Lat og uinteressert mann

[Anonym bruker]

Jeg er så skuffa over samboeren!

 

Da jeg spør om han vil kjenne babyen er det med et sukk han legger hånden klønete oppå magen mens han fremdeles ser tv.. (skjedd 4 ganger på 7 mnd)

Han tar aldri initiativ til noe som har med barnet å gjøre.

Hverken handle noe, lære noe (bøker), vil ikke være med på fødselen, vil ikke høre på hjertelyden..han gjorde et 1 min forsøk, hvor han klønete rullet seg rundt oppå ribbeina mine å "slang" hodet på magen..

Jeg blir så frustrert og trist, og uansett om jeg snakker med han om det så er hans eneste grunn og forsvar: Jeg er en mann!

Han er en voksen mann på 37 år! Jeg er 25, og mere voksen!

Jeg er så lei meg! (føler jeg har gjort noe dumt med å få barn med han nå)

Trodde svangerskapet skulle få frem flere ting ved han jeg liker, i stedet har han blitt en mann jeg nesten ikke kjenner igjen! En mann som jeg hele tiden unnskylder ovenfor venner/familie/kollegaer og leger.

Og han sier ingenting, ikke om jeg spør hvordan han føler eller har det.

Jeg prøver å være mild, ikke lage krangler.

Men eneste gangene han åpner kjeften er når han drikker. Og da får han seg til å si de mest sårende ting!

Vi venter et alvorlig hjertesykt barn, men han oppfører seg som om operasjonene og tiden i etterkant blir så enkelt.

Har snakket med min mor om dette, og hun ser ingen forandring i han, hun synes han har vært sånn hele tiden, og mener at det er jeg som først har oppdaget det nå.

 

Jeg er skuffet og redd.. og vil ikke bli behandlet sånn, men mest av alt vil jeg ha en harmonisk familie, ikke bli en alenemor!

 

Noen synspunkter?

[M79+♂08♥+♂12♥]

Uff ville bare si at jeg føler med deg og synes det er tøffe ting du må gå igjennom uten en støttende mann.. Trøsteklem til deg!!!!!!!!

Min mann er heller ikke noe videre interessert synes jeg. Har ikke tålmodighet når han skal kjenne om babyen sparker, vil ikke lese noe som helst, og når vi handler går jeg rundt å føler han syns det er unødvendig... Jeg unner liksom lille gullet vårt alt det beste i hele verden, men på ham virker det som vi bare trenger vogn og bilsete:-(

 

Men, så er han veldig flink i andre ting. F eks å fikse babyrom.. Der er han virkelig ivrig og flink!!!! Blir litt forvirret jeg innimellom. Håper bare så sinnsykt interessen tar seg opp etter fødselen. Vi har jo tross alt gullene boende inni oss, mens de på en måte bare er observatører til hormonelle voksende damer;-) Uten at jeg syns det er en unnskyldning!!!!!

Ønsker deg masse masse lykke til videre, og håper alt ordner seg for dere alle tre, og at operasjonene til lille gullet deres går max bra!!!!!

Klem

[Doxy *mama*]

Forstår godt at du blir lei deg!

Men menn er menn, og veldig mange føler seg fremmedgjort for hele svangerskapet. noen får virkelig noia, og ikke orker tanket på at en TING bor inni magen på dama deres.... Ha tålmodighet, og de fleste forandrer seg det øyeblikket de tar den lille nyfødte i armene

Kanskje du kunne tenk på det litt som at mannen din har en slags "svangerskapsdepresjon" i miniform?

 

Prøv å snakke om det, og si hva du føler mangler og at du gjerne vil høre hvordan han har det, og hvordan situasjonen har påvirket han/deg/dere. Alle trenger forskjellige ting, og så må man bare møtes på halvveien. Det er også viktig å ikke legge skyld på hverken hverandre eller seg selv

 

Lykke til vidre, håper alt føles lettere etterhvert

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar jenter!

Jeg tror dere har rett i det dere sier, han er en mann, og litt uforstående og "skremt" av alt som skjer. Og faktisk tror jeg han har en liten depresjon, for han har lagt på seg mye og er ikke helt seg selv.

