vi er så uenige om barneoppdagelsen

[Anonym bruker]

har to små. en på snart tre og en på 8 måneder. han største er ute etter han lille, og skubber og slår.

jeg sier bestemt i fra at han må ikke slå. er jeg opptatt så jeg ikke kan passe på, setter jeg han i lekegrinda, han klater ikke ut. er vi ute spenner jeg han fast i sportsvogn, m jeg ikke kan passe på.

hovedstrategien er å hindre at situasjoner oppstår, og om han dytter minstemann har vi lagt ammeputen bak, så han ikke lsår seg. minste kan mest sitte, begynner å bli mer mobil nå.

vi gir også oppmerksomhet uten kun når vi kjefter, vi prøver å ta ting før det oppstår, vigir mye skryt for omsorg og kos, vi krever at han sier unnskyld etterpå, for det lærer de i barnehagen og er nøye på det.

det kommer helt ut av det blå, men er værst om han er trøtt og lei, sent på kveld eller like før middag.

jeg sier du må ikke skubbe/slå, x får vondt/xblir lei seg. av og til sier jeg at når gutten i barnehagen slo deg, da ble du lei deg, JA sier han da. så forteller jeg at nå blir x lei seg akkurat på samme måten. da svarer han gøy å slå/skubbe

 

vel vel, faren, han mener at jeg ikke tar han skikkelig, han må jo lære seg og forstå at en ikke kan gå rundt å slå/skubbe. han mener at siden jeg ikke tar han skikkelig nok, tror han at det er greit å oppføre seg sånn. jeg lurer jo videre på hva jeg skal gjøre med saken. je ggår ned på hans nivå, jeg har øyekontakt og jeg svarerNEI du får IKKE lov å slå/skubbe, eller lignende. får bare trass tilbake.

vi har null toleranse for dette og det er rett i lekegrinda/vogna om det skejr.

 

selv dytter samboeren til han, og er alt for hård, i mine øyne. jeg føler han ødelegger og saboterer for meg. men min innfallsvinkel har jo ikke fungert, så hva kan jeg si, annet enn at hans innfalsvinkel ikke fungerer den heller.

 

er jeg for slakk?

[GeneralSpringSkalle]

hei

 

jeg mener at du håndterer situasjonen helt riktig her, men at bf faktisk saboterer deg. Og at det er derfor du ikke har fått respons på den måten du håndterer det på fra sønnen din.

 

barn er utrolig flinke til å kopiere oss, og ser våre handlinger som modell for egen oppførsel. barnet ville her lært av deg at dette ikke er akseptabelt på en god måte, og evnt. sluttet da det ikke er så gøy og bli satt til sides i lengden.

 

men standaren er jo at barn gjør som vi gjør og ikke som vi sier.... så når han dytter/slår og får beskjed om å ikke gjøre dette for så å bli dyttet selv er det jo klart at sønnen din blir forvirret.

pappa gjør det jo? da kan vel jeg og? dere motarbeider hverandre nå er mitt synspunkt, sånn som jeg leser innlegget ditt, og din fremgangsmåte er helt klart den som burde være en god mal for kopi.

 

prøv å snakk med bf om å la deg ta deg av dette selv en liten periode, eller at dere begge handler på den måten, så tror jeg det vil komme raskere resultat. synes nesten far selv skal si til barnet at

"Ingen har lov å dytte, heller ikke pappa, så jeg skal ikke gjøre det mer. beklager"

 

håper jeg svarte på spm ditt og at dere finner ut av det. dette var min mening/erfaring

 

lykke til!