Jeg trenger desperat råd om oppdragelse!

[Anonym bruker]

Jeg har en 4 år gammel jente som ble storesøster for snart et år siden. Hun har alltid vært veldig utadvendt og sosial, og litt rampete på en sjarmerende måte.Men ca en måned etter at lillebror ble født forandret hun seg.Hun fortalte meg at hun ikke ville ha en lillebror allikevel, og at vi måtte gi ham bort til noen andre. Hun begynnte å klype,slå og klore ham når hun trodde vi ikke så. Vi passet på å gi henne MASSE oppmerksomhet, og trodde dette ville bli bedre med tiden. Men slik har det ikke blitt.Jeg synes alt har blitt ganske mye verre, og jeg vet ikke om det er søskensjalusi, personligheten hennes eller trassalder som gjør det. Kanskje en kombinasjon?

Noen dager er alt helt fint og normalt, mens andre dager er jeg helt rådvill. Hun kan ikke gå forbi lillebror uten å klype litt i ham eller dunke ham i hodet. Så jeg kan aldri la dem leke sammen uten konstant tilsyn. Hvis jeg irettesetter henne hender det at hun slår meg, spytter på meg eller sparker meg. Hun kan også gjøre dette mot andre barn.Jeg har prøvd å bare forholde meg rolig og avlede oppmerksomheten til noe positivt, og jeg har prøvd å være skikkelig streng. Akkurat nå er jeg inne i en fase der hun må sitte på rommet i 5 min når hun har brutt en regel. I dag ble jeg så sint i slutten av dagen at jeg røsket henne hardt opp fra gulvet og skikkelig brølte til henne. Og det endte opp med at jeg satt å gråt foran henne. Nå har jeg skikkelig dårlig samvittighet, og føler meg som en dårlig mor. Men jeg er så lei av at det aldri tar slutt.

 

Er det noen som har opplevd noe lignende? Jeg håper at ting endrer seg med tiden, og at hun slutter å være så slem mot lillebroren sin. Jeg elsker datteren min over alt på jord, og vil bare det beste for henne. Forstår ikke hvorfor hun oppfører seg slik.

[moota m storebror&lillebror]

Storesøster på 3 år og 4 mnd her i huset prøver seg også. Hun er i trassalderen og prøver grenser og tester hvor langt hun kan gå med å være slem mot lillebror på 13 mnd før hun får reaksjon.

 

Du sier du har prøvd å avlede henne med noe positivt og å være streng mot henne. Hvis du skal prøve ut forskjellige måter å reagere på på den måten så nytter det ikke at du en dag eller en uke heller prøvde å være streng. Prøv 4-6 mnd, minst! Og jo flere måter du prøver, jo mer merker jenta at du er usikker på hvordan du skal reagere.

Hvis du har prøvd å avlede nå i noen mnder før du begynte å være streng, så burde du kanskje prøve å være bestemt og litt streng, men ikke sint. Og som vi alle vet, ikke gi oppmerksomhet på det negative, men heller det positive.

 

Jeg har faktisk begynt å ta jenta strengt i armen (ikke hardt, men fast for å få oppmerksomheten og ikke la henne få sjans til å skape seg videre evnt gjemme seg, søke trøst hos pappan, besteforeldre ol) og holde henne der til hun oftere og raskere har begynt å gi seg, og forstå alvoret i dette. Grensene blir kappet fortere og kortere. Hun må opp på rommet, advarslene blir færre før hun får en reaksjon og vi lager avtaler som hun må holde før hun kan få en gode. Og følger det opp både positivt og negativt.

Hvis vi lager en avtale på at hun må dusje før vi leser ved leggetid og hun skaper seg når hun skal rydde lekene, så må jeg fremdeles lese hvis hun dusjer uten å skape seg. Og da tar jeg først for meg ryddinga mens vi er der, så er vi ferdige med det, og jeg roser henne etter dusjing og sier at siden hun holdt sin del av avtalen og dusja fint,så skal vi lese bok. Snakker ikke mer om ryddinga da, det hadde jo ingenting med avtalen å gjøre.

Og avtalene kan jo ikke inneholde for mange punkter for da klarer hun ikke forstå det. Det kan være at når vi går i butikken må du gå fint og ikke rope og løpe. Eller at hun ikke får godteri og ikke skal mase. For mange punkter som skal følges blir forvirrende. Det må heller ikke gjøres avtaler på hele dagene, hun må få prøve grenser, slik som du må få øvelse i hvordan takle trass og dårlig oppførsel.

 

Håper det ga deg noen tips! Jeg vet så altfor godt hvordan det er, og hvor slitsomt det kan være. Lykke til!! =)

 

[troys]

Å jeg kjenner meg igjen - i å miste kontroll av og til - og ende opp som du - gråtende med dårlig samvittighet - og selvfølelse.....og følelse av verdens dårligste mor.....og likevel elske ungen overalt på denne jord.....

 

Sendte et innlegg inn på dr. online - og fikk noen veldig negative reaksjoner - men maange gode og velmente råd.

 

Det beste rådet jeg fikk var å gripe an saken FØR jeg mister kontroll - for jeg vet jo hvor veien går - og at jeg til slutt eksploderer - så derfor må jeg gjøre noe FØR det. Men må da vite HVA. Dette rådet sammen med å kjøpe "barneboka" av Anna Wahlgren" som har hjulpet meg å finne "oppskrift" på slike situasjoner som du beskriver ovenfor. Lån den på biblioteket først.

 

Et annet råd var å si fra til noen rundt meg - pappaen f.eks - at nå må du hjelpe - han kan ikke lese tankene dine - vi mødre skal jo klare alt selv- fordi vi er mamma.

 

Et annet råd hvis eksplosjonen NESTEN er et faktum: Gå ut av rommet eller snu ryggen til og tell til 10.

 

Jeg tror det er søskensjalusi du opplever. Har gutter 1 og 3 år - vært heldig og sluppet slike situasjoner du beskriver. Men er litt spent nå fremover fordi de nå er 1 1/2 og 3 1/2 og minsten blir mer likestilt med størsten - i måten jeg behandler dem på. Til nå har størsten vært på mitt lag - dvs at vi har vært på samme side; som påpassere for minsten - Størsten har hjulpet meg å passe på minsten og jeg har passset på å si hvor heldig minsten er som har så flink en storebror som kan hjelpe mamma å passe på ham. Jeg foreslår at du får storesøs på ditt lag - be henne hente bleie, sutten, kaste pose med bleie i søpla, røre i grøten, være med å legge minsten - og si at nå har dere vært flinke i dag og at du er heldig som har så flink ei jente å hjelpe deg. Hun må føle at hun er til nytte - ellers har jo minsten overtatt hennes plasss -og hun er bare til overs. Du har ikke definert hva hennes rolle er i den nye familiesituasjonen.

 

Håper det hjelper deg. Føler virkelig med deg. Jeg har så kort lunte jeg og av og til. Har en periode nå - men fikk sove i fred på loftet i natt - og lest Anna Wahlgren, sovet litt etc Og glad var jeg for det. Var på besøk hos noen - og 3åringen slo seg supervrang. Men med AW-boka friskt i minne - visst jeg med en gang hvordan jeg ville gripe an situasjonen, gjorde det - og det endte med 3åring som skjønte at Mamma vet hvordan det skal være - så da er det vel slik at man skal gjøre slik....jeg satt igjem med følelsen av å ha taklet situasjonen - og en glad 3åring.

 

mvh