Til alle snart alenemødre( med vanskelig bf) :)

[Anonym bruker]

I februar i år ble jeg alenemor til verdens herligste unge etter et langt og helt forferdelig svangerskap. Jeg vil påstå at jeg ble psykisk misshandlet av bf hele veien. Barnet var aldri ønsket fra hans side, men i begynnelsen tok han det greit. Så en dag snudde han helt om å ville verken vite av meg eller ungen. Dette tok jeg fryktelig tungt! For å ikke gjøre historien alt for lang snudde han hele graviditeten. Ville ha noe med ungen å gjøre, ville ikke ha noe med ungen å gjøre. Han kunne være snill i perioder for å få sex noe jeg var patetisk nok til å gi han, for så å være helt jævli å terrorisere meg på mld, kalde meg stygge ting osv osv. til slutt var jeg så langt nede at jeg begynte å få selvmordstanker å begynte hos psykolog. Det hjalp litt å da jeg følte meg noe bedre sluttet jeg. Like før barnet ble født fikk han seg ny kjæreste. Jeg var helt knust..jeg var rasende å såret, men trøstet meg med at babyen snart kom å jeg ville få nye perspektiv. Da barnet endelig kom falt verden helt i grus for meg. Fordholdet mellom meg å bf ble bare verre å verre. uansett hva jeg gjorde for å imøtekomme hannes krav fortsatte han bare å være vanskeligere å vanskeligere. Jeg måtte ut av huset hvis han skulle møte ungen sin. han nektet å sette sine ben hjemme hos meg hvis jeg var der, han nektet å komme hvis ikke hun fikk være med. Jeg føyde han i alt han ba om selv om det var vanskelig..jeg tilbø han å ta barnet med hjem til seg så han skulle slippe å være hos meg. for meg var det viktigste at han ble kjent med ungen sin. Han kunne ut av det blå begynne å trakassere meg på mld, fortelle meg hvor stygg jeg osv. Så begynte det på gå lenger å lenger tid mellom hver gang jeg hørte fra han. Det var self min feil siden var var så LITE samarbeidsvillig!? Jeg turte ikke engang si fra til han når han behandlet meg elendig fordi jeg var livredd for å gjøre han sur. Jeg syntes så synd på barnet vårt fordi han nektet å treffe han å etterhvert begynte jeg å føle at det faktisk var min feil. Dagen mine gikk på å tenkepå bf, hata bf, gråte over bf. Det ble en vond sirkel å jeg klarte ikke nyte tiden med mitt fantastiske barn! Begynte å gå til psykolog igjen, men følte ikke det hjalp noe særlig å det kostet en formue. fikk søvnproblemer som igjen gjorde at jeg nesten sluttet å fungere. Mamma måtte komme hjem til meg en gang i uka å gjøre husarbeid fordi det ikke fantes overskudd i kroppen min. jeg trøstespiste å la på meg nesten 10 kg! etter fødselen:(

 

Så en dag skjedde det noe med meg. Var i byen en tur en lørdag da jeg pluttselig så bf med sin nye fantastiske kjæreste. De sto å snakket med noen venne, holdt rundt hverandre å virket fryktelig lykkelige. Man skulle vel tro jeg ville bryte sammen ved synet men til min store forbøffelse ville jeg bare le. Denne tragiske personen forran meg som ikke engang klarer å bry seg om sitt eget barn hadde jeg gitt makten å bestemme hvorvidt jeg var lykkelig eller ikke. jeg hadde latt han ta fra meg lykken av å være mamma.

 

Etter dette har jeg begynt å se positivt på alt i livet mitt. Hver gang jeg får negative tanker om fremtiden til sønnen min eller ser håpøst på situasjoen snur jeg det å tenker positivt. hva så da om han ikke vil ta del i ungen sin liv. Får han bare la være. Synd for han hvis han en gang vokser opp å angrer seg.Å finner han ut at han vil treffe han igjen skal det skje her hjemme med meg tilstede, ellers får det bare være. Det er fantastisk å være mamma å til alle dere snart alene mødre er mitt råd å bare tenke positivt å drite i evt vanskelige barnefedre. Jeg vet hvor forferdelig vanskelig det kan være, men ikke gi kontrollen over livet deres til noen andre. Vær sterk, tenk positivt å vær lykkelig!! Jeg skjønner nå hvor patetisk å lattelig jeg har vært, men det er vanskelig når man graver seg ned i det negative.

 

Lykke til alle sammen:) Dere har en fanastisk tid i møte:)

 

 

[Anonym bruker]

Off for en idioit.. det er bra du "tok til vet" og snudde =)

Ingen , absolutt ingen fortjener å bli holdt for psykisk terror, og en er jo ganske lett påvirkelig når en går gravid.

 

Jeg har slitt med noe av de samme.. han ville, han ville ikke, han ville, ville ikke.... truet og truet, men til slutt ga jeg han det andre kinnet og sa at han fikk holde seg så langt borte som mulig. Nok ble nok!

 

Jeg er glad du har komt på bedre tanker, at du står for det du mener, og setter krav til han =)

 

Nå gleder jeg meg også til min baby blir født og skal NYTE den siste tiden nå =)

 

TIL ALLE SAMMEN: KOS DERE! =) og ta vare på dere selv, vær prinsesser alle mann!!!

[Doxy *mama*]

Tusen taqkk for at du skriver her, det kan sikkert hjelpe mange av oss til å sette ting litt i perspektiv

 

*tumbs up*

[Anonym bruker]

Til deg anonyme 10.43

 

 

Flott innlegg med en lykkelig "slutt",synes du er kjempe flink.

Ønsker deg alt godt videre med det lille gullet ditt,ta godt vare på dere og gi en god f....i BF,hans tap.Han er uansett ikke verd energien din,jeg fikk barn i april -08 og har ikke hatt kontakt med BF siden okt-07,snart 1 år siden.

Enser han ikke en tanke,bare sååå glad for det nydelige barnet som jeg har fått...Og alle dere andre alene mammaer,STÅ PÅ.Det er tøft i perioder,men det er absolutt verdt det;-)

 

 

MASSE KLEMMER TIL ALLE