Klarer ikke sambo mer...:(

[Anonym bruker]

Jeg har slitt med dette forholdet LENGE. Jeg har hatt flere samtaler med han, og virkelig prøvd. VIRKELIG prøvd. I helga bare måtte jeg fortelle han hvordan jeg føler det, og han bli jo selvsagt helt fra seg. Skrek og skrek. Det som er problemet nå, er ikke oss, men at jeg ikke vil mer. Jeg har ikke mye følelser igjen for han, og de jeg har er ikke slike følelser man skal ha for kjæresten sin, men en bestevenn.

 

Jeg føler jeg har slitt så lenge med å få dette forholdet til å fungere pga alt det han har gjort, at det har ført til at forholdet nå ikke fungerer pga meg. Innvikla saker..men det blir jo litt som at sambo kan for det selv..

 

Jeg klarer ikke nærkontakt, hudkontakt, osv.. Og jeg vet jo selv at jeg har skyvd han lengre og lengre unna nettopp fordi jeg ikke har klart dette de siste mndene. Så i helga følte jeg at jeg bare måtte si noe, er ikke rettferdig for han heller å ha en kjæreste som ikke elsker han lengre.

 

Jeg fortalte han hvordan jeg har det, og at jeg ikke vet hvilke følelser jeg har lengre..Og at jeg ikke har det så bra. Jeg er jo hele tiden trist og lei, sur, dårlig humør generellt, frustrert..og det verste er at jeg merker at lunta mi mot lillesnuppa er forferdelig kort.

 

Det var jo hardt for han å få høre dette..Da han tydeligvis ikke har hatt dette i tankene i heletatt. Han har ikke spurt èn gang hvorfor jeg har vært slik, eller om noe er galt. Han er bare "sånn", spørr ikke om ting.

Men det han sa da var at han skal gjøre alt for å få meg til å ombestemme meg.

 

Heh.. Ja det ble ikke enkelre dette etter at jeg hadde denne samtalen med han da. Både igår og idag har han vært ekstrem. Skal sitte så nærme meg som mulig, ta på meg, nusse osv.. Jeg som ikke takler dette nå!!

Trodde kanskje han ville ligge litt lavt i terrenget nå og la meg styre tempoet selv..men neida, istede gjør han motsatt.

 

Uff, det ender vell med at jeg bare får NOK, og må ut. Jeg har nok egentlig tatt et valg..innerst inne. Men, jeg kan ikke flytte nå med tanke på økonomien. Plana mi er å flytte hjem til mamma den første tiden før jeg finner en leilighet. Men jeg har altså ikke råd til å flytte dit. Hun har jo ikke mat i huset, så jeg må liksom ha RÅD til å flytte ut da. Kjip situasjon egentlig. Men det er bra vanskelig å være i et forhold der man ikke trives

Ikke minst med tanke på snuppa vår på 16 mnd. Men hun får det nok bedre med en mamma og pappa som er venner istede for at vi bor under samme tak og ikke fungerer sammen. Og det at hun får en mamma som er blid og fornøyd:)

[Anonym bruker]

Det er trist.... men har du snudd hver stein? Hvorfor falt du for samboeren din i første omgang? Med tanke på barnet så er faktisk det beste for henne å ha mamma og pappa sammen. Hva skal til for at du skal klare det?

 

Ett forhold må en jobbe med. Det er gi og ta...og kompromisser...

 

Jeg har også hatt det slik at jeg vil ut, ikke orker mer....ønsker mere av partneren min eller ønsker han dit pepper' gror...det er ikke uvanlig.....i ett forhold er det oppoverbakker og nedoverbakker......

 

Du vil ut...MEN økonomisk kan du ikke akkurat nå!? Hva er det beste for barnet her?.....har du tenkt deg tanken som alenemor? Da faller det meste på dine skuldre...og det er ikke lett...du må jobbe, følge opp barnet, gå på foreldremøte, måke snø, skifte dekk, male hus, klippe gress...alt faller på deg og økonomisk blir det som regel tøfft.

 

Selv om gresset ser grønnere ut på den andre siden så er det ikke slik.

 

Hva med å gå på ett komunikasjonskurs? Alle kommuner skal ha det tilbudet for førstegangsforeldre.

 

 

 

 

 

 

 

[Anonym bruker]

Det her var nesten akkurat som å lese min historie!

