jeg har det så tungt akkurat nå:(

[Anonym bruker]

rett på sak:

vi har aldri vært helt kjærester men vi skal ha barn sammens, han skulle støtte meg igjennom svangerskapet og stille opp når barne ble født.

kjent hverandre i 8 år og det har vært mye av å på med oss. vi kadde det fin til å starte med og i en liten periode trodde jeg at det skulle bli oss,men plutselig

ble han mer opptatt med å drikke seg full og være baias og henge med sine kamerater.

jeg måtte mase på han til å få han til å bry seg, og ta kontakt med meg. ga tilslutt opp med det. får vi er jo ikke sammens.

 

men det som er så tungt nå er at jeg er litt over 7 mnd på vei og at han har fått seg kjæreste sånn ut av det blå.

og det sårer meg siden jeg går med barne hans i magen og,synes det er respektløs at de ikke kunne vente til jeg hadde født.

rart å gå inn i et forhold med en mann som snart skal bli far å.

noen som har erfaring med deg her?

jeg vil jo ikke ha noe med henne å gjøre.

han skal være med på fødselen og ble med oss hjem å hjelpe meg i den første tiden.

har på følesen at det kan bli en del drama og er redd for å bli sviktet... har jeg grunn til å reagere??

[Storegull og lillegull i magen]

Jeg kjenner meg så utrolig godt igjen!

Jeg og BF var ex da jeg ble gravid.. Tre uker etter at vi fant ut at jeg var gravid flyttet han inn til ei venninne.. Han trengte et sted å bo, og det ble visst for komplisert å bo med meg når jeg var gravid..

Et par måneder senere fikk jeg vite at de var sammen..

Da vi fikk vite at jeg var gravid sa han at han skulle stille opp.. Vi har vært bestebvenner i 2 år, og hatt sinsykt mye kontakt hele tiden.. Plutselig hadde han utrolig mye å gjøre, gikk over en uke før han kunne møte meg for å snakke om barnet..

Jeg følte at han stakk, det at han fikk seg dame hjalp jo virkelig ikke på saken!!

Jeg var totalt knust!

Da jeg var 3-4 måneder på vei begynte han å ta kontakt.. Han flyttet i egen leilighet, og da tok han virkelig kontakt.. Begynte med kosemeldinger og sex meldinger.. Ringte meg på natta bare for å skravle (som i gode gamle dager) Da jeg var på 18 ukers kontrollen dro jeg hjem til han og der skjedde litt ting som ikke burde skjedd...

Neste gang jeg var på besøk fant jeg trusa til dame der, og da kan du tro det ble texas..

Problemet er jo at jeg elsker han, og han tok han inn i varmen igjen.. Han sa det var pause med dama, han hadde tenkt.. Så jeg lot han komme inn i livet mitt igjen.. Han flørta og sendte sex meldinger..

Jeg ble innlagt på sykehuset til observasjon, og da var han helt fantastisk! Ringte og sendte meldinger og besøkte hver dag..

Forrige uke fikk jeg vite at det ikke var slutt, og på fredag var han hos henne..

Da var det nok!!

Jeg ba han dra et visst sted, har slettet han på telefon, msn og facebook.. Problemet er at han vet hvilke knapper han skal trykke på for å få meg tilbake.. Han bruker ungen..

Nå har han sendt meldinger i ett sett for å planlegge tur til familievernkontoret.. Noe jeg ikke gidder nå, når han er en så forbanna drittsekk!!

I går ringte han 6 ganger og sendte masse meldinger.. Spurte om jeg ville være med til broren og spise bursdagsmiddag..

Noe han vet at jeg hadde syntes vært kjempekoselig!

 

Jeg har også tenkt mye på den dama.. Hun kan jo ikke være særlig smart! Bli sammen med en fyr som nettopp har gjort en annen jente gravid! Hun visste at jeg var gravid før han flytta inn til henne..

 

Skjønner heller ikke hvorfor han er sammen med dama når han allerede har vært utro mot henne og sender sånne meldinger til meg som han gjør.. Hadde jeg vært dama hans, hadde jeg virkelig ikke akseptert de meldingene!!

Men han vil vel bare ha i pose og sekk..

