Flere 3-barnsmødre her med full jobb?

[Anonym bruker]

Som overskriften sier, håper jeg at andre i lik situasjon til min kan dele sine erfaringer med meg. I dag var det to streker på graviditetstesten, og det var IKKE planlagt... Har fra før to barn, ei jente på 4 og en gutt på 2. Vi var egentlig veldig fornøyd med de to vi har, og hadde ikke diskutert et barn nr. 3 i det hele tatt. Vi har vært veldig slitne de siste par årene etter at nr. 2 kom. Vi bygde hus samtidig med at han var nyfødt, og i tillegg var han veldig vanskelig mtp. på soverutiner osv. Nå er vi imidlertid ferdig med husbygging, yngstemann har gått 1 år i barnehage, og har fått gode soverutiner. Han er imidlertid svært aktiv, men på en positiv måte :-) Vi jobber begge to 100% som mellomledere i det private næringsliv, og har travle dager med jevnlig reisevirksomhet (men ikke mer enn 20-30 døgn/år). Vi har ingen "gode" grunner for å velge abort, men jeg skal innrømme at tanken har streifet meg. Jeg vet liksom ikke om jeg mentalt er klar for enda et barn. Graviditeten gruer jeg ikke for, jeg har hatt to svært lette svangerskap uten kvalme, bekkenløsning eller andre problemer. Har heller ingen traumatiske fødselsopplevelser. Det er tiden etter fødselen jeg gruer for. Blir det for tøft for oss? Klarer jeg å komme tilbake til jobben min og yte like godt som før (jobben betyr mye for meg, trives veldig godt)? Kommer det travle hverdagslivet til å slite på ekteskapet? Hvordan skal vi løse det praktiske i hverdagen? Mannen min har allerede sagt at han er klar for å ta minst 6 mnd. av permisjonen, og det letter bekymringene mine for jobben en del. Jeg er selvfølgelig enig i at det med jobben er det jeg bør bekymre meg minst for, men jeg tenker faktisk en del på det. Jeg er snart 32 år.

 

Håper noen andre i samme situasjon tar seg tid til å skrive noen motiverende ord til meg...

[H :-)]

Jeg er også 32 år og venter mitt 3. barn, men i motsetning til deg så er dette barnet veldig planlagt. De to jeg har fra før er også eldre enn dine - 3 og 6 år. Jeg har en ledende stilling innenfor det kommunale og jobber 100% og det har jeg tenkt å fortsette med etter permisjonen. Jeg tror ikke at det er noe problem å jobbe fult med 3 små barn så lenge man har en jobb hvor man trives og gleder seg til å gå på jobb. Det sies jo også at overgangen fra 1 til 2 barn er større enn fra 2 til 3 barn!

 

I og med at mannen din allerede har sagt at han er villig til å ta 6 mnd av permisjonen, så høres det jo ut som om han er klar for et barn til :-) Jeg tror nok dere skal tenke dere godt om før dere velger å ta abort, for det er et stort skritt å ta. Prøv å tenk på hvordan livet ditt er om 5-10 år, tenk hvordan det vil være med 3 barn og hvordan det vil være med 2 barn og samtidig ha tatt en abort.

 

Du skriver også at du er redd for hva det vil gjøre for ekteskapet. Det er vel ingen tvil om at et travelt småbarnsliv kan tære på et forhold - men tror du det vil gjøre noen forskjell med 2 el 3 barn? Jeg tror at det viktigste er at dere er åpne med hverandre om hvordan dere har det nå og hva dere er redd for i fremtiden. Også når hverdagen innhenter dere etter endt permisjonstid er det viktig å snakke mye sammen, slik at dere vet hvordan den andre har det. Organiseringen av hverdagen tror jeg ikke blir noen stor forskjell fra hvordan dere har det i dag; om dere må hente og lever 2 el 3 barn i barnhagen spiller vel egentlig ikke så stor rolle.

 

Lykke til med valget deres. Mitt råd er uansett hva dere velger; snakk mye sammen om valget dere tar slik at dere blir enige om en felles avgjørelse!

[Sånn kan det gå]

Det kommer til å gå helt fint. :-)

 

Selv har vi 8 barn og er i full jobb begge to og det fungerer utmerket.

 

Slapp av og gled deg til et nytt herlig familiemedlem.

[Gjest]

Er blivende 3 barnsmor jeg også. Jobber fult samtidig som jeg studerer til bachelor ved siden av. Jeg tror vi er skapt for å ha det litt travelt og hektisk rundt 30-40 årsalderen. (er selv 34) Og vi mestrer det veldig bra. Min mor sa en gang at hun kunne ikke skjønne at hun klarte 2 barn alene samtidig i full jobb som skuespiller (det var mange reisedøgn) Men det var liksom ikke noe problem det den gang sa hun. Men hun ville aldri ha klart det nå. Og sånn kjenner jeg litt på det, det ordner seg, vi er mestre til å finne løsninger, samarbeide med andre, dagene går rundt. Og jeg er sikker på at det vil gå like greit med enda et barn i hus. Min mann og jeg skal dele permisjonen, Så jeg som deg skal tidlig tilbake i jobb.

Og par forholdet må jo også pleies oppi det hele. Hos oss har vi lært at det ikke er antall timer vi er sammen hverdag som pleier forholdet (for det er vel heller få timer vi er sammen) Men de gode ordene, vi sier til hverandre når vi treffes. Når vi kjærlig tar på hverandre i forbifarten. Dette tar vi med oss ut i hverdagen. Og elskoven taes når det er tid, spiller ingen rolle om det er på morgenen, på ettermiddagen eller kvelden/natten. Og innimellom går det lang tid mellom hver gang, ja da er de kjærlige ordene og de ømme berøringene desto viktigere. Alt Går bare man vil nok, og hvis man trives med litt hektisk hverdag (som jeg tror vi gjør) Så mestrer vi dette med stor glede!! Det er deilig med masser av barn! Tenk all den glede de gir oss!!!!

[nr3imagen]

Jeg har 2 barn og har jobbet fullt. Håper på nr 3 snart og blir da jobbe full tid. Det gikk helt fint med 2 i vartfall. Det handler om at komme inn i rutiner. Men jeg har fått mange kommentarer om jeg ikke ska jobbe litt mindre allerede etter nr 1. Får dårlig samvittighet da..Alle har ikke mulighet til at jobbe mindre. Det koster at være småbarsforeldrer....

[ayaah]

Jeg har 3 barn på 12, 10 og 5 år, og har vært alene med dem siden før minste ble født. Jobbet 80 % første året etter permisjonen, men siden har jeg vært i full jobb. Kan jo ikke nekte for at det har vært slitsomt til tider, for det har vært mye å følge opp ungene i, men med en positiv innstilling går alt! Man klarer det man må. Så dette kommer til å gå strålende!

 

Men jeg er nå gravid med nr 4., og det var ikke planlagt, lurer på hvordan det skal gå. Heldigvis er storungene STORE nå, så det vil gå greit praktisk, men er veldig spent på hva slags forhold det blir med barnefaren. Vi har ikke et veldig klart definert forhold, men er heldigvis verdens beste venner (++) så det må vel ordne seg på et vis. Men godt mulig at vi IKKE flytter sammen :-(