Drømmen om et barn (litt utenom tema...)

[Gjest]

Etter oppfordring fra et innlegg på adopsjonsiden så skriver jeg litt her inne også.

 

Jeg er fostermor!

 

Vi valgte å gå for fosterbarn istedenfor å adoptere. Dette var en avgjørelse som var gjennomtenkt. Vi brukte år på å finne det rette for oss. Vi visste så lite om fosterbarn og så mye om adopsjon så for oss var det "naturlige" valget å gå for adopsjon, men slik ble det ikke.

 

Vi har 1 biologisk barn. Grunnet helsen min så kan jeg ikke gå gjennom flere svangerskap. Vi vurderte alle valgene, at barnet vårt skulle bli enebarn, å adoptere, bli fosterforeldre, reise til utlandet å få surrugatmor osv.

 

Etter å ha vært på et infomasjonsmøte ang. fosterbarn så ble vi nyskjerrige. Vi var fortsatt veldig usikre, men bufetat(barn,ungdom og familieetaten) anbefalte oss å gå på pride allikevell for å få vite mer.

Vi gikk på pride.

(pride er et kurs over noen mnd som gir mye kunnskap om fosterbarna, regelverket, rettigheter osv. I tillegg lærer vi mye om oss selv)

 

Etter 3 mnd på pridekurs trodde vi at vi visste hva vi gikk til. Vi hadde lært veldig mye. Både om oss selv, om alle barna i Norge som står på venteliste for å få foreldre som bryr seg, lovverket, vår begrensning ang. hva vi ville klare, måter å takle hverdagsproblemer osv.

Det gikk 2 uker etter avsluttet pride før vi tok den endelige avgjørelsen.

 

Vi ville bli fosterforeldre.

 

Mange lurer på om man må stille seg åpen for hvilket som helst barn, slik er det ikke. Etter å ha gått på pride lærer en å kjenne sine begrensninger og de blir alltid tatt hensyn til. Alderen på barnet skal selvfølgelig passe inn med alderen på fosterforeldre og ev. andre barn i familien. Vi ble begrenset til et barn fra nyfødt og opp til 1,5 år pga vårt biologiske barn på den tiden var 2,5 år og bufetat anbefalte minimum 1 år mellom barna.

 

Det gikk ikke lang tid før det "rette" barnet dukket opp. Vi fikk en telefon og alt gikk så fort. På under 1 mnd hadde vi laget nytt barnerom og barnet var flyttet inn.

 

For dere som lurer så var det ikke kjærlighet ved første blikk slik mange beskriver det. For oss var det et lite hjelpesløst barn som hadde stort behov for omsorg som preget den første tiden.

 

Nå har barnet bodd hos oss en god stund og kjærligheten vokser for hver dag. Vi har fått et perfekt barn for oss. Barnet er blitt en del av familien. H*n er helt nydelig. Barna vår leker godt sammen og ser på hverandre som søsken. Vi har bare positiv erfaring med barnevernet. De stiller opp når vi ønsker det og gjør alt for barnet og oss.

 

Jeg ville bare fortelle dette for vi var også en gang i tiden veldig bestemt på å adoptere, men det valget vi tok har jeg aldri angret på. Vi har fått en engel som skal bo hos oss til h*n blir voksen. H*n betyr like mye for oss som vårt biologiske. Det at barnet har en mamma og pappa til er faktisk en helt "naturlig" ting...det er det eneste h*n kjenner til.

 

For å sette ting litt i perspektiv så er det fosterbarna som står i kø for å få foreldre, mens det er adoptivforeldrene som står i kø for å få barn.

 

Det er mange barn i Norge som ikke har det bra, mange som trenger stabile omsorgspersoner. Hvis dere ikke vet så mye om det å bli fosterforeldre eller har hørt mange "skrønehistorier" så anbefaler jeg dere til å gå på informasjonsmøte eller på pride. Da forstår dere mer hva det egentlig går i.