 

Derfor ska jeg gjøre ALT for å holde meg unna han de 3 siste månedene av graviditeten, for jeg vil virkelig at ungen min skal ha pappaen sin i livet sitt, og jeg må finne en måte å takle han på.. Nå er jeg så forbanna at jeg har fantasier om at jeg kaster han ut av sykehuset etter at ungen er født, og planlegger å flytte hjem til mamma og pappa etter fødselen, for at han ikke skal være i livet mitt..

Jeg som hele tiden har villet ha han med på fødselen..

 

Men med tanke på at han ringte 6 ganger i går og sendte 5 meldinger, så vet jeg ikke hvor lenge jeg greier å stå imot presset, jeg elsker jo den drittsekken..

 

[Anonym bruker]

ja,disse dritsekkene som vi ikke greier å gi helt slipp på........

 

[Doxy *mama*]

Føler så med dere!

Ikke gi etter, det blir bare kaos, det har dere sikkert sett før. Av og til, så må man bare komme sg videre, for sitt eget beste. ...

Husk at babyen blir påvirket av ditt humør.

 

Jeg har en idè, sett av en dag til å bare være deg + magen. Skru av tlf og data, og steng alle tanker ute. Finn frem ansiktsmaske, fotbad, lag deg litt god mat, og sett på en beroligende cd el lydbok (ingenting med sentimentale minner). Sett deg ned, lykk øynene, og kos dg! Den lille kommer sikkert til å gi tegn på at den liker denne stunda, kos, masser og prat med magen! Nyt å bare være dere 2

 

Høres kanskje klisjè ut, men det er små ting som gir store utslag. Håper ting blir lettere for dere etterhvert, og at dere får muligheten til å få alt på avstand, slik at dere kan starte et fantastiskt nytt liv med den lille

[Storegull og lillegull i magen]

Doxy, det var et fantastisk forslag, som jeg virkelig skal følge!

Det er tøft å være sterk! I dag var første gang jeg svarte på en melding siden lørdag, og da sa jeg at jeg blir med på familievernkontoret.. De siste dagene har han virkelig stått på! ringte 7 ganger på tirsdag og onsdag, pluss at han sendte masse meldinger.. I dag har han ringt 14 ganger foreløpig og sendt endel meldninger..

Han må visst virkelig snakke med meg om noe viktig.. Det er sånn han får vilja si hver gang.. Jeg hører på det "viktige" han har å si, og da er det kjørt.. Så nå har jeg fått meg et ekstra sim kort, og i dag byttet jeg, så jeg slapp alle telefonene.. Hehe..

Stakars forvirra drittsekk.. Hehehehe

[Storegull og lillegull i magen]

Er faktisk litt stolt av meg selv! At jeg klarer å ikke svare..

Det er rundt nå jeg pleier å gi meg, fordi det blir for mye masing, og så sier han ALLE de riktige tingene, som gjør at jeg får dårlig samvittighet eller blir frustrert, og derfor ringer han..

 

Et tips til andre.. Jeg har kjøpt prikker på bokhandelen, og hver kveld setter jeg opp en prikk i kalenderen.. Jeg får en prikk for hver dag jeg ikke tar kontakt med BF.. Når jeg har samlet opp et visst antall prikker skal jeg gi meg selv en massasje time for gravide;)

 

Ps. Det hjelper også å ha gode venninner som støtter opp og heier når man ikke tar telefonen;) Er jo vanskeligst å motstå fristelsen når man sitter alene og depper..

[Doxy *mama*]

Så bra for deg!

Er bare å stå på, tenk på når du skal oppdra den lille, og der er tålmodighet og det å være konsekvent viktig: gir man etter, blir det verre å sette grenser neste gang.

 

På en måte kan man si at disse menene utnytter dere, og har en eiertrang, selv om de egentlig ikke "vil ha deg"... og trenger vi sånne mannfolk? NEI!

 

hehehehehehehhe vi har jo allerede fått det vi kunne ønsket oss aller mest (A)

[Anonym bruker]

Uff.. kjenner meg igjen ja. BF her er jo også en x.. klarer meg kjempefint når vi ikke har hatt kontakt - og vet han har flydd på fylla og flørtet i hytt og pine.. Men så fort vi har kontakt igjen, så gjør det så jævlig vondt.. fatter ikke hva det er med den fyren!!

