MIN MEDISINSKE ABORT. (langt, ærlig- og ikke noe ekkelt å lese)

[Anonym bruker]

Idagene før jeg skulle ta abort hadde jeg masse ubesvarte spørsmål i hodet mitt, tenkte derfor jeg skulle skrive et innlegg(kanskje litt "dagbok"?) om hvordan jeg opplever min medisinske abort. Det hjelper meg veldig å skrive ned tankene og følelsene mine, samtidig som jeg håper jeg kan hjelpe noen.

 

Kan begynne med å fortelle om meg selv:

Jeg er 21 år gammel, har et lite barn på11 mnd som jeg har vært alene med siden hun var 3 mnd.

For nøyaktig 15 dager siden fant jeg ut at jeg var gravid igjen (på p-piller). Barnefaren er en annen, en jeg har hatt et forhold til siden i sommer, og som det ikke fungerte med.

Jeg har nettopp begynt igjen på utdannelsen min, ikke har jeg mulighet til å opparbeide meg foreldrepenger. Jeg har ikke råd, eller kapasitet. Jeg vil ikke være alenemamma til to små barn under to år- med to forskjellige fedre. Jeg skylder det barnet jeg har 100% oppmerksomhet, og barnet i magen et bedre utgangspunkt.

Jeg hadde hatt mistanke om graviditet noen dager før testen ble positivt. Hadde egentlig bestemt meg, barnefaren ble passiv, mente det var mitt valg. Da var valget enkelt, jeg klarer ikke være alene med to små barn.

Bestilte legetime samme dag, det ble abort.

 

15 dager senere (idag) fikk jeg komme til på KK.

Jeg møtte opp kl 9, hadde først en samtale med helsesøster, hvor vi gikk gjenom personopplysninger, og hva som kom til å skje fremover. For første gang gråt jeg faktisk. Mest fordi jeg var så fortvilet.

Ventet litt til, kom til gyn undersøkelse, og ul. Den viste at jeg bare var rundt 5+5dager på vei, i følge mens var jeg 7uker idag.

Deretter var det på nytt inn til helsesøster. Fikk tabeletten. Gikk veldig greit.

Om 2 dager (på torsdag) skal jeg ta de andre tabelettene, disse har jeg valgt å ta hjemme.

Nå, 12 timer etter å ha tatt tabelett 1, føler jeg meg ikke dårlig, helt vanlig egentlig..

 

Skriver igjen i morgen, dag 2.

[Anonym bruker]

dag2: Våknet ganske tidlig idag, følte meg litt små uggen/kvalm, så droppet frokosten. Ellers kjenner jeg ingenting så lang. Gruer meg til i morgen,mest fordi jeg egnetlig er redd?

vil egentlig bare ha det overstått.

[Trillet]

Hei... Ville egentlig bare si lykke til. Du virker som ei fornuftig og sterk jente. Jeg tror egentlig jeg ville gjort det samme hvis jeg var i din situasjon selv om det sikkert er HELT for jævli!

Jeg tenker bare at jeg håper at du har noen som kan være sammen med deg, eller at du har noen å prate med. Venninner eller lignende. Må være forferdelig å gå gjennom dette alene!

Skjønner at du er redd.. dette er jo en helt ukjent situasjon. Så lykke til med ditt tøffe valg. Håper alt går bra i den grad det kan! Og lykke til med studier!

[Anonym bruker]

HI her igjen:

 

Dag 3: Idag var det klart for den endelige dagen. Jeg satt vekkerklokken på kl 7.30 for å sette 4 tabeletter i skjeden, samt smertestillende. Jeg klarte å sove videre en times tid før datteren min våknet, da hadde jeg allerede begynt å blø.

Egentlig har alt føltes som normalt fysisk, jeg har ikke følt noe annet enn at jeg har mensen, blødning, litt murring i mage og rygg, men det er det hele, ikke noe mer enn vanlig.

Legen fortalte meg at det å være i bevelgelse, kunne hjelpe på smertene og få fortgang på det hele, så i dag har jeg fått vasket huset.

Rundt 10.20 satt jeg meg ned i sofaen. Jeg hostet og da kjente jeg at det skjedde noe, gikk på do, og der kom det ut, jeg er hvertfall rimelig sikker på at det må ha vært fosteret. Det var vel kanskje det jeg hadde grudd meg mest til, det å se "det", ville jeg kunne se noe? Armer, bein? Ville det se ut som et menneske? Jeg hadde ikke uten videre noe behov for å studere det noe nærmere, det så bare ut som en klump.

I skrivende stund venter jeg på at de skal ringe meg fra sykehuset (rutinemessig), forhåpentligvis er det hele over nå...

 

 

 

 

[Anonym bruker]

Flott innlegg, dytter litt.

[Anonym bruker]

Hei.

 

Håper alt går bra med deg etter aborten.

 

Jeg er også i en situasjon hvor jeg må utføre abort.

Og lurte derfor på hvor du fikk disse tablettene siden du kunne velge å få ta de hjemme?

 

Jeg har fått vite at jeg må ligge på sykehuset i 4-5 timer og

det passer meg litt dårlig.

 

 

[Anonym bruker]

Syntes det hørtes forferdelig ut jeg, gå rundt i 3 dager og vente på at fosteret skal komme ut...og vite at det komnmer til å skje liksom. Ekkelt. Hadde ikke greid det.

 

[Anonym bruker]

Fant dette innlegget igjen, rart å lese, men samtidig så nært til det som skjedde for 3år siden. Jeg er "glad" jeg valgte som jeg gjorde den gangen, og jeg er fortsatt- den dag i dag, overbevist om at det var det riktige valget. Barnefaren hørte jeg aldri noe mer fra. Desverre.

Jeg fikk fullført utdanning, kjøpt rekkehus og prioritert riktig ift barnet jeg hadde fra før.

Idag er jeg samboer, forlovet og har fortsatt verdens nydeligste lille datter på 4,5år. Og gravid igjen, planlagt denne gang:)