Etter 6 uker med tenking, tårer, og en berg å dalbane av følelser så er det over....

["Fiffi"]

Jeg vet ikke om det er en straff... Det føles iallefall slik.

Sliter så fælt nå at jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.

For en tid tilbake skrev jeg inn ett innlegg å ba om hjelp til min avgjørelse. Jeg var blitt gravid med en annen, det er slutt mellom meg å min samboer, men vi bor fortsatt i samme hus. Vi har ett barn sammen, osv osv... Vel kanskje noen husker å ha lest det.

Iallefall... jeg var ca 5 uker på vei da jeg oppdaget det. Sjokket var stort, å jeg gikk nesten i transe.

Alle følelsen mine eksploderte, å jeg klarte ikke tenke en hel tanke. Beholde, ikke beholde.

Vel, jeg og barnefaren fikk pratet endel, jeg var hos Amathea to ganger, jeg kontaktet legen og fikk dra på sykehuset å snakke med en sosionom... Prøvde alt for å bli litt klokere.

Da jeg var i uke 10 dro jeg til legen, pratet masse med henne,og sa at jeg hadde estemt meg for å fjerne fostret. Gråt mer, å fikk beskjed om å gå hjem å tenke litt mer over helgen. mandag dr jeg tilbake igjen, fortsatt usikker, emn fikk henne til å bestille meg time på sykehuset til abort.

To dager etter var jeg oppe på sykehuset,og legen jeg fikk var fantastisk hyggelig. Vi ble enig om at jeg skulle få se babyen, deretter dra hjem, å så komme tilbake dagen etterpå klokken ett, for å gjøre inngrepet, HVIS jeg fortsatt ønsket det.

Vel, jeg falt litt til ro,å tenkte at når jeg nå ser denne lille spiren så blir det kanskje å føles så rett som jeg ønsker.... Eller ikke.

Men med det samme hun fant babyen snudde hun skjermen vekk, å ble helt stille. Spiren min hadde dødd allerede i uke 7+6. Jeg falt helt sammen.

for det første over alle følelsene jeg hadde hatt i denne perioden, all den tid jeg hadde brukt på å tenke, sørge, når det egentlig ikke var opptil meg i det hele tatt.

Det var ett ras av følelser inni meg, og jeg følte en sorg som var helt ubeskrivelig... Jeg vet ennå ikke hva jeg hadde kommet til å gjort, om ikke dette hadde skjedd. Men at utfallet ble slik det ble..det var tungt. jeg følte og føler ennå at det kanskje er min feil. Alle tankene mine, rasløsheten, uroen,og nervene... Jeg vet ikke. Jeg vet bare at å ta en slik avgjørelse er forferdelig. Det er så utrolig slitsomt psykiskt, at jeg føler så utrolig med alle som må å gjennom dette. Jeg unner ingen det, men jeg dømmer heller ikke. Man vet aldri hva som skjer, og noen ganger ligger ikke ting til rette. Det som kan virke som en filleting for noen,kan være forferdelig stort og vanskelig for andre...

Så alle sammen... jeg ønsker dere lykke til uansett hva dere velger, o jeg håper dere kommer dere helskinnet gjennom hendelsen...

Det er tungt å treffe det rette valget.. å når vet man egentlig at det er DET...

[Anonym bruker]

Kjære deg.. føler sånn med deg:( Du skal vite at du hadde ingenting med fosterets død å gjøre, slik er bare livets gang. Var bra det skjedde så tidlig i graviditeten, og ikke senere.. Tror det hadde blitt enda værre:(

Har selv gått gjennom en abort. Var så utrolig usikker på hva jeg skulle velge, var på sykehuset ang aborttimen og fikk se spiren på skjerm. Men det var ikke som det skulle, det var en så kalt truende abort, og legen sa at dette mest sannsynlig kom til å ende i abort (har hørt i ettertid at de har egentlig ikke lov til å si det?!!) Uansett, så valgte jeg da abort mye fordi jeg var redd for å gå gjennom en spontanabort også.. Har fått med meg at det er ganske vondt.. Men samtidig så angrer jeg så i ettertid på aborten.. Jeg grein da jeg lå på operasjonsbordet, men da var det jo for seint å snu... heldigvis har sambo gått med på å prøve å bli gravide igjen fra og med neste helg (da er jeg ferdig med TR). Tror det kommer til å hjelpe meg mye psykisk.. Jeg har et tomrom inni meg som jeg trenger å få fylt..

