Sutring, sutring og atter sutring.. En fase?

[Anonym bruker]

Jeg har en helt nydelig liten gutt på snart 19 mnd. Han betyr alt for meg, å han er det beste som har skjedd meg =)

 

Men han sutrer så veldig.. Ofte starter sutringa med en gang han våkner. Noen dager har det nok sammenheng med dårlig søvn, for han sover litt dårlig for tiden.

Men det er mye mas, sutring og gråting for tiden. Men han er ikke sånn i bhg. Å jeg kan forstå at han er sliten etter bhg. å at han da er sliten og trøtt..

 

Men det er jo sutring på fridager, lørdager og søndager.. Ofte er det vel mas.. "kom da mamma" sier han =) Kommer jeg ikke med en gang, så begynner han å sutre/gråte, å gjør ting han ikke skal..Men mye er vel kanskje frustrasjon også, fordi han ikke får frem det han vil. Han har ikke så mange ord enda.. Kanskje løsner alt når han begynner å prate.. Selv om det sikkert er lenge til enda..

 

Men jeg blir så sliten i hode av den sutrelyden..

 

Men har de ofte slike faser på denne alderen? Dagene er jo snudd på hode for han, med bhg. start for 3 uker siden. Så han reagerer vel litt på det å. Men han sutrer jo ikke noe i bhg.

 

Men når han nå har blitt så stor, så kan jeg vel ikke gå dit han vil med en gang han spør? Kan jeg f. eks. si til han at "mamma leser nå avisa, men jeg kommer når jeg er ferdig" Eller om jeg sier det når jeg skal stelle meg f. eks.?

 

Går dere med en gang barna deres roper? Hver gang?

Jeg har vel gjort det til nå.. Jeg er alene med han, å har vel litt dårlig samvittighet for at det bare er jeg som er der for å gi han den oppmerksomheten og kjærligheten han trenger. Jeg føler liksom ikke at jeg kan unne meg 15 min. på sofan når han er hjemme.. At jeg må gi han oppmerksomhet hele tiden. Samtidig så vet jeg jo at det heller ikke er bra.

[ramløsa- nok en gang]

Høres slitsomt ut, har litt av det samme her men ikke så sterkt. Skulle gjerne visst selv hva som er det lureste, det er jo ikke akkurat lett å overse det når de henger på beina og griner for å bli tatt opp..

 

Jaja, du er i alle fall ikke alene.

[Anonym bruker]

Jeg tror gutten din sutrer fordi du lar ham få lov. Du unnskylder han iallefall gjennom hele innlegget. Barn sutrer fordi de da får viljen sin. Det best er å bare overse det hele - og ikke gi sutringen noe oppmerksomhet. Ellers er jeg redd at denne "fasen" vil vare ganske så lenge.

 

Du spør om jeg går til mine barn hver gang de roper. Jeg måtte virkelig tenke hardt her. For mine barn har aldri behov for å rope/spør etter meg.

Når skulle det være mener du? 3-åringen min trenger hjelp til å tørke seg etter do besøk og 1,5åringen min roper på meg når han vil opp etter å ha sovet.

For meg høres det ut som om barnet ditt krever mye av deg. Selvfølgelig vil du også være sammen med ham. Jeg leker mye med mine barn, men de er også fullstendig klar over at mamma må ha litt alenetid. Jeg hører aldri klaging over det.

Jeg har siden de var små også vært veldig streng med å ikke gi sutring noe oppmerksomhet. Men jeg gir mye ros ellers.

 

Jeg tror ikke sutringen henger sammen med barnehagestart. Som regel får barn en reasksjon ved nye rutiner. Noen sover dårlig, noen blir mammadalter, noen blir sinte og kanskje noen sutrer også. Men som du sier så er han en helt annen i bhg. Kanskje fordi personalet der ikke gir sutring oppmerksomhet?

