Noen som har dødsangt her? Please hjelp meg

[Anonym bruker]

jeg lurer på hvordan det merket det? vet ikke om det er det jeg holder på å få. men må vel snakke med noen om det. for jeg går hele tiden rundt og tenker på ting som kunne skjedd eller som kan skje med mine barn slik at de dør. noen ganger er det så gale at jeg ikke får sove. og det er veldig tungt å gå slik, for dette skal jo være en fin tid og ikke å gå rundt å være redd hele tiden.

 

etter sønnen min begynte i barnehage så begynte jeg å beskymre meg om: tenkte hele tiden tenk om det blir krig og han er i barnehagen og jeg ikke kommer meg til han, og om noen kommer å tar han eller gjør han noe. det er den tanken jeg sliter mest med. å tanken på at jeg da er så hjelpesløs og ikke kan komme meg til sønnen min og være der med han. det er helt forferdelig, noen ganger er den tanken så sterk at jeg kan begynne å grine.

 

ble jo ikke bedre når jeg fikk min datter. da gikk jeg å tenkte på ting vi hadde gjort på dagen, og eneste jeg tenker på. er at ting kunne gått gale og de kunne blitt skadet. selv om vi ikke har gjort noe som kan være farlig eller noe. kan være så uskyldig som om vi har sotte på gulve å lekt med biler, så klarer jeg å tenke på alt mulig som kunne gått gale mens vi lekte. nå i det siste har jeg begynt å drømme at huset begynner å brenne og at jeg ikke skal klare å redde de ut.

 

Noen som har opplevd noe lignende. eller er det tanker som alle foreldre har?

 

håper så inderlig noen kan fortelle meg litt eller hjelpe meg.

[Anonym bruker]

hei kjære deg- jeg vet så alt for godt hva du snakker om...jeg har alltid vært et bekymringsmenneske, men siste månedene har jeg fått skikkelig dødsangst, mest for meg selv, men også for de nærmeste rundt meg. Jeg tror jeg har alle sykdommer jeghører om, om jeg leser om en kreft type, så begynner jeg å få symptomer på denne sykdommen, og er helt overbesvist om at jeg skal dø avden....sånn har det vært med fugleinfluensa, kreft, AIDS osv osv....

 

og jeg kjenner meg igjen med at du bekymrer deg, jeg har ingen barn enda, vi er under prøving, men med feks foreldrene mine og ektefelle er jeg livredd noe skal skje....det er så plagsomt...går utover nattesøvn og det som er....det er vel utover hva som er normalt, både mine og dine tanker ser jeg.....huff. hva skal man gjøre?