 

Min tidligere samboer endret oppførseln veldig da jeg ble gravid, og han var ikke noe snill mot meg (psykisk). Jeg gråt og gråt å prøvde å få han til å forstå ting, prøvde å fortelle han hva vi måtte gjøre for å få dette til å gå. Sa at vi burde oppsøke noen å snakke med osv. Men han så meg rett og slett ikke.. Kald som bare det.

Så en dag så fikk jeg rett og slett nok.. Jeg begynteå stenge han ute. Taklet ikke at han tok på meg eller noe..

Så skulle han flytte nærmere byen for å komme nærmere jobben sin. Frem til da hadde det vært jeg som måtte kjøre, tidlige morgener, seine kvelder (han jobbet 5 skift..) Jeg måtte tilogmed gjøre dette rett etter fødsel, da han ikke orket å få noen andre til å kjøre. Snakk om egoistisk type.. Enda jeg hadde nesten betalt hele lappen hans, han hadde bare teori og oppkjøring igjen, å lovte at det skulle være ferdig innen babyen kom, men nei..

Så når babyen var 8 mnd. ca. flyttet han til byen. Så skulle vi to komme etter, når jeg hadde funnet en leilighet vi kunne bo i.. Men jeg taklet da bare ikke å flytte sammen med han igjen.. Han skjønte dette.. Å da var det han som gråt. Gjorde noen krampeaktige forsøk på å ta oppvaska, eller ta med lille på tur, eller sende meg brev i posten. Ta på meg osv. Men jeg taklet det ikke. Hadde skurdd av alle følelser for han. Jeg drøyde lenge med å si det rett ut, jeg var litt feig, for jeg visste hvordan han ville reagere. Men tilslutt så sa jeg det, å da begynte han som din mann. I tillegg til at han gråt masse, å begynte å spille på min samvittighet.

Men denne gangen rikket jeg meg ikke. Han sa selv at han visste det var hans feil. Men jeg vil ikke skylde sånn på han, men ja, det var hans feil at jeg skudde av følelsene min. Jeg hadde prøvd å snakke med han lenge. Å jeg klarte ikke så føle mer for han.. Eneste jeg følte var medlidenhet, å sånn skal det ikke være.

Jeg tenkte også som deg, at hverken han eller jeg skal leve i et kjærlighetsløst forhold..

 

Dette er jo en litt ufullstendig historie.. Men lille og jeg flyttet. Jeg angrer ikke i det hele tatt! Det er det beste valget jeg har tatt. Jeg har det så mye bedre med meg selv. Har mer overskudd og energi. Når jeg bodde med han, så hadde jeg liksom to barn.. Mamma og pappa så også hvor sliten jeg var..

 

Det virker jo sm du har tatt valget ditt. Er det gjennomtenkt så vil du nok ikke angre. Men parterapi, er det noe for dere?

 

Du vil jo få råd til å flytte, du får jo en del støtte som alenemor..

 

Det går nok veldig bra, hvis dette er det du virkelig vil! Å ja, et barn har det bedre med en mor og far som splittes som venner, klarer å samarbeide og kanskje finne på ting sammen. Enn krangling og ikke noe kjærlighet under samme tak..

 

Selvfølgelig, alle barn har godt av at foreldrene bor sammen. Men ikke i en hver situasjon.. Mor/far må ha det bra de også, for at barnet skal ha det bra!

 

Dette ble langt, men masse lykke til! =)

[Anonym bruker]

Hi her.

 

Ja dette er nok gjennomtenkt. Jeg har tenkt så og si i 9 mnd nå. Så vil påstå jeg har ofra dette mer enn èn tanke ja. Jeg er ganske sikker i min sak uansett. Og valget er nok tatt.

Om vi ikke kan prøve familieterapi? Nei, jeg har kommet så langt at det er uaktuellt for min del.

 

Greit nok at unger har best av både mamma og pappa, men det er ikke snakk om at hun mister noen av oss. Bare at vi ikke bor under samme tak. Og i dette tilfellet så får hun det bedre om vi ikke bor sammen. Jeg er jo aldri glad lenger.. Savner den gamle meg. Og hun har vært lenge borte...

Til og med sjefen min ser at jeg ikke har det greit liksom.

