Det skulle faktisk hende meg... (langt)

[Idun]

Jeg har lyst til å skrive ned min mislykkede amme-historie. Har følt meg mutters putters alene i denne ammeverdenen fordi jeg ikke har fått det til, og har funnet trøst i andres innlegg om det samme på div forum. Så om noen finner trøst i min historie, så er det bra...

Jeg født min andre datter den 6. september. Storesøster ble ammet et helt år. Vi gikk igang med motet på topp med amming, men det skulle vise seg at det ikke var så lett. Snuppa fikk ikke til å ta puppen, hun gapte ikke høyt nok, tunga var i veien og mine brystvorter er muligens litt store.De gangene hun fikk tak var det så feil at brystvortene ble såre og blødde. Melka kom ikke før dag 5 (det visste jeg at kom til å skje, for det var sånn med nr 1 også), så lille frøken var skrubbsulten og utålmodig. Etter en helt uke på sykehuset hvor jeg fikk masse god hjelp og forståelse reiste vi hjem for å få roen over oss... Da hadde hun allerde måttet få flaske fordi hun var så sulten. Hjemme prøvde vi videre, men ikke snakk om. Til slutt orket vi ikke mer hverken jeg eller hun, følte at vi hadde kranglet så mye og at hun bare opplevde måltidssituasjonen som noe negativt. Det var forferdelig å innse at jeg ikke fikk det til, og at mitt lille gull skulle bli et flaskebarn. Så da var det fram med pumpa. Jeg er utrolig tregmelket, selv med nesespray, og får nesten ikke ut noen ting. Gråt og fortvilelse, følelsen av å svikte lille snuppa og det å ikke føle seg som "nok kvinne" har rast gjennom meg disse ukene. Det hele toppet seg i helga da jeg satt med pumpa på den ene puppen, fingeren i munnen på babyen som smokk og faktisk måtte be storesøster om å vente da hun trengte hjelp på do. Dette går på liv og helse løs her i huset, selv om sambo er kjempeflink og snill. Jeg orker ikke flere skuffelser over at vi ikke får til amminga, at det kommer så lite melk ved pumping og at jeg stresser mer enn å kose meg og gi kjærlighet og oppmerksomhet til alle i familien min. Jeg har grått nok nå, nå vil jeg kose meg med barna mine og mannen min! Det hendte faktisk meg!

[Expat]

Gratulerer med det som høres ut som en god beslutning.

Av og til er det enkelt og greit for mye tull. Og jeg sier bestandig at mamming er viktigere enn amming.

Kos dere!

 

Klem fra

[Skrekkblanda fryd *mamma*]

Jeg synes du skal være stolt over all den innsatsen du la ned i dette. Du ønsket dette, prøvde hardt, men kom til et punkt der du så at det gikk utover familie og humør.

 

Hadde samme problem selv, snuppa ville ikke suge. Vet ikke om det skyldtes at hun fikk mat på kopp og flaske først, at hun var liten og litt slapp eller hva det var. Jeg gråt mine modige tårer og følte bare sorg og fortvilelse når jeg tenkte på ammingen. Orket ikke tanken på et flaskebarn. Tror de samme tankene du beskriver har svirret gjennom mitt hode også.

 

Så kom jeg også til et punkt der jeg bestemte meg for å gi det to uker. Orket ikke mer mislykket amming, pumping og koking av utstyr. Hele dagen og natten gikk med til dette. Begynte å forsone meg med at babyen hadde det like bra med mme, og jeg ønsket å bruke spedbarnstiden til kos og bli kjent med den lille, ikke sitte med pumpa i 6 mnd. Plutselig var det noe som skjedde, da hun var ca 12-14 dager gammel tok hun puppen og siden har vi ammet. Herlig følelse! Aner ikke hva som skjedde.

 

MEN: poenget med min historie er at det noen ganger kan løses etterhvert, regner med at jenta mi trengte å bli litt større og våknere. Men man skal ikke slite seg ut med dette. Går det ikke så går det ikke, og du er en minst like god mor. Tenk på alt du ofret av tid og tårer for å gi henne mm. Og kos deg nå med babyen og resten av familien, og kjenn roen senke seg over avgjørelsen du har tatt. Vær stolt av deg selv!

 

Klem

[Anonym bruker]

Vi hadde det samme problemet som deg, måtte bare innse at lillegutt ikke ville ha pupp. Synes det var en tung avgjørelse, men ville kose med lillegutt ikke krangle og gråte, noe vi gjorde hver gang vi prøvde å legge til. Amming er ikke viktigere enn alt her i livet. Hadde en skikkelig nedtur ca en mnd etter vi ga opp, prøvde med hjelpebryst og å få tilbake melkeproduksjonen, men lillegutt nektet like mye. Etter det vet jeg at ikke alle barn er skapt for amming, og jeg angrer ikke på at det ble som det ble. Mamming er viktigere enn amming som expat skriver!!!!!!! Dessuten blir man like normal av mme som av mm.

