Hvordan er forholdet mellom til 4-5 åringen og dere selv?

[Anonym bruker]

Jeg skammer meg nesten over å si det, men jeg blir ofte veldig sliten av 4,5 åringen min. Ikke det at jeg blir sliten, men jeg blir ofte så irritert på han. Kjenner det inni meg, og prøver å ikke vise det.

 

Syns mye ble forandret etter at vi fikk nr. to for snart 2 år siden. Han er nok litt sjalu, og det har kommet mer og mer fram ettersom minsta har blitt større. Noen som gjør utslag i at han klenger mye på henne, tar fra henne leker, irriterer henne med vilje og er liksom "oppå" henne mye. Og da blir det skrik...

 

I tillegg er han i "den" alderen hvor han helst skal bestemme alt selv, og kommer med ting som "dumming" osv når ting ikke går hans vei. Og jeg kjenner jeg har liten tålmodighet med han på det stadiet han er nå. Han spør og graver om alt, og sier "hvorfor det?" til alt jeg sier til han, selv om han vet svaret på hvorfor han for eks. ikke får lov å gå inn med sko.

 

Jeg kjenner jeg syns dette er en vanskelig alder, med trass og sjalusi i tillegg. Og jeg syns det er vondt å føle så mye irritasjon overfor han. Jeg er jo utrolig glad i han, ingenting er forandret der.

 

Er det noen som har noen tips til meg om hva jeg kan gjøre? Tips til å takle adferden, sjalusien? Tips til å forandre tankegangen min?

 

Hadde vært veldig fint å høre andres erfaringer...

[Anonym bruker]

Jeg har også en på samme alder som spør "hvorfor det" uansett hva jeg sier, det er som en automatisk greie som bare kommer ut av munnen på ham og er egnet til å drive hans moderlige opphav til vanvidd til tider.

Noen ganger er jeg også irritert på poden min, og da ender jeg med dårlig samvittighet (typisk kvinnfolk). Da prøver jeg enten

- å legge ham tidlig og ta litt tidlig kveld selv også, dvs ikke springe rundt som en tulling med støvsuger og oppvaskkost, og håper på en bedre dag med mer inspirasjon i morgen, eller

- å legge opp til situasjoner der jeg vet han kommer til å lykkes med noe positivt, slik at jeg kan skryte av ham og det er lettere å kjenne at jeg er glad i ham.

Det man fokuserer på, det vokser.

Jeg forsikrer i alle fall om du ikke er den eneste, stor klem til deg.

[Anonym bruker]

Tusen takk for fint svar! Det var godt å lese det.

 

Er så godt å se at det ikke er bare meg... føler meg til tider veldig unormal, og slem faktisk.

 

Tusen takk for gode tips. Jeg skal prøve å sette han til noe som jeg vet han får til når ting går på tverke. Jeg syns ofte det blir mye negativt om dagen, så må prøve å fokusere på det positive.

 

Jeg må virkelig si at jeg syns dette er en krevende alder.

 

Hi

[Anonym bruker]

Vil også si at du er ikke alene. Det er fryktelig mange kamper om dagen, og mye mas. Det å komme seg ut døra tar en evighet fordi alt skal drøyes, buksa er dum, vil ikke børste håret, skal bare leke ferdig, vil ikke rydde av bordet...

 

For min del tror jeg det handler om å ta bedre tak i situasjonene når de oppstår (går hjemme om dagen og har litt for god tid, så da gir jeg nok litt mye slakke), ta kampen for fullt med en gang, og dermed slippe å kjenne på irritasjonen etterpå. Og så, som det blir nevnt,sørge for å finne på noe positivt=)

[Anonym bruker]

Kjære hovedinnlegger.

Du ane ikke kor bra det er å lese at det er flere som har det slik som jeg har det! Jeg har nesten trudd at det kun var meg og min unge. Etter at vi fikk flere barn har eldste vært skikkelig sjalu. Jeg er en dum tulling i 4,5 åringens øyne! Det er en SKIKKELIG vanskelig alder. De sier det blir bedre når de blir 5 år! (Håpe, håpe)

[mor til to prinsesser]

Har ingen gode råd, men jeg skjønner hva du mener. Min 4 åring er helt ekstrem om dagen, spesiellt ille med grining og sutring når ting ikke går som hun vil, og det er det tydligvis ofte... blir gal..Men det aller verste nå er at hun våkner om natta, og er bare sint.. , (og hun er helt våken) Tar vel 1/2 time før hun gir seg..Og midt på natta er det helt umulig for meg med dikke dikk, jeg blir også sint.