 

Nei jeg ser frem til å bo alene. Ja jeg blir mye alene med snuppa, men slik har d alltid vært. Han har blitt flinkere, men d gjør meg bare tryggere på at han og snuppa skal fungere bra alene også.

 

Jeg kan ikke være i et forhold der jeg ikke elsker kjæresten min. Og jeg vil heller ikke sitte her når jeg er 70 og angre meg for at jeg aldri tok steget og dro. Så valget er tatt kjenner jeg nå.

 

 

[Anonym bruker]

Jeg tipper du er ganske ung slik du skriver..og hvorfor har ikke moren din mat i huset?

Den eneste jeg tenker på her er den stakkars datteren din:(

Håper du fikser det på en måte...uff uff:(((

[Anonym bruker]

Nesten som å lese om mitt forhold også

Jeg blir fordi han er jo bare snill og søt, men jeg føler ikkeno annet enn at han er klengete osv som du beskriver..

Så ble jeg jo plutselig helt uplanlagt gravid også, så nå sitter jeg her og er hormonell og sur - og får høre det også.. Har lyst til å avslutte det hele, men jeg har så vanskelig for å begrunne det! Har snakket med han om det mange mange ganger, med et par mnd mellomrom.. etter 1-2 dager er hele samtalen bare helt glemt og han vil kysse og kose som før. Da mister jeg lysten enda mer.

 

Sist (like før helgen) sa jeg at om vi skulle ha noen sjangs til å fortsette så ville jeg ha familierådgiver. Jeg skal kontakte en selv, men selv når jeg sier noe så alvorlig så fortsetter han som før. kose mose klenge og blir sur når jeg absolutt ikke har lyst.

 

 

Føler med deg HI..Det er liksom ikke lov å gjøre det slutt "bare fordi man ikke elsker den andre".. Må jo være utroskap eller mishandling enten fysisk eller psykisk før det er lov.. Selv blir jeg mer og mer miserabel og innesluttet kjenner jeg...

 

 

[Anonym bruker]

Nei jeg er ikke ung. 24 for å være nøyaktig. Så kommer an på hva du mener med ung da;)

Grunnen til at jeg ikke har råd er fordi alt jeg tjener går til huslån her i huset. Derfor jeg var blakk som jeg fortalte tidligere her. Så når jeg skal flytte ut må jeg ha spart opp litt så jeg klarer meg en stund til alt går i orden. Og hvorfor mamma ikke har penger..er fordi hun er ufør, og de usle pengene hun får er det ikke noe til overs av. For å gjøre en lang historie kort.

 

At det er synd på ungen? Nei d er det ikke. Tror vi kommer til å få det bra jeg. Hvertfall på sikt. Skjønner nok at sambo ikke kommer smilende med det samme..

Men etter årevis, ja årevis med prøving med å få alt til å fungere bra i forholdet, så har jeg nå fått nok. Vi har liksom vært bestevenner som lot det gå så langt at vi kjøpte hus og fikk barn selv om forholdet ikke har vært perfekt. Men "bra nok". Men i lengden er ikke bra nok, Bra nok!!

 

Jeg misunner kjernefamilien jeg. Som kan fungere sammen som en familie. På godt og vondt. Jeg har ikke engang en samboer som bryr seg. Kan ikke engang å spørre hvordan jeg har det. Det er slitsomt i lengden å være den eneste som bryr seg. Og ikke minst trist.

Nå har jeg prøvd så lenge på å få alt til å fungere..få hver en stein til å snu seg..foreslått ting, prøve å gjøre ting sammen.. Nei, det skjer ingenting. Har gitt flere ulitmatum dette året, og nå er det på tide at jeg gjør noe ut av disse utlimatumene.

[Anonym bruker]

Eier dere huset sammen? Da må du si du vil ut?.....noe har dere vel betalt ned på lånet...slik at dere enten selger eller han betaler deg ut.... For oppgjøret må du jo ta med han alikevel....slik kan du jo skaffe noe penger...til å evt leie eller kjøpe selv.... du trenger jo mindre nå....med bare deg og barnet....

Og da er du jo ikke blakk heller...for da betaler du jo ikke på felles lån...men har råd til ditt eget....

[Anonym bruker]

Trist å lese. Håper det går seg til for deg og at du snart kan gjennomføre planen din, så dere kommer dere videre i livet. Lykke til!