 

Tente fullstendig på tipset om å ha en "du og baby-dag".. neste uke er jeg både barne- og hundeløs, da skal jeg jammen ta meg en skikkelig kosedag.. gleeeeder meg )))

 

Og HI, du er kjempeflink!! Pass på deg selv

[Anonym bruker]

vurderer å ikke ha han med på fødselen,men føler også han har en liten rett på å bli med. hva mener dere?

 

vi har blitt enig om å bare ha kontakt når det er nødvendig.

irriterer meg,at han er nyforelska,koser seg med kjæresten og gjør hva han vil.

og her sitter jeg med hans baby i magen,får ikke sove, jobber å sliter,ordner og styrer til hun kommer til. også når hun blr født så kan han bare steppe inn......

men sånn er det bare. vil at hun skal være med pappan sin....

[alene mamma88]

jeg skjønner deg så utrolig godt og alle tankene du har. jeg har det på AKKURAT samme måte med BF.

 

vi var sammen i ca 2 mnd. og det ble slutt før jeg fant ut jeg var gravid. han sa han skulle støtte meg og være der for meg både før og etter fødselen. det gjorde meg veldig glad å høre.. jeg hadde håpet at barnet var noe vi kunne samarbeide om og være sammen om. men så fant han seg en annen.. og da var de løftene han hadde gitt meg ikke like viktige lenger. jeg hørte mindre og mindre fra han. no holder de på å bli sammen/ eller er akkurat blitt sammen. og da kan ikke han møte meg lenger. han føler at det "blir ikke riktig ovenfor den nye damen". men hallo.. vi skal ha et barn sammen og det visste den nye damen når hun ble kjent med han. jeg blir så sinna.. føler at hadde det ikke vært for henne kunne meg og han hatt et bra forhold. jeg vil, som deg, ikke ha noe som helst med henne å gjøre. og har sagt klart ifra til han om at hun ikke skal ha noe som helst med mitt barn å gjøre! noe han bare sier at joda det skal hun nok.. kanskje jeg bare er bitter.. at jeg ikke unner han å være lykkelig.. men her sitter jeg, med hans unge i magen, med hannes løfter om å være til stede sterkt i minne.. er det så rart at jeg blir fustrert og sint da og kanskje ikke unner han den nye kjæresten?

 

nå har jeg bare kuttet all kontakt med han.. hver gang vi snakket sammen var det bare krangling mellom oss, hovedsaklig om henne. jeg føler meg så aleine om alt dette og føler at han ikke er til stede for meg. men så når barnet er født DÅ skal han liksom være til stede. det er så dårlig gjort synes jeg. har går jeg å bærer hans barn og han gir totalt blaffen også når jenten vår blir født så skal han leke pappa? jeg har bedt han tenke seg om å se litt på prioriteringene sine.. han burde prioritert oss litt mer, i og med at han har sagt fra begynnelen av at han skulle være der.. så fram til då kommer ikke jeg til å ha kontakt med han. eller jeg prøver så godt jeg kan.. men når jeg sitter her aleine og kjenner at lille jenten vår sparker og er aktiv inni der så er det ikke alltid like lett å være sterk...

 

vi må holde sammen vi jenter og være sterke.. når de behandler oss på denne måten fortjener de ikke at vi skal sitte og deppe over de. det er de som har noe å tape på det når de ikke er til stede for oss og den lille.. er de som en dag vil se seg tilbake og angre på den tiden!

[alene mamma88]

og forresten en ting til.. du sier at du ikke lenger er sikker på om du vil ha han med på fødselen? det synes jeg er noe som DU skal få bestemme.. ikke tenk på hva han mener.. det er DU som skal føde.. og det er viktig at du føler deg konfortabel med de som er til stede under fødselen. jeg hadde selv tenkt å ha BF med på fødselen, jeg vet han har veldig lyst. men nå som han har fått seg en ny dame føler ikke jeg at det er like naturlig lenger. så jeg tror nok at jeg kommer til å ta med meg noen andre under fødselen istedet. det er viktig at du tar hensyn til deg under fødselen og hva du ønsker..