Nei, det er ikke så greit med denne trassen. Håper den ikke varer for lenge!

[*mamma'n til*erlend+andrea]

Puuuuh, godt å høre det er flere som har det sånn.... =)

[Anonym bruker]

Ser dette er skrevet for en stund siden ,m en skal forsøke å komme med noen råd likevel....

For det første: Det er helt naturlig at man blir sint, irritert, lei seg osv ift barna sine. Det er derimot lurt som du sier, å ikke vise det ovenfor barna. Det kan faktisk være din reaksjon barnet er ute etter; barn husker veldig godt, og barn lærer seg hva de skal gjøre for å få din oppmerksomhet. Om det så er å gjøre noe som de vet at de får ros for, eller om det er å gjøre noe ikke så bra som de vet at gjør deg sint. For barna er ikke forskjellen på disse veldig stor. Ved at vi gir barna oppmerksomhet (uansett positiv eller negativ) gjør det at barnas atferd opprettholdes. Ser man et slikt mønster må man altså bryte mønsteret. Man må prøve å se årsaken bak atferden. Hvorfor gjør/ sier barnet slik det gjør?

 

Ift at han plager sin lillesøster: Hva slags reaksjon gir dere på dette? Blir det mye krangling/ roping/ kjefting? Han får mye negativ oppmerksomhet mens lillesøster blir trøstet? Da vil han sannsynligvis gjøre det igjen. Det vil da være bedre å ikke si så mye; ta fra han leken han tok fra henne uten å si for mye. Noe kort men bestemt; f.eks. Nei, du må spørre om du kan få låne den osv osv. Deretter er det mulig å forsøke å avlede oppmerksomheten over til noe helt annet f.eks. Men hva har du lyst til at vi skal ha til middag i dag? Eller; vet du hvem vi skal på besøk til i morgen? Osv. Blir han sint så er det mulig å overse også; ta fra han leken og si som nevnt over noe kort og bestemt. Begynner han å skrike / utagerer fysisk osv fjern lillesøster og deg selv fra situasjonen uten å si noe, la han rope og skirke så mye han vil, men ikke hvis det skulle gå ut over møbler/ inventar andre mennesker osv. Når han har roet seg, forsøk å snakke rolig med han, spør om hvorfor han ble sint, vær kort i dine forklaringer, han vil lett falle ut hvis det blir for mye informasjon. Det siste er å være veldig konsekvente. Har man først sagt noe, ja så har man det og må ikke gi seg, da vet barnet at det trenger bare å mase nok, så gir mor etter, og dermed har man en veldig ond sirkel som bare opprettholder atferden.

 

Har dere problemer med at han fysisk utagerer (det hadde vi en periode), si kort og bestemt at Nei det er ikke lov å slå. Jeg satt ofte med lillegutt på fanget mens han var slik, jeg holdt han med ansiktet fra meg, og holdt han fast med armene samtidig som jeg sa at når du har roet deg så skal jeg slippe. Det var ingen argumentasjon ift dette fra min side. Dette funket alltid og gradvis holdt jeg han kortere og kortere frem til han hadde roet seg og vi kunne snakke om det som hadde skjed og hvorfor han ble så sint. Nå skjer dette aldri.

 

Det er også som sagt av andre her, viktig å sørge for positive opplevelser for barnet. Alene med en forelder, alene med en forelder og søsteren, og sammen med hele familien. Vær oppmerksom ift hans forsøk på å gjøre positive/ bra ting og gi han tonnevis med ros for innsatsen. Tilrettelegg også for at slike situasjoner skal oppstå f.eks. la han hjelpe til med ulike gjøremål, med rydding, vasking, lage matpakke eller andre måltider, leker du vet han mestrer osv.

 

Du skriver at han er i den alderen hvor han helst vil bestemme alt selv. La han gjøre det! La han være med på å ta noen avgjørelser og selvfølgelig; masse ros! kaller han deg dumming så ikke svar han, overse, konsentrer deg om noe helt annet, forsøk etterhvert å avlede oppmerksomheten til noe annet. Han vil sannsynligvis en periode prøve å terge deg enda mer, men negativ respons på dette vil bare forsterke det utterligere.

Et siste råd; forbered han på ting som skal skje; f.eks. Nå barne-tv er ferdig skal vi gå på badet osv.

