Jeg trenger å skrive min fødselshistorie her hvor noen faktisk kan forstå!!

[Trillet]

Jeg har ikke skrevet min historie før, og tenker at dette er stedet å fortelle min historie på fordi dere vil forstå.. Jeg trenger på en måte å prøve å bearbeide alt på...

 

Jeg var en lykkelig gravid jente som bare gledet seg. Jeg gruet meg ikke til fødselen en gang til tross for alle skrekk historier jeg hadde hørt om. Da jeg var 14 dager over terminen ble jeg innlagt for å sette i gang fødselen. Jeg fikk modningstabeletter på onsdagsettermiddag. Fikk rier av disse samme ettermiddag. Ikke så sterke, men sterke nok til at jeg ikke fikk sove. Så jeg fikk sovetabl og smertestillende den natten. Torsdagsmorgen hadde jeg 1 Cm åpning. Da tok de vannet på meg. Riene startet bare 5 minutter etterpå. De første 20 minuttene var noen minutters pause mellom tiene, men etter det kom de som perler på en snor- eller som pigger på et piggtrådgjerdet. Jeg klarte ikke å stå så jeg måtte legge meg. Jordmor ville ha meg i badekar.

 

Hun kledde av meg fordi jeg hadde så vondt at jeg klarte det ikke selv. Men hun så fort at badekar var bare å glemme siden jeg ikke klarte å stå på føttene. Det var KONSTANT vondt. Hadde ALDRI en puse fra smertene. Hun prøvde massage, akkupunktur og sakkosekk. INGENTING hjalp.

 

Jeg hadde på forhånd sagt at jeg helst ikke ville ha epidural. Men etter flere timer med non stop rier var jeg enig på epidural. Sambo var selfølgelig med hele tiden.

 

Da klokken var rundt 15 fikk jeg epidural. Da begynte jeg å gråte fordi det var så godt å slappe av. Jeg har det som et minne om at det var akkurat som at jeg våknet opp av en vondt vond drøm.

Men etter en stund bledet nesten like vondt igjen.

 

Så begynte jeg å kaste opp. Jeg fylte tre pussbekken med oppkast.

Så etterhvert stoppet ting opp. Jeg husker at jeg fikk sove litt innimellom all lystgassen og epiduralen.

 

det neste jeg husker var at rommet var fullt av hvitkledde mennesker. jeg fikk drypp for å stimulere riene. Jordmor skrudde opp på denne dryppmaskinen helt til hun hadde nådd sin grense for hvor mye hun kunne gi. Da fortsatte legen å skru opp på den. Epiduralen ble slått av. Jeg fikk beskjed om å presse. jeg syntes at jeg kanskje ville litt på do, og da sa de at det var pressrier. Jeg presset og presset men jeg kan i dag si at jeg vet ikke hva pressrier er.

 

Så til slutt ropte jeg "Nå må dere gjøre noe for jeg klarer ikke mer" Da var klokken halv ni på Torsdagkveld. Da kom de med vakum. men først klipte de meg i fillebiter(samboer så dette). De to første sugekoppene de brukte glapp.

Temperaturen i rommet hadde steget veldig mye og heldigvis fikk ikke jeg med meg at hjerterytmen på babyen ble svakere. de skulle prøve med vakum en siste gang før et eventuellt hasteKS.

 

Da presset jeg så jæævli og hjalp til at hun heldigvis kom. De la henne på magen min, men så tok de henne å løp ut av rommet med henne.

jeg ble litt hysterisk og lurte på hva som var galt siden de tok henne fra meg, men det var visstnok en rutinesjekk siden hun ble tatt med vakum og hodet hennes var litt rart.

 

Hele den natten fikk jeg nesten ikke sove. Jeg ønsket sterkt at de skulle komme å hente babyen min sånn at jeg fikk sove. for jeg hadde ikke sovet mye de to siste døgene.

 

Dagen etter fikk jeg ikke tisset og måtte derfor få kateter. Da jeg skulle gå til dusjen holdt jeg på å besvime og måtte ha to pleiere til å støtte meg. Jeg fikk ingen samtale og brosjyrer som de andre fikk, og måtte selv spørre om det.

 

Der og da var jeg så omtåket men i dag får jeg helt hetta av å ten ke på hele greia.

 

Jeg får klump i magen og noen ganger gråter jeg med tanken på dette og at jeg har lyst å bli gravid nå, men vet ikke om jeg tør...

 

Uansett var det godt å skrive ne dette.. det er faktisk 1 og et halvt år siden!

 

pjuh nå er jeg nesten sliten!

[Trillet]

Jeg glemte å skrive at rundt klokken fire fikk jeg beskjed om at jeg hadde 10 cm åpning- babyen ble født kl 20.25.

 

Shit dette ble laaangt!!

