Bedre sent enn aldri?

[Hvalrosskreppa]

Jeg har jo tilhørt mai 2008 siden... ja. Mai:) Men jeg har ikke fått meg til å skrive noe særlig her inne før nå. Sånn egentlig så hørte jeg til april, men gikk litt på overtid.

 

Jeg hadde et superkort svangerskap. Eller det var vel ganske normalt, men jeg visste ikke at jeg var gravid før jeg var seks måneder på vei. Eller fem og en halv da. Alle vi var borti av helsepersonell smilte og lo når vi fortalte etterhvert. Vi oppdaget graviditeten etter en test 27. desember 07. Svangerskapet hadde jo da selvsagt gått heeelt smertefritt og jeg fikk "litt" mistanke når jeg hadde luft i magen, plutselig lakk fra puppene og... ja. De siste tre månedene gikk også finfint, litt hoven på slutten og det var vel det? Ja, og så utallige ultralyder for å fastsette terminen, som var veldig svevende.

 

Vi var inne til ultralyd og overtidskontroll en uke etter termin. Da fikk vi velge om vi ville sette i gang samme dag, eller fem dager etter. Vi var dritt lei, så vi satte i gang samme dag med ballong (kateter). På kvelden falt denne ut. Ringte a-hus og fikk bestemme om vi ville komme inn på kvelden eller vente til dagen etter. Vi venta til dagen etter.

 

Jeg sa jo det at siden jeg har hatt et veldig enkelt svangerskap, så kommer jeg til å få en helvetes fødselsgang. Og det fikk jeg rett i! Torsdag på mornignen 1. mai fikk vi komme inn på morningen og satt igang med modningspiller. 3. mai, på lørdagskvelden og etter åtte modningspiller, var det usle 3-4 cm åpning. Motivasjonen var på bånn! Tre og en halv dag og ingenting?! Hadde fine ventestuen alene på a-hus med samboer som overnattet, så det var bittelitt letter. I tillegg har jeg jo hatt sykehusangst, så det var liksom ikke så veldig... koselig. Søndag 4. mai på morningen ble jeg tatt vannet på og fikk drypp. Vannet var misfarget, så det var ikke for tidlig å ta han. Dette her var snakk om i halv ellevetiden søndags morning.

Midt på dagen, i femtiden, ble jeg anbefalt av legen å få epidural. Jeg hadde håpt at jeg kunne klare uten, men der og da var jeg sjeleglad. Vondt var det og riene var blitt veeeldig effektive og vonde, så jeg klarte ikke å slappe av.

 

Epiduralen satt og jeg spratt opp av senga når den virket. Økte drypp og epidural, men epiduralen mistet sin effekt etterhvert og den fungerte ikke som den skulle. De sjekket åpningen hver time, men klokken halv elleve på kvelden var det ikke noe forandring. Det var de søte tre cm. De sa de ville gi det en sjanse til. En time til. Jordmor spurte hva jeg trodde og syns. Jeg sa at så lenge det går bra, så får dere nesten gjøre hva dere vil. For gutten hadde det bare bra når jeg lå på høyre siden. Ellers gikk lyden den og han var stresset og sliten. De tittet bekymret på målingene på skjermen, for det var ikke helt som det skulle.

 

Halv tolv skulle de ha en kontroll til, og da tror jeg det var en seks-syv personer der inne, i tillegg til oss. Vakthavende lege hadde til og med tatt med operasjonsskjema til snitt og lagt det på benken. Begynt å fylle ut. Så sjekket en annen lege meg og sa noe sånt som "Næ...næææh. Her er alt utslettet. Full åpning! Fødsel! Nå!". Atte hø? Skulle jeg plutselig føde? Og over 6 cm på en bitteliten time?! Folk svevde rundt i rommet, og ikke lenge etter lå jeg med beina til værs. Jordmor pratet fort og fikk forklart hvordan jeg skulle gjøre det. Satte igang, og det var utrolig godt! Pressriene kjente jeg nesten ikke. Hadde oksygen i pausene.

