depresjon eller angst?

[Anonym bruker]

Hei. Jeg har to barn, jobber nesten fullt, hus og husdyr, mannen min... helt perfekt egentlig:) problemet mitt er to ting. Det ene er at jeg føler jeg blir sittende apatisk og ikke gjøre noe, klarer ikke å få gjort husarbeid eller noe annet fornuftig. Kjenner jeg holder på å gå på veggen, men klarer ikke å få satt igang. Føler meg " tungsindig" som jeg kaller det, skikkelig søndagsblues-følelse i kroppen. Det andre er at jeg er redd for alt mulig. Var i mange år redd for enkelte ting, fobier vil jeg kalle det. Ikke noe unormalt det igrunn. Men nå har jeg den følelsen inni meg nesten konstant. Er livredd for å gjøre noe fatalt feil på jobb, jobber innenfor helsevesenet, så jeg mener jo fatalt bokstavelig da:)) Har ikke gjort noen fatale feil, vet jeg kan mye og er flink, men likevel. Er superstressa innvendig hele tiden, har en puls konstant på over 100. Har en uro-følelse inni meg hele tiden. Bruker å kjenne mye hjertebank, kan kjenne at det raser noen ganger. Kjenner jeg blir kaldsvett i hendene, men varm inni meg. Er som om jeg står å vurderer om jeg skal hoppe i strikk eller ikke konstant, og jeg har høydeskrekk. Beste måten jeg klarer å forklare det på Er det flere som har hatt det slik? Har vært slik nå i ca 1,5 år... så er nok ikke lurt å overse det lengre og tenke at det skal gå over. Er litt rådløs for hvordan jeg skal håndtere det når jeg har det slik lengre. Dersom flere har hatt det slik, hva har dere gjort med det? Tusen takk for svar:)

[Anonym bruker]

det var jeg som skrev over. må bare få presisert at jeg altså ikke har tenkt å hoppe i strikk:) Mente bare at siden jeg har høydeskrekk syns jeg det er helt forferdelig å skulle hoppet i strikk. Dersom jeg kom opp i en situasjon hvor jeg kunne få muligheten, ville jeg bli rimelig nevrotisk:)) Det er den følelsen jeg har inni meg, det var det jeg skulle frem til,hihi:)

[Anonym bruker]

Å ja du, du er ikke alene. Det du beskriver er vel en følelse av å gå opp til eksamen hver eneste dag. Har vært der selv, og fikk god hjelp gjennom gruppeterapi. Jeg er ingen ekspert, men vet at dette er noe som ikke bare kommer av seg selv, det er en grunn til det. Denne grunnen trenger å bli bearbeidet, da vil også de ytre symptomene reduseres/forsvinne og du vil få et langt bedre liv.

 

Ønsker deg lykke til

[Anonym bruker]

Hei,

 

Jeg kan skrive under på at du har angst. Jeg fikk diagnosen panikkangst. Jeg var ikke helt enig i det siden jeg følte angst og uro i kroppen heele tiden. Andre symptomer er: redd for alt mulig, redd for ting jeg vet jeg egentlig ikke er redd for. fryktfølelse, jeg brukte å si: det samme som om jeg skulle bli puffet utfor et stup. det tapper det veldig for energi. hukommelseproblemer, aggresjon, sint for ingenting. Læringsevne ble dårlig, fungerte generelt dårlig på jobb. Jeg klarte ikke mennesker, store plasser med mennesker..som kjøpesenter. Mye mer, kommer ikke på mer.

Jeg hadde dette først. Så begynte jeg på Cipramil som er veldig god mot angst. nedturen var at jeg fikk depresjon pga av at jeg hadde gått så lenge med angst. Så nå går jeg på cipramil mot depresjon som føler endelig at jeg kommer tilbake til meg selv.