[Anonym bruker]

ååh så forferdelig :( føler med deg :( utrolig trist. .

Jeg må mest sannsynlig gjennom det valget selv snart! har ikke tatt noe test ennå, tør ikke. .eg vet ka den kommer til å vise uansett Eg e ikke klar for å beholde,MEN e samtidig ikke klar og villig til å ta abort men vet ikke ka eg ska gjøre det e såå vanskelig. . .

[Anonym bruker]

altsååå...syns IKKE synd på deg! Når du har mann, barn og hus, også går du å ligger med en annen. Som du i tillegg blir gravid med!!?!! Da var nok det straffa di, at fosteret døde. Alt som skjer har en mening. Tenk på det. Det var nok ikke meningen at fosteret skulle bli et barn.

["Fiffi"]

Oj, du må virkelig være en man kommer løpenede til når man er trist å lei.

Bare til informasjon så HAR je IKKE mann. Jeg har ett barn ja, selvfølgelig med en mann. Min EKS samboer, som fortsatt bor under samme tak som meg for han ikke har fått tak i noe nytt, å for at jeg ikke akkurat orker å være dritt å kaste noen ut.

Å hvis du leser innlegget mitt så ser du vel at jeg henviser til ett annet innlegg for en tid tilbake.. Eller?

Men jeg takker så mye for at du mener dette var min straff, og at jeg egentlig drepte spiren min bare for at jeg møtte en ny mann. Det gjør alt dette så mye bedre, å du satte virkelig ting i perspektiv for meg.

Tro hva din straff blir, for å sitte å håne slike som meg som er langt nede å sliter på denne siden.

[Anonym bruker]

Til *altgikkgalt*, dette var ikke din skyld. Jeg klarer ikke å utrykke hvor lei meg jeg er på dine vegne. Dette barnet var ikke "ment for å bli", det er naturens gang og ingen kan lastes for det.

Til "anonym" som mente hun "drepte" sitt eget barn. Du er ikke riktig vel bevart og burde snakke med noen. Få hjelp! Hvordan i h...... kan du være så stygg og ufølsom. Livet går ikke på skinner bestandig og du er ikke en av dem som hjelper til hvis noe går galt. Det skrives utrolig mye dritt på disse sidene, men dette tar virkelig kaka. Gratulerer du er vinneren......håper du er stolt!

[Anonym bruker]

fy f*en så j*vlig patetiske somme er!!

hvorfor i H driver "dere" abortmotstandere og svarer på slike innlegg??

er sikker på at de sitter en hel bøling framfor dataskjermen og bare venter på et innlegg fra noen som har vært /eller skal igjennom en abort! jaa..bare for og få slenge med leppa og si "hva var det jeg sa??" "du fortjener ikke å få barn sånn som du er" osv osv..

nei,det er helt på trynet!!

Er det noen som er umenneskelige så er det nettopp de som slenger sånn dritt til andre!! Og hvorfor er 99% av alle de som slenger dritt, anonyme?? hm....

 

trodde forresten at desse sidene om abort, var ment til å hjelpe hverandre gjennom et j'vlig vanskelig valg jeg,og ikke å skvise andre ned i møkka!??

 

blir sååå provosert!

jaja..nok om det!!

 

 

Til *altgikkgalt*

Føler så utrolig med deg!!

Jeg har vært igjennom nesten det samme som deg.. er nesten 1 år siden.. men fortsatt er det vondt..værste dagen hittil var 6 aug. da jeg egentlig skulle ha hatt termin.. ,men ting blir bedre med tida,selvom det ikke virker sånn nå..men en ting som jeg tror hjelper,men som jeg dessverre ikke gjor, det var og prate med lege /jordmor/psykolog etterpå...

uansett.. du virker som ei tøff jente med ben i nesa!

og jeg ønsker deg lykke til videre .. klem:)

 

 

[Anonym bruker]

Føler så veldig for deg! Jeg ble gravid da datteren min var 14 mnd gammel, hadde mange samlivsproblemer med mannen min, og gikk på antidepresiva tabletter. Følte IKKE at tiden var bra for en baby til, men samtidig følte ikke at jeg kunne ta abort. Jeg hadde mistet et barn i dødfødsel 2 år tidligere og var helt knust, følte det var min feil at dét skjedde fordi jeg ikke hadde ønsket det barnet heller i utgangspunktet (men omstilte meg etterhvert - det er en lang historie), så for å slippe dårlig samvittighet, prøvde jeg å akseptere at nå skulle vi få et barn til - selv om alt var galt. Ble helt knust da jeg i uke 10 tok ultralyd og fant ut spiren døde i uke 7. Og som deg, følte jeg at det var min feil - fordi jeg ikke hadde vært hoppende glad med en gang jeg fant ut jeg var gravid. Det er nesten 6 år siden, og jeg har bearbeidet de følelsene, men er fortsatt trist noen ganger over det lille barnet som ikke ble til.