[mooch]

Stor klem til deg! Jeg forstår deg alt for godt, desverre.

Hadde en tilsvarende fødsel for 2,5 år siden. Å oppleve lyden når vakumet glipper er noe av det j*veligste jeg har vært borti. Jeg trodde hodet til babyen sprakk inne i meg. Legen veltet av stolen han satt på, så mye krefter brukte han.

 

Men du, har du prøvd å kontakte jordmoren og be om en samtale? Det gjorde jeg når vi skulle begynne å prøve å lage et søsken til gutten vår. Hun husket fødselen veldig godt og satte av nesten 2 timer til å snakke med meg.

 

Jeg gikk også til psykolog pga fødselsopplevelsen i etterkant, men det var noe jeg ba om selv. Sykehuset var sånn sett helt ubrukelige ift oppfølging av meg som mor (babyen som ble liggende på intensiven fikk heldigvis fantastisk behandling).

 

Jeg går nå til oppfølging på rikshospitalet og har fått innvilget KS. Vet ikke om jeg kommer til å prøve å føde vanlig eller om jeg skal gå for KS. Ombestemmer meg hele tiden, så vi får se.

 

Håper at det går bra med deg og barnet ditt. Hvis dere ønsker å få flere så er det hjelp å få. Og skulle du høre til et sykehus hvor de ikke bryr seg om slikt (ex haukeland) så går det an å søke seg til et annet.

[Anonym bruker]

jeg blir litt sint når dere legger ute slike ting på dette forumet,trodde dette var for alle med fødselsangst. og kan ikke si jeg fikk noe mindre angst av å lese noe av dette,da jeg måtte stoppe når jeg ble kvalm. slike historier kan dere kansje legge ut på andre forum.

jeg har fortsatt 6-8 uker igjen,og vil helst slippe å ha flere mareritt og søvnløse netter,men derfor hjelper ikke akkurat slike historier. så tenk på det til en annen gang. hva slags forum dette er,og hvor mange forskjellig type fødselsangst det finns.

 

 

[Snart er vi 5 "07okt" :-D]

Kjære anonym dersom disse sidene ikke er for de med fødselsangst pågrunn av traumatiske fødsler og som har behov for å skrive om dem for å dem ut og få kontakt med andre som har opplevd det samme så vet ikke jeg. Dersom du ikke tåler å lese om en fødsel bør du ikke gå inn på de trådene som det står er en fødselshistorie.

[Trillet]

Kjære anonym: Jeg beklager om du føler deg støtt av mitt innlegg. Selv ble jeg glad da jeg oppdaget at det var et eget forum for fødselsangst her inne på BIM. Jeg har bevisst ikke lagt ut fødselhistorien min ut på skravlesiden e.l nettop på grunn av at jeg ikke vil skremme noen eller noe sånn. Derfor tenkte jeg etter å ha vært her inne at gud så deilig at her er flere som faktisk har en angst for det å føde og som VET hvordan jeg har det. Jeg leste mye rart før fødselen min, men tenkte ikke så mye på det siden alle fødsler er ulike, men syntes ikke at folk ikke skulle få fortelle om sine fødsler fordet: Skal det kun være solskinnshistorier ute å gå så vil nok mange fødende få et stort sjokk hvis de en gang får en mindre hyggelig fødsel.

 

Så takk til dere andre to som har svart på mitt innlegg. Det føltes godt å få forståelse, og det var både godt og vondt å skrive ned historien min.

Det er slitsomt å fortelle om fødselen til folk som har hatt lette fødsler for de forstår ikke ofte, og jeg har blitt beskyldt for å syte, og det synes jeg var ille. Særlig når de hadde en normal fødsel på 4 timer liksom.

 

Så de som ikke har direkte ANGST for å føde, har etter min mening lite å gjøre her inne p ådette forumet!

[Anonym bruker]

Jeg støtter deg fult ut Trillet. jeg hadde heller ikke fødselsangst før første fødsel, men har slitt veldig med tankene på (og følelsen av press) å bli gravid igjen etter den opplevelsen jeg hadde sist.

Hva er det hun over her innbiller seg??

Skal det finnes en parallell virkelighet der alt skal ligge til rett for at hennes små bekymringer skal dulles med.

Jeg ser på dette forumet som et forum for dem som virkelig har fødselsangst. Dette er virkeligheten våkn opp!!!

[wilma07]

hei.. kjente meg så godt igjen i din histrie, var som om jeg skulle skrevet den selv.. hadde samme opplevelse å fødsel som deg.

grudde ikke til første fødsel, endte med vakum fordi babyen fikk dårligere å dårligere puls.. de bare måtte få han ut. var snakk om ks også.

hadde ks med nr to som kom knappe to år etter. så fødte jeg nr tre, det gjorde ting bare verre for meg, ennå fødselen car en drømmefødsel.. gikk alt for fort å det jeg satt igjen med skrekken. har aldri med noen av fødselene hatt noe samtale med verken lege eller jordmor etter mine fødsler, null oppfølging.. syntes de skulle tatt mer tak i dette på sykehusene, så kanskje mange av oss ikke hadde hatt angst..

nå sitter jeg hær gravid med nr 4 å grurer mer enn noen sinne, vil ikke føde.. jeg bare vil ikke.

