. 90% av tiden er han bare god, men det er resten av tiden som holder på å vokse seg for stor.

 

Noen som har noe å si i forhold til dette?

[Anonym bruker]

Hei på deg du!

Livet sammen med noen som bruker stoff er ikke alltid like lett.

Jeg merket i mitt tilfelle at jeg skiftet drastisk syn på dette da jeg fikk barn.(Var tidligere mer tolerant)

 

Det er så vanskelig å fortelle andre hva en skal gjøre i slike situasjoner, jeg skriver bare litt om hvordan jeg har det/hadde det i en kanskje lignende situasjon.

 

Faren til mine barn bruker stoff i perioder, og det som er så vanskelig er at jeg elsker/elsket ham.! Men når han bruker stoff, blir han annerledes...sint,oppfarende og får helt andre prioriteringer.

Jeg fant meg i dette alt for lenge, for hver gang jeg nevnte noe om at han burde kutte ut/ned, så sa han bestandig at jeg visste hvem jeg ble sammen med. Nå har det endelig gått opp for meg at jeg ikke kan få ham til å slutte, men at jeg kan bestemme hvor grensen min går.( Men det er utrolig vanskelig det også)

Det verste er at han også truet da han trodde at jeg skulle ta fra ham barna. Han sa hvis jeg begynte med et eller annet, så skulle han plante stoff hos meg, eller et eller annet. Jeg vet han truer i desperasjon, men det er ikke noe betryggende for det. Jeg ønsker bare at barna mine skal ha det trygt og godt og forutsigbart. Jeg lot det gå alt for lang tid før jeg satte min egen grense, og det endte med depresjon.

I løpet av et 8 år turbulent forhold har jeg funnet meg i alt for mye, det ble aldri bedre etter at vi fikk barn, det ble heller gradvis verre...Han fortsatte livet sitt som før, og var sammen med barna sine når det passet HAM.

Det hele har endt med at følelsene mine blir mer og mer borte for ham. Han er ikke lenger så mye av den jeg ble glad i....desverre.

 

Hva du skal gjøre i din situasjon er det du selv som må kjenne på og det er du som bestemmer hva du skal finne deg i. Jeg vet ikke hva du ser for deg, hvilke drømmer du har for deg og barnet ditt og hvordan faren til barnet ditt oppfører seg.

( Jeg jobber nå på egenhånd med å realisere drømmene som faren til barna knuste og har kommet et stykke på vei:) Men faren er stor for at jeg lar ham komme tilbake og knuse nok en gang....fordi jeg enda håper at han vil endre seg... Jeg må nok jobbe med meg selv også..

 

La det bare ikke gå for langt før du bestemmer deg.

"Nettet" kan snøre seg kratig igjen for deg...:S

 

Uansett, lykke til for deg og barnet ditt...

 

[Anonym bruker]

kjenner meg sånn igjen når jeg leser dette. Føler meg på en måte litt "lettet" når jeg ser jeg ikke er aleine i akkuratt slik situasjon jeg er i.... Og at man kan ha noen å "dele" det med....

 

Stå på dere, VI må være sterk for barna våres skyld...!!! De trenger mest mulig oppegående mødre hvertfall!!!

[Anonym bruker]

Anonym 21:50.

Har du også gått fra faren, eller bor du fremdeles sammen med ham?

Hilsen anonym rett over..

[Anonym bruker]

HI her.

Saa hva gjoer man naar situasjonen ikke blir bedre, snarere tvert imot..? Alkohol og hasj hver dag, kokain innimellom. Verdens snilleste en dag, ustabil, irritert og oppfarende neste dag.. Han har ikke tid til barnet vaart...bare naar det passer han. Hans doegnrytme: i seng rundt 0100-0500, opp kl 1000-1200. Min: opp 0500-0600, i seng 2200-2300. Tuppa staar opp tidli, saa orker ikke vaere vaaken hele natta.

Altid blakk..

Han skjoenner ikke hvorfor dette er et problem, mener jeg lager problem ut av det. Noe han allid har gjort, har ikke tenkt aa slutte..

Saa hvorfor blir jeg...jg vet ikke, men haaper vel paa en forandring fra hans side..

[Anonym bruker]

Du vet vel i grunnen svaret selv. Han har ikke vist noen vilje til å forandre seg selv om dere har et lite barn og det burde ha vært verdens beste motivasjon. Han trenger ikke heller, for du ordner jo alt (og det er nok det beste slik han viser seg å være nå).