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar, det var jeg som skrev hovedinnlegget. Men hva kan det være som trigger dette igang nå, om det har hendt ting tidligere i livet? Kan komme på noen grunner som kanskje kan ha medvirkende årsak fra barndommen etc. men hvorfor er det at angsten har kommet nå? Har tenkt på om det kan være en fellesnerver mellom det jeg har opplevd tidligere, å situasjoner nå. Tror kanskje det å ikke ha fullstendig kontroll, maktesløshet, kan være en. Men lurer på om det kan være utløst av stress? Har hatt veldig mye stress de siste årene. Har som sagt to barn, har tatt fulltidsstudie, jobbet ved siden av. Og siden jeg kom i arbeidslivet etter endt utdanning har det vært kjempetøft. Jeg har gjennom jobben opplevd mye tungt og tøft. Tenker at det er noe som har trigget dette... Har ihvertfall blitt henvist til psykolog, det var før sommeren. Skulle få time før desember stod det i brevet jeg fikk tilbake da. Å det er jo ikke så lenge til ihvertfall. Noen som har merket at dette å ikke ha fast døgnrytme har forverret situasjonen? Jeg jobber skift da, tenker at det også kan være med å gjøre ting verre...

[Anonym bruker]

Hei igjen, det var jeg som sammenlignet dette med eksamen. Ingen tvil om at mye stress kan være med å forsterke/fremkalle dette hos deg. Men prøv å ikke gruble for mye på det, det gjør ikke tingene bedre likevel.

 

Har lyst til å fortelle at jeg bodde sammen med min eks den gangen jeg gikk i terapi. Etter endt behandling følte jeg at jeg hadde vunnet over dette og virkelig fått tilbake livet mitt, men min eks sa hele tiden "dette kan komme tilbake" og sådde på den måten ny angst i meg. Jeg skjønte ikke hvor ille dette var før lenge etter at det var slutt. Er i dag gift med en annen mann som aksepterer meg akkurat slik jeg er. Og bare det faktumet der gjør at jeg slapper mye mer av i dag enn det jeg gjorde den gangen. Så ja, det vi opplever i dag har også betydning.

 

Barndommen har selvsagt også stor betydning. Det er som regel der årsaken ligger. Svaret på alle spørmålene dine har du selv, men som sagt - prøv å ikke gruble for mye. Å akseptere og tilgi seg selv er kjempeviktig.

 

Psykologen du kommer til vil hjelpe deg med alle spørsmålene. Jeg håper for din del at du snart får time og kommer i gang med en positiv snuoperasjon i livet ditt.

 

lykke lykke til og varm klem fra meg

[Anonym bruker]

Hei

Det var nesten rart å lese innlegget ditt:) Du er akkurat som meg:) Jeg oppsøkte legen min fordi jeg regnet med at det var noe galt ettersom jeg hadde kronisk hjertebank og høy puls, så tok det vel noen ganger (han trodde jeg hadde problemer med blodtrykket)før legen kom frem til at det nok var stressbetinget panikkangst og sykemeldte meg. Den eneste forskjellen er at jeg i tillegg får kraftig pusteproblemer og anfall innimellom(panikkanfall). Legen ønsket også at jeg skulle gå på piller, men jeg har så langt nektet. Har heller valgt å gå til psykolog(betalte selv ettersom jeg ikke orket å stå i lang kø), det som er vist mest effektivt for angst er kognitiv terapi med eller uten medisinering. Bare piller har mindre effekt på angst, og bedre effekt på depresjoner. Du blir bedre, men regn med at det kan ta tid, fysisk aktivitet hjelper, kanskje du trenger å redusere/sykemelde deg en periode. Tenkt at det du investere nå gjør godt for resten av livet ditt. Noen mnd pause har lite å si for et langt arbeidsliv. Lykke til

[Anonym bruker]

tusen takk for svar:) Er ikke noe jeg tenker så mye på igrunn,har prøvd å overse d i en årrekke, men siste to år, særlig siste halvannet år, har det blitt så mye verre. Har vel egentlig nektet å vedgå for meg selv at jeg har trengt hjelp, så er fornøyd med å tatt det skrittet å snakket med legen om d. Det kan jo kun gå oppover, og uansett så overlever jeg jo slik jeg har det nå. Det har jeg jo gjort hele tiden:)) Men håper ting blir lettere ihvertfall:)