[Doxy *mama*]

Er enig her, velg det DU vil

Jeg skal ikke ha BF med på fødselen, fordi jeg vet at da ville jeg bli så sint og stressa og fokusert på at han verken skulle snakke eller røre meg, at det ville vært farlig for baby... Dessuten så føler jeg at jeg ikke trenger tenke på det, for han har flyttet til en anen by, aner ikke hvor, så han kommer til å evt få beskjed i ettertid om at en baby er blitt født.

 

Kan høres kyniskt ut, men JEG føler meg ikke trygg på å ha ham der og det var tross alt HAN som valgte avstand.

 

Ta gjerne med et "brev" til fødeavdelingen som forklarer hvordan du ønsker å ha det, og forholdene rundt BF, så blir det kanskje lettere

[Anonym bruker]

hei...synes selvfølgelig at det er synd at det er flere som går igjennom et svangerskap "alene" men det er også godt å høre at jeg ikke er alene om å ha det sånn. Har jo venner og litt fam. som er tilstede,men det blir jo ikke helt det samme.

jeg har spurt ei vennine om hun kan bli med,og hun kommer til å bo hos meg når terminene nærmer seg.

han skal få beskjed når jenta mi er klar til å komme ut:) og får velge om han vil vente i gangen også får jeg kjenne på om han kan stikke hode inn i ny og ne.

Jeg føler sånn med deg alene mamma88.

veldig egoistisk å få seg dame når de venter barn med noen andre,de var jo like mye med på at svangerskapet ble til som vi,

siden vi skal bære det frem, må det da for svarte gå an å legge sine egen føleser(lyster) litt på hylla ,og gi oss litt omtanke,forståelse og respekt.... spesielt når de har lovet oss det.....

for om de har truffet på den STORE kjærligheten så varere jo den om de vente å ser... det hadde vært helt på tryne for min del å date elr møte noen andre nå....ja jeg er vel bitter,men det er ikke så rart.

mange løfter,lite handling.....

heldigvis bor ikke ny kjærsten i samme by som oss,blir kvalm av tanken på de 2 sammens.

får ofte høre at forholde ikke komme til å vare,at det kan være en panikk handling fra hans side,pga av alt som skjer, at han ikke helt innser at han skal bli pappa,men når jenta blir født vil det gå opp for han og han vil da ikke ha tid til henne. bla bla bla...vet ikke om jeg heller vil ha han da. han har gjort meg sint....og jeg stoler ikke på det menneske lengere....

lykke til til dere,vi får stå sammens , skriv gjerne til meg:) er anonym fordi jeg valgte et nick som kan avsløre hvem jeg er. (ikke så gjennom tenkt)

 

hilsen desember mamma

[Anonym bruker]

hei doxy....

føler på det samme som deg,vil ikke at han skal ta på meg, og vil tror det han sier og gjør vil føles irriterende å feil uansett.

føler meg slem som nekter han å være på rommet,spesielt når han gjerne vil...men han er ikke akkuret så smart som sårer meg så mye,sier jo seg selv at det blir en snodig stemning.....

tenkt litt på det med brevet,men vet ikke helt hvordan jeg vil ha det,mitt første barn....men det kommer vel kansje noe tanker når tiden nærmer seg.

 

vet ikke din historie,men ønsker deg lykke til. lenge igjen?

 

hilsen des.mamma

 

 

[Doxy *mama*]

Hei, Des.mamma

Min historie er på en måte lang, komplisert og gangske trist.... Kort fortalt, så vet man ikke hvordan en person er før den selv viser det, og det kan gjerne utløses av baby (ikke planlagt) eller f.eks forlovelse (planlagt i fremtiden). Gikk leeeenge med dårlig samvittighet for både det ene og det andre, spess for BF, følte jeg stjal farskapet fra ham. Men så tenkte jeg: "vent litt, det er jo HAN som har gjort sine valg, og uansett hvor mye han skule ønske noe, så ønsker ikke JEG det samme. Jeg velger å ta avstand fra smerten han påførte/påfører meg."