 

tusen takk for at du skrev historien din, det var så godt å ikke føle seg så alene.. masse lykke til om du bestemmer deg for ennå en baby.

 

gode klemmer..

[Carla78]

Anonym: dette er vel en slikt innlegg man kan finne på en debatt som heter "fødselsangst" så det er jo ingenting å bli irritert over. Tråstarter forteller om sine erfaringer, og at hun har angst dor å gå igjennom dette igjen.

 

Trillet: Det er en tøff opplevelse du har gått igjennom. Jeg blle også satt igang, og etter 2 døgn endte det i keisersnitt, hvor barnet ble sendt ned på barneavdeling pga pusteproblemer. Alt gikk bra, men det var en tøff opplevelse å gå igjennom. HVer fødsel er unik, og det er også enhvers opplevelse av fødselen. Noen kommer seg igjennom det uten noen mén, mens andre har behov for å bearbeide og samtidig se framover. synes du har fått dårlig oppfølging. Anbefaler deg å ta kontakt med jordmor (enten den du hadde under fødsel eller under svangerskapet).

 

Jeg slet litt i etterkant av fødselen, og bestemte meg for å være åpen om det. Snakket med lege og jordmor. Fikk beskjed rett etter fødsel at jeg ikke burde få flere barn, og skla nå inn på en vurderingstime på sykehuset for å snakkke om dette (har masse sammenvoksninger i buken etter mine to keisersnitt).

 

Ser jo at det er en stund siden du skrev dette. Håper det går bra med deg, og at du klarer å bearbeide denne tøffe fødselsopplevelsen.

 

 

[Anonym bruker]

Hei. Begyndte å grine når jeg leste innlegget ditt.

 

Jeg hadde iflg. lege og jordmor en lett og flott fødsel, men opplevde det selv som helt jævlig, uten kontroll over noen ting, og en baby som var livløs og helt sort (trodde han var dødfødt og råtten) Men alt var vist helt normalt iflg . leger. Babyen fikk farge etterhvert men jeg ville ikke ha han på magen. Alle var fornøyd og lykkelig, men jeg var tom innvendig og hadde bare vondt (ble nektet smertestillende av jordmor i alle faser, fikk bare beskjed om å holde ut litt til)

 

Det som var så jævlig var ikke smertene, og fødselen i seg selv, men maktesløsheten, nedverdigelsen over å ikke oppleve det like fantastisk som alle andre, ensomheten, og det å ikke føle seg trygg på hverken menneskene rundt, situasjonen eller noen ting. Følte meg så liten og mislykket. Det jeg savnet mest av alt var et medmenneske som kunne godta og forstå min opplevelse, noen å snakke med, informasjon om hva som skjedde, og oppfølging videre.

Når jeg hadde født, var jeg liksom ferdig, det var aldri noen som snakket med meg verken før, under eller etter fødsel, vi ble sendt hjem 1 1/2 dag etter om formiddagen, og fikk aldri noen oppfølging. Gikk til psykolog noen måneder seinere får jeg var bare tom, følte ingenting, om noen ting, gjorde alt som forventes, tok meg av babyen, vasket huset hver dag prøvde alt jeg kunne å gjøre alt perfekt. Fikk diagnose depresjon, og de begyndte å spørre å grave om barndom og alt mulig drit, men ingen satte det i sammenheng med fødselen. Tok nesten 2 år før jeg begyndte å føle noe igjen.

 

Nå er gutten min 5 år, og jeg har endelig tatt mot til meg å er gravid ca 10 uker. Har allerede begyndt å grue meg til fødsel, samtidig som jeg er livredd for at alt ikke er bra med den lille. Aner ikke hvordan jeg skal komme gjennom en fødsel men det er jo lenge til.

Vet bare at jeg skal ta kontroll selv og ikke la meg overkjøre. Har tenkt å skrive ned hvordan jeg vil ha det, og hva som er viktig for meg, spes dette med å bli inkludert og informert om hva som skjer.

 

Jeg har tro på at jeg skal få en bedre fødsel nå når jeg vet hva som var jævlig sist, blir kanskje ikke så overumplet da.

 

Har og tro på at det går an får deg å få Keisersnitt etter din tidl. opplevelse. Det gjelder bare å stå på og være kravstor nok. Vil ikke jordmoren din/legen din gi deg det, så finn en annen. Stå på om du bestemmer deg for å få fler. Bare husk og ikke vær for snill. Vi jenter føyer oss for lett, og gir for fort opp når vi får nei.