 

Så hva vil du? Skal barnet ditt vokse opp i et hjem med en far som ikke tar ansvar, ruser seg, snur døgnet opp-ned, ikke har tid til barnet...? Hvilke fordeler gir det barnet ditt? Hvilken trygghet gir det barnet ditt?

 

Du skjønner nok hvor jeg vil hen med spørsmålene mine. Bare du kan ta et valg for barnet ditt og deg selv nå. Jeg ville satt barnet først. Det er ikke enkelt å bryte opp, men tenk framover hvordan du vil ha det. Du kan ikke ta valg på barnefars vegne, han må selv ta tak i livet sitt.

 

[Anonym bruker]

Anonym 11:26 her.

Vil bare nevne at her er barnevernet nå blitt innkallet etter en bekymringsmelding fra barnehagen etter en samtale med meg ang ting barna sier i barnehagen.

De har fortalt ting i barnehagen som har skjedd hjemme, og det har nok satt et dypt inntrykk på dem fordi de har nevnt det flere ganger; "Pappa er sint og mamma er lei seg.... "

 

 

Små barn får med seg utrolig mye mer enn vi tror!

Jeg og barnefaren bor jo ikke sammen lenger, men har i de gode periodene hans et nært forhold. Hele situasjonen blir uforutsigbar for barna, de vet aldri om faren deres er her, eller hva slags humør han er i. Til meg sier de at de ikke vil at pappan skal være her, men når han kommer på besøk, så blir de overlykkelige og kaster seg rundt halsen hans. Hvis han tar de med seg ut så snakker de ikke om annet i evigheter... Jeg tror det er en form for forsvarsmekanisme slik at de ikke skal vise at de blir skuffet når pappan ikke kommer slik han har lovet:(

Han bruker ikke noen form for fysisk straff, men å få kjeft for den minste ting i de dårlige periodene er ikke noe særlig for et lite barn:( Barn skal få være barn og slippe å bekymre seg for voksnes problemer.

Nå både gruer og gleder jeg meg til møtet med barnevernet, kanskje det er en vekker for pappan deres....

 

Jeg vil det aller beste for barna mine, og det aller beste for dem er å ha en stabil mor og far som er der for de på deres premisser, UTEN ruspåvirkelse. Jeg er enig med innlegget over her.....

Men forstår så utrolig godt hva det er å håpe på at hele situasjonen skal bli bedre....men i de fleste situasjoner så blir det ikke bedre. Det kan gå bra en periode, men så sprekker det igjen.

 

Husk at oppveksten til ditt barn har MYE å si på hvordan det blir som voksen....

 

Lykke til og GOD JUL til deg, håper det nye året blir bedre for dere...

 

 

 

[Anonym bruker]

Etter å ha lest innleggene her, skrevet av tilsynelatende flotte, omsorgsfulle og oppegående damer/jenter, får jeg bare lyst til å rive meg i håret og skrike:

 

HVORFOR??? Hvorfor bruke mer av deres dyrebare tid på slike tapere?

 

De har sikker som de aller fleste andre mennesker noen gode sider, men: En person som ruser seg, truer med å plante narkotika, kidnappe felles barn ol er ikke snill som dagen er lang og heller ingen god partner eller egnet som rollemodell for barn.

 

Verden er er full av flotte menn, ha litt selvsrespekt og finn noen som er deg verdig!

 

 

[Anonym bruker]

Hadde aldri i verden funnet meg i noe slikt. Så lenge han ikke klarer eller vil slutte med narkotiske stoffer ser jeg på det som en far som ikke bryr seg nok om barnet sitt..

Fikk selv bekreftet mistanken om at BF brukte narkotiske stoffer for en uke siden, han får ikke lenger ha noe med meg eller barnet å gjøre..

Barnet må ikke ha "begge" foreldrene sammen for enhver pris, det skader barnet istedenfor.

Slik som ei skrev over her, barnets videre liv gjenspeiler seg i barnets oppvekst..

BF er barn av en alkoholiker, han har bodd sammen med henne hele livet, det har påvirket han. Tror det skal være slik. For et forbilde mor har vært. Hun har nå en sønn som er rusmisbruker, mistet all kontakt med barnet sitt, sin beste venn, søster og pappa..

 

Værså snill: GÅ FRA DENNE MANNEN..

 

Han kan ikke ta med seg barnet, du har rett til å ikke utlevere barnet til en du mener ikke er til barnets beste.