Spør han om ting som du vet at han vet spør han tilbake; ja, hvorfor var det slik igjen? Husker du vi snakket om det i går? Prøv å lokke frem et svar hvis han ikke husker helt, og ros masse når han svarer rett.

 

Dette ble jo kjempelangt, det meste her krever tålmodighet og funker ikke over natten, men etter hvert vil man se at det gir resultater, bare man er konsekvent nok. Det gjelder nok kanskje å bestemme seg for et par ting man vil kjempe for (pick your battles), hos dere kanskje ift lillesøster, og generell grensesetting. Vet ikke om alt her passer så bra for dere, men håper dere kan bruke noe av det da Lykke til

[Anonym bruker]

Uff, jeg blir også irritert på min 4-åring..Hun erjo veldig verbal og er en rev til å argumentere for seg , i evigheter. Vi har også en på 2.5 år, som har kommet i trassalderen og har et temperament ua av en annen verden, og dermed morsom for 4-åringen å erte.

Jeg er ikke alltid like tålmodig, og får også kjempedårlig samvittighet. Ville bare si det, vi er flere:-)

Jobber jo med saken selvfølgelig, men ikke greit når det står på som verst.

LYKKE TIL alle sammen!

[Feliz31]

Dette er en fin tråd. Du er ikek alene. Kjenner md veldig igjen med min sønn på 4.5 år. Noen ganger er han helt uspiselig. Ikke let å være han hele tidne heller da. Fine tanker og råd her i tråden.

 

Lurer på hvordan det blir i heimen min når barn nr 2 kommer en mnd før han er 5 år... Lenge alenebarn da...Huff

[Anonym bruker]

Min 4 åring gikk fra å være kjempe rolig, fornuftig og veslevoksen, til å bli helt d motsatte. Han blokkerer ørene helt og nekter å høre, han gjør stikk motsatt av det som blir sagt og skal prøve ut alt som er forbudt. Vi er temmelig slitne og prøver å la være å bli så sinte, men finne andre alternativer for å få han til å høre, men d er jaggu ikke lett.

Vi har 3 barn, så vi har vært igjennom en lignende fase med elsdte mann, og trøster meg med at det gikk over.

Håper bare det ikke varer så lenge, føler liksom at vi ikke får kost oss sammen så lenge av gangen. Alt er galt hele tiden jo.

Samtidig er vi jo redd at nestemann skal lære.

Ikke lett når trassen står på.

Og når han har sin gode side framme, får man så vondt i magen fordi man blir sint til tider.

[MammaTilToSmå]

Gud så godt det var å lese at det er flere som har det sånn. Vi har ei jente på 4 og en gutt på 8måneder. Hun er ikke så sjalu, men i det siste har hun blitt veldig morsom å ha med å gjøre. Hvis hun ikke får vilja si så setter hun opp DET sure fjeset og grynter mot oss. Og jeg har ikke lang tålmodighet så jeg blir jo like sur jeg!! Tåpelig, men når man er sliten og trøtt så hjelper ikke akkurat det. Jeg er veldig nøye på å "fordele" kjærligheten til barna, og jeg vil ikke si at den ene får mer kjeft enn den andre. Men jenta mi spør på en tirsdag, kan jeg få godteri? Jeg sier nei, jenta mi, vi får vente til helga. Så blir hun så rasende og furten at jeg blir gal. Føler meg ofte så slem mamma, men innser jo at hun har det utrolig bra og er en smule bortskjemt........huff, dette ble rotete. Men det er den dårlige samvittigheten som er verst. Når vi har hatt en sånn sur-kveld så sitter jeg med dårlig samvittighet og selvfølelse resten av kvelden. Enda vi har blitt "venner" og masse kos og suss før legging da. Jeg vil jo bare være god mot henne, men kan jo ikke oppfylle alle hennes krav og ønsker! (altså godteri og film hver ettermiddag/kveld!) Det er sårt når ens barn på en måte sender ut signaler om at du er en dårlig mamma!!!!!! Uff! Håper indelig at det går over, denne furte-perioden og at hun alltid vil være glad i oss foreldra alikevel. Ellers er hun en veldig god og snill jente. Flink til å hjelpe til med alt mulig og vi har det mye moro sammen også. Vi har regler og rammer hjemme, så hun vet godt hvor grensa går, men må stadig tøye dem. Jaja, får håpe det går over etterhvert.....