 

Jeg skal til jordmor i dag, og skal ta opp dette med fødsel allerede i dag, var og til samtale FØR jeg turde å bli gravid og da lovet de at oppfølgingen kom til å være mye bedre siden jeg hadde denne opplevelsen fra før.

 

Håper du får all den hjelpen du trenger om du prøver igjen!

 

 

 

 

 

 

 

[mooch]

Klem til deg fra meg!

Håper at du får god hjelp fra JM og at du følger ditt eget råd om å bytte hvis du ikke føler at du blir tatt seriøst.

 

Ønsker deg lykke til med svangerskapet og fødsel!

[Stiine87]

Hei hei..

 

Syntes dette var ett fint innlegg, og det lettet sikket en hel god del for deg

jeg sliter med angst fra før, og når jeg fant ut at jeg var gravid, måtte jeg slutte med de pillene jeg gikk på..

I begynnelsen gikk alt fint,og jeg hadde ikke ett eneste angstanfall, men nå i det siste har jeg begynt å få en del anfall igjen.Har også blitt mer redd for hvordan fødselen kommer til å bli.

Men for min egen del hjelper det også å lese om slikt som skjedde deg.

Jeg kan ikke forklare det,men føler på en måte at jeg kommer til å klare dette, siden det er mange, mange andre som også klarer det

 

Så på en måte tror jeg at du faktisk hjelper mange ved å fortelle... Du klarte det, selv om det ikke var ikke enkelt, og da klarer andre det også..

 

STÅ PÅ...

[Trillet]

OI.... Jeg er overveldet av alle svarene! Fikk tårer i øynene av å lese alle disse oppmuntrene ordene! det er noe annet å lese slike oppmuntringer enn å bare få slengt i fjeset at "det kommer til å gå bra neste gang".... Det er lenge siden jeg har vært her inne fordi jeg ahr vært lei av å "forsvare" mine følelser og at jeg faktisk forteller min historie fordi noen ikke er enig i hvordan dette fødselsagnst forumet skal fungere...

Jeg er glad for at det hjelper noen å lese min historie, og jeg er glad for at noen kan kjenne seg igjen i det jeg har å fortelle. Ikke fordi jeg vil at noen skal føle det samme som meg, men fordi jeg vet selv hvor godt det er å ikke føle seg alene!

Jeg er enig i det en ovenfor slrev om at fødselsdepresjoner, og FAREN for fødselsdepresjoner tas for lite tak i. det er et tabu som er utrolig vondt for nybakte mødre å kjenne på. Selv har jeg fortrengt mine følelser lenge, og det gjør vondt. Nå har jeg begynt å tenke på det og skrive om det. Har begynt å tenke at jeg nok hadde et snev av fødselsdepresjoner også.

Får UTROLIG vondt av å lese om deg som følte deg tom etter fødselen. SÅ uendelig vondt du måtte ha det, og i tilegg er det nok vanskelig å få forståelse for at man ikke føler noe for sitt eget barn, og dermed unnlater man å snakke om det, og problemet bare vokser.

 

Jeg kjente selv da jeg var borte fra jenta mi i en uke da hun var 5 mnd at jeg ikke direkte savnet henne. Jeg syntes det var vondt at jeg ikke savnet henne slik som andre mødre sikkrt hadde gjort. I dag 18 mnd etter at hun ble født føler jeg en enrom lykkerus for den jenta jeg har. Og jeg kan savne henne bare mens jeg er på jobb. Og det er vondt for meg å tenke på at jeg lurer på om jeg ikke har vært NOK glad i barnet mitt tidligere, uten at jeg egentlig har visst det.

Dette ble kronglete skrevet...

Men for å finne noe positivt i denne angsten som jeg føler... Så har det ikke minst gjort at jeg som utdannet innen helse, gjort at jeg på en bedre måte kan forstå for eksempel pasienter med angst. Jeg tror jeg er bedre rustet til å sette meg inn i deres situasjon nå...

 

Nå kan jeg edelig si at jeg elsker å være mamma, og jeg vet at jeg ikke har vært hardest rammet verken når det gjelder fødsel eller fødselsdepresjoner. Men det er vondt for alle som har vært gjennom det, og det er godt å vite at det er andre som har det på samme måte. Derfor synes jeg at dette forumet er ganske fantastisk. Jeg ser faktisk lysere på det å skulle bli gravid nå, til tross for skrekkhistorier.

Jeg har faktisk vært å tatt ut spiralen og har begynt å prøve å skulle bli gravid igjen fordi jeg nå er klar for det, og kjenner at å være mamma er fantastisk!

 

Tusen takk for alle innspill. SKulle ønske jeg kjente dere alle egentli:)