For å bli en god mamma bør man tåle å bli upopulær hos barnet. La ham sutre alene - det hjelper dere begge at du heller gir mye ros når han spør fint etter en ting og ikke sutrer seg til det:)

[Meg og bøllegutta!!]

MIn erfaring etter snart 4 år som mamma og med en gutt på 3 1/2 og en på 19mnd er at alt går over: ) Takk og pris haha........

 

minstegutten vår er noen ganger sutrete og det vi passer på da er å ikke gi han respons på det.Og heller ta han opp med en gang han gir seg..........Selvfølgelig hender det vi tar han opp når han sutrer også; )

Gutten vår har også få ord og jeg tror det er her noe av problemet ligger.han vil så mye så intenst,men så får han ikke sagt noe.........Skjønner at det er frustrerende

 

Lykke til ,og husk Alt går over )

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar!

 

Jeg får slutte å gi så mye respons på sutringen.. Føler ikke at jeg gjør det hele tiden. Men til tider så gir jeg nok fort opp.. *skjerpe meg*

Det har nok mye sammenheng med at jeg er alene med han, å da har man en tendens til å få litt dårlig samvittighet, å gi seg kanskje litt fortere.. Men Jeg må ha litt tid for emg selv, å det får jeg forklare han.

 

Det med ord er nok frustrerende. Han vil liksom forklare meg ting, men får det ikke til. Derfor må han hente meg, å vise meg.. Men ja, det går vel over! Han har jo ikke vært sånn hele tiden.. =)

 

Huff.. Er redd for å ikke klare oppdragelsen jeg..

[Anonym bruker]

Har du sett "I de beste familier" på tv2?

For 2 episoder siden var det om en alenemor som hadde det slikt som deg. Hun hadde ei jente som sutret mye. Kanskje det er mulig å finne denne episoden på nettet. Hun lærte iallefall å ikke gi sutring oppmerksomhet - og heller rose mye når barnet lekte fint selv. Og ros gjerne mens barnet leker, og ikke bare etter han er ferdig med å leke.

Barn skal jo både ses og høres, men når man er alenemor er det bare så viktig å få kunne samle kreftene noen minutter alene også (og det uten dårlig samvittighet).

Det beste er sikkert å gjøre det til en rutine. Gutten kan jo gjerne lære at han må leke alene mens du lager middag og tar en kaffe etterpå. Da kan dere ha det gøy resten av dagen.

Min gutt på 1,5år kan heller ikke snakke så han blir ganske så sint når han ikke får det som han vil. Det blir jo selvsagt lettere når de får språk.

Til 3-åringen min kan jeg jo si at han må snakke med normal stemme når han sutrer seg til ting. Og da spør han jo heller fint. Akkurat det er ikke så lett med minsten.

 

Oppdragelsen klarer du helt sikkert kjempebra:)

[Anonym bruker]

Fikk selvfølgelig ikke med meg hele det programmet den dagen dette var tema.. Fikk sett litt av situasjonen, nok til å kjenne meg igjen. Men fikk ikke med meg så mange av rådene.. Men kanskje jeg kan lete den opp på nett, det var et godt forslag!

 

Takker for svar ! =)

[Akershus36]

Berre ein liten kommentar herfrå.

Hjå oss er mini sutrete når eg har ein dårleg dag... dvs når eg ikkje orkar gje han den merksemda han treng. Dei dagane eg er opplagt, gir eg han positiv merksemd frå me står opp, leikar litt saman med han og so let han vera i fred. Det aksepterer han.

 

Eg har derfor funne ut at for oss so er det viktig at eg har overskot, og kanskje tek meg tid til å vera litt ilag med han, sjå på kva han er opptatt med og leika litt (treng ikkje vera so lenge, men på ein positiv måte og på hans premissar).

 

Ver bevisst på deg sjølv og at du treng overskot for deg sjølv! Har du nokon som kan ta han av og til?

 

Lukke til!