Kjenner jeg får litt dårlig samvittighet som klager på han, for han har jo selvfølgelig nydelige egenskaper jeg forguder han for. Det ble jo surt oppgulp over ting jeg er frustrert over som ble nevnt.

Tror jeg skal ta en prat med han, virkelig tenke over hvordan jeg skal trå frem for å ikke virke noe anklagende.

Ser jo utfra deres erfaringer at menn generellt ikke er så veldig opptatt av barnet før det kommer.

Nei, her får jeg bare ta tiden til hjelp, og er han noe lik sin far vil han bli en fantastisk engasjert og beskyttende pappa når barnet faktisk kommer til verden:)

 

Dette skal gå bra!

 

Takk for kloke og oppløftende ord!

[Mrs. Charming]

Til trådstarter: Jeg tror moren din har rett... Og det spørs om han endrer seg merkverdig. Jeg er sikker på at han også har positive egenskaper også, for du har jo tross alt forelsket deg i han og blitt gravid med han. Men det betyr ikke at han er en du burde være med av den grunn - Selv synes jeg du og barnet fortjener en mann/pappa som er 100% inteerssert og engasjert. Det at babyen ligger inni magen til kvinnen og kanskje vanskelig å visualisere, er ingen unnskyldning for å sukke, stønne og ikke engasjere seg. Men det er han som blir den store taperen til slutt- Jeg synes at når en mann oppfører seg slik, så er han i mine øyne en taper allerede! Man skal ikke forvente mindre av mannen enn man gjør av seg selv, da bare lurer du deg selv.

[Anonym bruker]

høres ut som om han er redd mener jeg..hvis dere venter et alvorlig hjertesykt barn, så kanskje han ikke vil ha forhåpninger eller ikke tør å binde seg helt til det? også er det vanskeligere for menn å være aktive i svangerskapet før de faktisk har noe å bære selv:P ikke like spennende for dem alltid!

[9na=)]

Hei=)

Kjenner meg veldig igjen i det du forteller.

Hadde det slik med min eldste. Han gjorde som han ville, dro ut med venner og levde livet. Mens jeg satt hjemme og gledet meg over det lille nurket i magen. Han viste NULL interesse.

Vi fikk også barn med hjertefeil, og han oppførte seg ikke akkurat som en bekymret far.. Han tenkte det ville gå over når hu ble eldre!

Vi er i dag IKKE sammen, tok meg tre år, og det angrer jeg bittert på nå.

Og hver dag måtte forsvare oppførselen hans, for leger, familie og venner..

Barnet får det ikke bra heller trur jeg, for som mor blir du sliten og utbrent også.. Og når far da ikke hjelper til , så blir alt et mas.

Har nå Verdens beste samboer og venter barn med han=) Blir seks år mellom eldste og minste, men jeg har rett og slett ikke turt før. Og svever på en rosa sky føler jeg, for han er like spent som meg. Han lytter, og kjenner etter spark hver eneste dag.. Holder rundt magen om natta og prater med magen=) Så tenk over hvordan ting er nå, kan det endre seg? Hvis det ikke gjør det, så tenk på deg selv og barnet!!!

[Anonym bruker]

Trådstarter her.

 

Til 9na, mye av meg føler at jeg kommer til å ta samme valget som du til slutt tok. Ville bare takke for støttende ord og forståelse.

Det er tøft og ha det sånn, og jeg er så lei av å unnskylde han, men samtidig får jeg dårlig samvittighet så snart jeg har sagt noe.

Jaja, nå får jeg vente på barnet og ta en dag av gangen.

Men igjen alle sammen, takk for fin støtte

[Anonym bruker]

Till trådstarter

Jag känner mig såå igen i det du skriver, vi är på samma ålder å, både du og jag og våre samboer..

Han visar inget större intresse, har ingen lust att hjälpa till här hemma med saker jag inte har ork till att göra längre..

Han är dock med på besöken hos Jordmor og visar då visst intresse..

Annars är det under tvång han lyssnar på magen nästan.. läser ingenting, är inte intressert av att köpa ting utan ifrågasätter rättare sagt varför vi behöver alla dessa tingene. .

*ååhhhhh*

Håller tummen för dig att det blir annorlunda när barnet kommit ut, det är vad som håller mitt hopp uppe om dagen..

Klem fra en som hade kunnat skriva det du skrev själv..