 

Vet ikke helt hvor jeg skulle med dette, men vil bare jeg deg en stor trøsteklem. Det som skjedde var IKKE din skyld, og du var i en vanskelig situasjon og satt med med vanskelige spørsmål som måtte svares. Men så ble valget tatt vekk, og akkurat det vet jeg er vondt fordi jeg har gått gjennom det samme.

 

Ta godt vare på deg selv og datteren din.

 

Stor klem!

[SPIREN32]

jeg trodde dette forumet var å støtte hverandre i en vanskelig situasjon. men selvfølgelig komme med innspill om både negative å positive sider ved det......

men å gå så langt som hu anonym gjorde, å direkte angripe folk når de er så langt nede, har faan meg ingen rett til...selv ikke hu miss perfekt som kaller seg anonym....(en av dem)

selv hu kan komme borti situasjoner der hu må ta et vanskelig valg.......

men,men...ta tiden til hjelp så du får dette her på avstand....og kos deg med barnet du har.....er ikke bestandig ting blir som man tenker....

men med litt tid får man ting på avstand, å da er d utrolig hvor bra man har d igjen.

lykke til videre..

[Anonym bruker]

Takk til alle for fine svar...Dagene går, og jeg kommer nå vidre. Men hele denne situasjonen, hendelsen og alt følelri har satt seg fast.

Jeg tenker på denne spiren ofte. I tillegg så har jeg av å til vondt i bekkenet også, og DET hjelper ikke akkurat på noe. Men det forsvinner vel, håper jeg.

Det er godt å lese at andre har kommet seg gjennom slikt som dette, samtidi er det trist, for dette er som sagt det tøffeste jeg ha opplevd i hele mitt liv.

Alt avgjøres av ett slikt valg, og man vet at det vil følge med, uansett HVA man velger. Det er tungt.

Til disse motstanderne som er på disse sidene... Uansett hva dere mener er rett å galt, så burde dere tenke litt over hva dere sier. Noen er faktisk veldig langt nede, selv om det var tatt ett valg eller ikke. INGEN gjør dette fordi det er lettvint...å alle sliter på sin måte før eller siden.

["Fiffi"]

Altså siste anonym her var meg HI

[Anonym bruker]

Ta vare på deg selv nå, *altgikkgalt*.. For snaut 2 år siden skjedde omtrent det samme med meg- jeg oppdaget at jeg plutselig var gravid etter noen måneder med en ny kjæreste..Jeg grublet og tenkte og veide frem og tilbake, og helte egentlig mest mot abort.. Så kom ultralyden med den unge legen på sykehuset-glemmer aldri hva han sa da han så at hjertet til den lille ikke slo- "det er kanskje like greit".. Det var en MA, og måtte inn på sykehuset for utskrapning..

 

Tiden etter gikk egentlig ganske greit, mye fordi det var jul og mye skjedde.. Så gikk det en stund og en ganske stor etterreaksjon kom.. Alle sa jo det var like greit-til og med bra-, jeg hadde sluppet ta valget. For min del ble det mer som dobbel ulykke- jeg hadde både tatt valget og mistet. Følte jeg hadde vært så lei meg at jeg hadde drept spiren- den hadde sikkert følt den ikke var velkommen, jeg var verdens verste mamma osv.. Pass deg for sånne tanker for de bare vokser- blås de ut og vekk! Ble sint på kjæresten og lett deprimert-alt krøllet seg.. Tror i ettertid denne fasen hadde gått lettere om jeg hadde hatt noen andre å prate med dette om.. Kanskje også om jeg bare hadde luftet det som du gjør her:)

 

Nå har jeg iallefall en liten nydelig en her:) og uansett hvor mye lei seg eller hormonell eller dårlig man føler seg som gravid så henger de seg fast der om de er "meant to be"- jeg var selvfølgelig helt på tuppa redd for at noe skulle skje- men alt gikk etter oppskriften.

 

Det ordner seg til slutt- det er ikke lett, skal ikke være det- men blekner og man har vokst så som menneske på det.