[Anonym bruker]

Så godt å høre at det er flere som ikke fikk ammingen til!! Jeg har følt meg helt mislykket , men jeg orket ikke mere tilslutt! Det var bare kaos og mas. Det hele begynte med at jeg hadde lite melkeproduksjon fra begynneløsen, jeg ammet hver halvannen time, av og til oftere for å få opp produksjonen og for å stilne sulten til den lille. (hadde ikke tid til pumping imellom engang) Han var sulten hele tiden, og på kveldene bel det enda værre. Da kunne jeg sitte fra 17-18 tiden til 23 tiden å amme non-stop med kun 15 min pause før han hylte igjen. Sånn holdt jeg på i 6 uker, rakk snaut butikken før han var sulten igjen. Da fikk både han og meg sopp, jeg på brystet. Det var aså vondt som jeg aldri har opplevd før- Såre bryster var ingenting i forhold. Det gjorde bare vondere og vondere for hvert tak han tok, og så gjorde det vondt i 1 time etterpå, og da var det jo på an igjen med amming.....Jeg gav opp rett og slett. Det var et smertehelvete uten like, gav han mme til soppen var borte og gav han mm på det ene gode brystet hele veien. Da vi så skulle til å ame vanlig igjen var jo selvfølgelig melkeproduksjonen så lav som den aldri hadde vært før, og han fikk akkurat da en øke-periode (masedag). Da fikset jeg det ikke mere, og begynte å gi han flaske me mme. Jeg var bare så lei av å ikke gjøre noe annet enn å amme, han sov jo selvfølgelig også lite siden han var sulten støtt så det var det også lite av.- Gav han mme og mm i en 2-3 ukers periode, og så var jeg tom for mm. Det er min historie, og det er godt å høre andre som også har kommet frem til denne løsningen. Synes ikke vi skal føle oss som dårlige foreldre pga dette. Vi gjorde så godt vi kunne!

 

[Marengs]

Det er nok mange flere enn vi tror som sliter med amminga. Det virker bare som om det bare er meg som ikke får det til, for det snakkes jo ikke om!

 

Jeg er brystoperert. Har nok masse melk inni puppene, men det kommer ut så lite, så lite. Legger til baby, han henger ikke på, jeg griner, han hyler. Så skal jeg gi flaske etter at han har ligget på puppen ei lita stund. Så skal jeg pumpe etter det. Alt dette tar jo en evighet og er bare trist og stress.

 

Lillegutt er tre uker og nå har jeg pakket sammen pumpa og fra nå av skal han få kun flaske! Både han og jeg kommer til å grine mindre! :-D

 

Masse kos skal lillegutt få likevel!

[Anonym bruker]

Uff ja, det er jo så mye viktigere at lillegutt får i seg mat og at mammaen er opplagt til å gi all den kjærligheten en liten baby må ha. Kos dere, vi har storkost oss med flaska, får like mye nærhet og kos med den.

[Anonym bruker]

Det er viktig å ta valg på det rette tidspunktet så man har et liv! Samtidig må alle finne sitt tidspunkt for når nok er nok.

Tror det er kjempeviktig at man deler sin historie på nettsteder som dette slik at den enkelte ikke føler seg alene.

 

Jeg hadde overhode ingen forventninger og var mye syk etter prematur fødsel og dysmatur baby med mye dramatikk i etterkant og amming var derfor helt klart noe vi visste ikke kom til å gå som på skinner. De første 2 mnd gikk i pumping, amming, flasking osv osv osv i ett. Etter 3 mnd klarte vi å få til bare flaske om kvelden, men jeg slet med mye tette melkeganger og brystbetennelse. Melkegangene er sånn nogenlunde på spor nå med omlegging av kost, lecitin osv.

 

Etter 4 mnd sa jeg at om ikke alt er bra om 1 mnd, så gir jeg meg med ammingen. Heldigvis ble det bedre og vi har stor glede av ammingen både tuppa og jeg nå etter 6 mnd, selv om jeg fremdeles har problemer med tette melkeganger innimellom. Er veldig glad for at jeg fremdeles kan amme for vi har hatt en del kolikkproblemer og da er det puppen som gjelder.

 

 

[Idun]

Tusen takk alle sammen for oppmuntrende og støttende innlegg!!! Utrolig godt å høre at det flere enn meg som har vært gjennom det samme:o)

Nå begynner jeg å forsone meg med tanken på at det ble som det ble, men får litt klump i halsen når jeg snakker om dette. Men nå koser vi oss alle fire og har det myyyye bedre sammen.