Akkurat nå om dagen, så prøver jeg å ikke tenke på BF i det hele tatt, han har gitt meg nok av bekymringer og ødelagt omtrent hele svangerskapet mitt (utviklet svangersk.depresj. pga ham). Så det er derfor jeg har planlagt ganske mye i forholdt til fødsel og tiden etter, for å takle alt. Mandag skal jeg møte familiekontoret og snakke om samvær og evt ikke gi BF samvært i starten (føler ikke han er psykisk el sosialt stabil nok til dette), vil ha ting på stell før ammetåka kommer.

 

Min lille gullklump er ventet 13.des, så nå har jeg 76 dager igjen

Kan nesten ikke vente! Og ja, jeg er veldig moden og voksen for mine 21 år, og er kanskje lettere for meg å kunne gi råd til andre i samme situasjon fordi jeg selv allerede har tenkt samme tanker og spurt meg fram, søkt informasjon. Ikke at jeg er noen allviter, men vet selv hvor vanskelig det er å sitte alene igjen, med tårer og babymage, og ikke ane hvilken fot man skal gå med først...

 

Uansett, så elsker jeg babyen min over alt på jord, og vil aldri, aldri klandre den for noe som helst. Den valgte ikke komme nå, det gjorde VI. så ble VI om til JEG, men kjærligheten til den lille har bare vokst seg større for hver dag Så den er hjertelig velkommen når den måtte føle seg klar til å møte verden...

 

Har du langt igjen da?

Skal krysse fingrene for at det blir lettere for deg

[Storegull og lillegull i magen]

Faen ta dissa mannfolka som lar oss gå igjennom et helvete, når vi egentlig skulle vært superlykkelige!! Det er en utrolig spesiell tid vi er i, en tid vi ALDRI kan få igjen.

Det er så frustrerende å tenke på at min BF har ødelagt 6 mnd av den mest vidunderlige tiden i mitt liv!

 

Jeg og BF skal på familievernkontoret til neste tirsdag, og jeg håper virkelig at de kjefter han huden full og ber han la meg være i fred! Sånn at jeg kan nyte de 3 siste månedene med et lite vidunder i magen;)

[Doxy *mama*]

Desembermamma:

 

Bare gå inn på rediger profil og lag deg et nytt nick

Så slipper du ha angst for at noen skal avsløre deg dersom du glemmer hake av "anonym".

Men jeg håper folk her inne holder på "hemmelighetene" som kommer frem her, like godt som vi prøver å ikke dømme

Alle skal føle seg inkludert og trygg her inne.

 

Eller hva, alle sammen?

[Anonym bruker]

Ærlig talt...du har jo faktisk valgt å bli gravid med en fyr du har hatt et veldig ustabilt forhold til? Hvorfor i all verden skal familievernskontoret kjefte ham huden full??? De skal hjelpe dere å finne løsninger som kan fungere for dere alle fremover - og først og fremst for barnet.

 

Jeg skjønner at situasjonen din er veldig tøff, men jeg håper du klarer å sette barnet i fokus fremover. Du og barnefaren er ikke sammen, ergo må du jo bare godta at han etablerer seg på nytt, og får kjæreste. Jeg vil tro det er en stor fordel om denne kjæresten er involvert i barnet fra første stund, sammen med barnefaren. For barnet ditt vil det faktisk bety at h*n får en ekstra omsorgsperson i livet sitt.

 

Hvis dere alle tre setter barnet i fokus, og prøver å skyve til side deres egne såre følelser, vil nok dette gå bra. Antar at du har tro på barnefarens evner som far iom at du valgte å bli gravid med ham? I så fall må du fortsette å tro på hans evner til omsorg og hans vurderingsevne. Ha positivt fokus på samarbeid!

 

Å be ham "la deg være i fred" blir litt merkelig, etter å ha jobbet sånn for å få ham til å bry seg i første del av svangerskapet... Ikke noe poeng å la være å ta telefonen, svare på meldinger osv. Det blir en smule barnslig. Nå vet jeg jo ikke hvor gamle dere er da - men dere skal uansett bli foreldre sammen, noe som fordrer at dere klarer å samarbeide i flere tiår fremover. Like greit å starte nå, for den som kommer til å lide hvis dere ikke klarer det er selvfølgelig barnet. Lykke til!