 

Lykke til alle sammen i valget om å få et ønskebarn!

 

Anbefaler siden onskebarn.no.

"Ønskebarn er en forening for de som strever med å få barn, for de som har akseptert at de ikke kan få barn, for de som adopterer og for de som har vært så heldig å få det etterlengtede barnet."

 

Hilsen fostermor

 

[mammasnart?]

Takk for at du delte dette!

[Hvite due]

Hei Husmor i jobb!

 

Jeg har også en vennine som valgte å bli forstermor etter at hun gikk på pridekurs....3 uker gammel var babyen når han kom til dem...alt går helt fint:-)

 

Jeg er inne på tanken hvis vi ikke får det til med assistert befruktning.

 

[♥ Bea savner nurket i magen♥]

Tusen takk for at du delte historien deres:)

Dette er virkelig noe jeg kommer til å tenke på!

 

Lykke til videre:o)

[Gjest]

Det er mange som ikke kommer på at det er mange barn i Norge som trenger trygge stabile hjem.

Veldig få vet faktisk hva det egentlig er å være fosterforeldre, de fleste hører rykter som går fra å være en fjær til ti høns...og alltid negative historier.

 

Jeg kjenner etterhvert så mange fosterforeldre at jeg kan med hånden på hjertet si at det finnes mange solskinnshistorier der ute.

 

Det er selvfølgelig ikke alltid like lett, men hverdagen har sine utfordringer uansett.

[Trollunn]

Så godt å lese dette!!!

 

Barnevernet (barna) trenger virkelig flere som deg (dere)!!!

 

 

[bollibompa]

Takk for innlegget!

Så rart, for vi har aldri snakket om forsterbarn og muligheter der, men alltid tenkt adopsjon. Og jeg må si at jeg har vært litt skeptisk/engstelig for den laaange adopsjonsprosessen, og hva det gjør med deg i den lange ventetiden før du vet om du blir godkjent eller ikke.

Jeg snakket nettopp med en jeg kjenner i barnevernet som jobber med dette og hun sa at vi er jo perfekte kandidater for forsterforeldre.

Vi har derfor snakket om dette i løpet av helgen, så det var så bra å lese din historie nå ;-)

Jeg regner jo med at det sannsynligvis vil by på en del utfordringer, de fleste barna har vel kanskje med seg litt "bagasje" Og har man noen garanti for at man får beholde barnet? Det må jo være forferdelig hvis man må gi fra seg barnet etter noen år fordi biologiske mor eller far har blitt rusfri f.eks?

 

[Tia :o)]

Jeg anbefaler alle å også lese innleggene om dette inne på adopsjonsforumet. Det står mye av det samme, men også noen andre ting.

 

Jeg synes absolutt at dette er noe å tenke på, evt. som et alternativ til adopsjon, eller noe verdifullt å gjøre mens man venter i adopsjonskø! ;0)

[2 Sommerbarn]

En liten kommentar til Tia:

 

"Jeg synes absolutt at dette er noe å tenke på, evt. som et alternativ til adopsjon, eller noe verdifullt å gjøre mens man venter i adopsjonskø! ;0)"

 

Man får ikke stå i adopsjonskø når man blir fosterforeldre. Det er enten eller. Hvis man ønsker kan man gå for adopsjon tidligst 1 år etter fosterbarnets plassering.

 

MEN, man kan være besøkshjem mens man står i adopsjonskø og det er stort behov for det også.

[Tia :o)]

Oops, sorry. Det visste jeg ikke. :0) Men besøkshjem er også bra!!

[Tia :o)]

Holder denne oppe litt til, jeg!

[Jerrys jente]

Dette var virkelig noe å tenke på. Visste ikke at det fantes andre allternativ enn adopsjon. Har hørt om besøkshjem, men det blir ikke det samme som å ha et barn hele tiden.

[Tia :o)]

Dytt.