 

En fem-seks pressrier til og gutten var ute et kvarter etterpå Svosj sa det. Men det skulle bare mangle, for det tok godt over fire dager å føde huleboern. 3265 gram og 48 cm. Bæsja sort de første dagene. Og litt av grunnen til at jeg ikke har orket stort, skrive her blant annet, er kolikken han har vært plaget med i nesten fulle tre måneder. Det har vært utrolig tøft og først nå har vi kunnet prate ordentlig om det uten å bare bli sliten av å prate om det. Men nå går det bedre og han er en frisk liten gutt på snart fem måneder, 7 kilo og snaue 65 cm lang:D Uroen sitter fortsatt i kroppen, vi kan ikke legge han i senga for å få han til å sove der. Vi må fortsatt vugge eller holde på han. Men han har det bedre nå.

Vi hadde en utrolig tøff start med noen forskjellige plager, og noen er der fortsatt. Men han er verdens fineste gutt!

 

... og dette skulle absolutt ikke bli så langt(godt med en baby som har sovet et par timer allerede:D). Jeg veit ikke om det var greit at jeg postet det her. Men selve jeg hører til her da:) Beklager til de som har vært så nysgjerrig at de har måttet lese alt:P

[connie79 er 2barnsmor:)]

Oi.... for en start! Jeg syntes de tre første mnd. ikke er noe stas. Mer stress. Sleit litt med kolikk i starten men det gikk over med kiropaktor og minifom dråper.

 

Godt å høre at dere er mer i gjenge da:) For det er ikke lett... Huff. Man gleder seg så veldig til å få de små ut, også blir det ett sant helvette for noen. Nå fremover kommer kosen for oss alle. Da skjer det så mye mer med de:)

 

Hadde ei vennine jeg også som hadde ca. 3 mnd igjen til termin da hun fant ut at hun var gravid. For ett sjokk hun fikk. Men litt okei med korte svangerskap også da:)

[mai mammaen til to]

oi.. litt av et sjokk tenker jeg når du fant ut hvor langt på vei du var..hehe.. kjekt å slippe å ha et så langt svangerskap. men merket du det ikke på magen? jeg hadde jo stor mage i desember liksom. kunne ikke skjule at jeg var gravid da gitt..

 

høres ikke noe kjekt ut med kolikk barn. det er min skrekk.tror ikke eg hadde ovelevd....

 

men tidne fremover blir nok bare bedre og bedre..

[Hvalrosskreppa]

Kolikken holdt seg jo fin og flott i nesten 3 måneder. Og det var... jeg husker ikke helt. Men jeg husker bare at jeg var sliten og noen ganger var det såvidt jeg klarte å holde hodet over vannet. Vi brukte minifom i store deler av perioden, og det lettet litt. I tillegg så var vi tidlig til kiropraktor, men vi så ikke noe virkning med en gang. Men noen senvirkninger var det og for et par uker siden ble han helt friskmeldt. Han hadde låsninger både i nakken, ryggen og bekkenet. Men alt er fint nå! Bare passe på at det ikke kommer store tilbakefall.

 

Det har blitt bedre og det kan ikke være mye igjen nå som kan gå galt. Vi har liksom fått vårt for en stund syns jeg:P Tross i kolikken, at han ikke "tålte" (gulpa opp alt) melka mi, problemer med veldig treg mage og smerter med det og andre småting, så går det egentlig veldig fint. Han smiler bare man ser på han nå, så det er stor forbedring:D

 

Hadde jeg hatt plager, så hadde jeg nok merket det mye før. Men jeg har ikke hatt noenting. Merkelig er det jo, men deilig å slippe heeele ventetiden!

[Hvalrosskreppa]

Og jo! Man kan vel si det sånn at... jeg ble spurt for to-tre år siden om jeg var gravid. Og til informasjon så er dette min første baby, så da kan jeg ikke ha vært gravid. Sååå magen har vel på en måte... vært litt større enn normalt fra før av. Hihi:)

[Lone*]

Jeg syntes det var flott at du postet fødselshistorien din her:) Fint at dere er over det værste nå da, så kan høsten bli litt mer harmonisk:)