 

 

[Storegull og lillegull i magen]

Til Anonym..

Hvis du hadde visst hva jeg har vært igjennom de siste månedene, så hadde du nok ikke skrevet slik du har..

Jeg vil mer enn gjerne ha et kjempebra forhold med BF, det er faktisk INGENTING jeg heller vil, enn å dele dette svangerskapet med han!

Men for å være ærlig, så takler jeg ikke mer.. Jeg kan ikke bli totalt psykisk nedbrutt.. Jeg må tenke på den lille i magen min!

Jeg har gitt BF så utrolig mange sjanser, og det ender med at jeg ligger i senga mi og hylgriner hver eneste gang.. Sist var forrige fredag.. Da lå jeg i over 1 time og hylgrein, mens jeg brakk meg og hyperventlierte.. Ikke fortell meg at dette er bra for ungen min..

 

Jeg har sagt til BF at det er greit at han har et forhold med en annen dame. Problemet de 3 siste månedene er at han legger ann på meg i tillegg..

Han har sagt til meg at han har pause fra dama og at han vil finne ut hva som skjer med oss, sender sex meldinger og har vært utro mot henne med meg.. Plutselig så sier han at "Nei, han og dama er ikke slutt!!" At han er så utrolig glad i henne osv..

Jeg elsker BF, hvordan tror du jeg føler meg etterpå?

 

Du aner ikke hvor mange ganger jeg har tenkt at jeg tilgir han denne gangen, han er jo faren til barnet mitt.. Vi hadde til og med avtale om at vi skulle møtes 1 gang i uka, på et offentlig sted, slik at han fikk se magen, men at det ikke ble den sex/forhold greia(mitt forslag)

Men det er tydelig at han ikke greier det, for han sender meldinger i hytt og pine, og jeg føler at jeg virkelig IKKE når fram til han.. Jeg vet ikke hva mer jeg kan gjøre! Jeg følte at ALT var håpløst, jeg så virkelig ikke at det skulle bli bedre.. Fordi han forandrer seg ikke, og ser ikke hva dette gjør med meg.. Det er derfor jeg har valgt å gå til det drastiske skrittet å kutte han ut av livet mitt..

Han har fått MANGE sjanser og MANGE advarsler.. Jeg orker ikke mer, og føler som sagt ikke at han er verdt min psykiske helse..

 

Jeg klarte ikke ta abort, dette var ikke et planlagt svangerskap. Selvfølgelig er jeg utrolig glad i BF, som sagt så elsker jeg han, men jeg må tenke på mitt forhold til barnet.. Det har vært så mye styr mellom meg og BF at jeg på en måte kun har prøvd å overleve, jeg har ikke engang hatt overskudd til å tenke på at jeg skal bli mamma.. Det er derfor jeg vil ha fri fra BF de siste månedene, slik at jeg kan få skapt et bånd til mitt eget barn.. Selvfølgelig vil jeg at BF skal være i livet til min unge, og jeg vil at han skal få mulighet til å se ungen hver eneste dag, fordi jeg vet at dette er det beste for barnets tilknytning med far.. Men akkurat nå så MÅ han ikke ha daglig kontakt med meg (noe han vil).

 

Han får først finne ut hvem av oss han vil ha, for jeg gidder ikke ha noe som helst med han å gjøre, når han tydeligvis prøver å kjøre kombi..

Vil vel ikke ha et forhold med han uansett sånn som han oppfører seg, men han er alikevell pappaen til barnet mitt, og mitt høyeste ønske er at min unge vokser opp i en trygg familie med mor og far som stiller opp, sånn som jeg har gjort!

[Anonym bruker]

Hei igjen... Jeg skrev et langt svar til deg tidligere i dag, men så fikk jeg tidsavbrudd på sida da jeg tykte "lagre".

 

Vil bare beklage om jeg ordla meg for krasst tidligere i dag. Du forklarer jo mer her i det siste innlegget, og jeg skjønner at du har det kjempetøft. Håper du og bf finner ut av ting, slik at dere får samarbeidet til å funke når babyen kommer. Men skjønner at det ikke er lett! Beklager igjen.