Ønsker så veldig den 3.!

[Anonym bruker]

Vi har nå 2 barn, en på 3 år og en på 1 år. Jeg kunne så gjerne tenke meg en til. Men mannen min synes det er nok. Var det mange av dere med fler enn 2 barn, som hadde det svære strev med å overtale husbonden?

 

Jeg greier liksom ikke tenke at nå har vi fått de barna vi skal ha. Jeg er liksom så klar for en til.

[Anonym bruker]

Det er jo tidlig da! Dere har to små barn. Det skader ikke å vente litt til, gjør det? Snakk med mannen din, og hør hvorfor. Han kan ha grunner du ikke har tenkt over, og det er ikke sikkert han er så motvillig som du tror.

[Anonym bruker]

Det er tidlig, og jeg vet det! Det er det som er så rart at jeg liksom ikke greier å kaste av meg tanken. Jeg føler meg rett og slett skrullete.

 

Kanskje det er for at jeg tenker den neste babyen i familien kommer til å bli mitt barnebarn......) hihihi. Og det skal ihvertfall bli lenge til!!

[Shiny84]

jeg har oxo kjempe lyst på nr 3... minste er snart 3 år.

MEN mannen min har vært litt opp og ned, men endt på nei, jeg vill ikke ha fler .........nå.............

MEN DET VIL JEG!!!

Vil ikke ha så stort aldersprang mellom barna, synes over fire år mellom nr 2 og 3 blir så langt, da får de jo liksom ikke så stor nytte av hverandre..

Men jeg kan jo ikke annet enn å vente for jeg vil jo ikke lure mammen min heller!

Jeg har gått å tenkt på å få nr 3 siden jan, blir helt tussete i hue av detta greine jeg, hvorfor klarer jeg liksom ikke slippe tanken? å bare vente? Tenker på babis hver dag jeg...( blir gal av meg selv) hihi

[Anonym bruker]

vi var ikke klar for nr tre da de to første var så små. Du trenger jo ikke tenke at det aldri blir en til,men kanskje vente litt til først? Mine er 6 og straks 9.Planlegger nr tre nå vi da.men vi er kanskje veldig trege:)

[Anonym bruker]

Jeg kjenner meg igjen, selv om barna våre var større da lysten på nr 3 meldte seg (2,5 og 5). Baby var et eneste jeg tenkte på, og ble nesten desperat av å tenke på at vi var ferdige med helt små barn. Jeg maste på mannen min i halvannet år før jeg "fikk lov". Ikke konstant masing, men noen drypp nå og da. Jeg tror ikke det er lurt å mase for mye. Min taktikk var mer å få han til å skjønne hvor viktig dette var for meg, og at begge ikke ville få det akkurat som vi ville ettersom vi hadde forskjellige ønsker. Var jeg deg ville jeg ventet litt. Når barna blir litt større er det litt lettere å se for seg at man skal ha overskudd til en til, kanskje det gjelder mannen din også? Samtidig følte jeg at jeg aldri kom til å tilgi meg selv om jeg ikke virkelig kjempet for å få en til, fordi det var så viktig for meg. smørdeg med litt tålmodighet er mitt råd, det lsøer seg nok:-)

[Gjest Nordavind fra sør]

Jeg også!!!!!! Har vært litt opp og ned ønskegang fra min side også, siden vi har to veldig tette og har i perioder vært kjempeslitene. Men nå nærmer jeg meg 30 og barna våre har blitt litt større og mindre krevende, 4 og 5år. Min mann mener vi ikke har råd til flere, men det har vi. Må bare senke litt på fornøyelses krava. Litt vanskelig og vekkforklare akkuratt det i disse skyhøye rentetider. Skjønner at han syntes det er skummelt og "planlegge" mer "utgifter" nå

[tommelise-31]

Kjenner igjen disse argumentene fra mennene;) Jeg har akkurat fått min mann til å være med på å prøve å få et 3. barn. Vi har brukt litt tid på å snakke om det, og mange av argumentene er de samme som fra mange av dere. Våre barn er også 4 og 5, og den travle tiden har kanskje begynt å bli svakere i minne;) Jeg skal ta ut spiralen om en uke, og føler ikke tiden kan gå fort nok frem til det!!!

[Anonym bruker]

Hva er det med menn og denne praktiske greia som skal gå i hop?? Vi fant du at vi var gravid med nr 3 for noen mnd siden. Det ble desverre abort. Argumentet for abort for mammen min var økonomi, hus, bil osv. Vi har to faste inntekter, begge er i full jobb. For min del var det helsen min som sa stopp nå. Det er vel kanskje det som har gjort valget "enklere" for meg, magefølelsen min sier at jeg p.t. ikke hadde klart et sv.skap til. Vi brukte prevensjon. Mannen min har nesten hatt en større reaksjon enn meg, nå er plutselig ikke pengene og huset så viktig. Vi hadde klart oss, selv om som noen over sier, at man må snu litt på kravene og gjøre noen prioriteringer. Vi bekymrer oss for omsorgen og mannen forsørgelsen av familien. Er vi komme noe lengre i likestillingen;-)????