Vinke, vinke, vinke...

[Laban og Labolina]

er her ennå...

[Loppelill]

Godt du sier i fra.

[Kuredu]

Bra du holder oss oppdatert! Jeg har ikke vært her inne på noen dager, så var spent på om noe hadde skjedd. Lykke til da! Merker du noe forresten???

[Laban og Labolina]

Merker og merker...har menslignende smerter innimellom. Føler at magen detter lengre og lengre ned og huden strekkes. Verker i brystene, verker litt i bekkenet. Har litt kynner innimellom. Føler det presser mer og mer nede i bekkenet når han beveger seg.

 

Har litt slimete og blodig "utflod" når jeg er på toalettet, tror det er en del av slimproppen...Vil ikke akkurat si at jeg blør, fordi det er aldri så mye at det fester seg på bind/truseinnlegget (slik som ved mensen). Nevnte dette for jm onsdag og hun reagerte ikke noe på det. Har hatt det slik siden den skikkelige proppen gikk forrige fredag, men det har blitt litt mer i det siste.

 

De største "plagene" er at jeg sliter med luftsmerter i tarmen. Akkurat som om det sprekker bobler av gass innover istedet for ut, og det er kjempevondt! Skal i hvertfall be om klyster! Spiser kornblanding m/linfrø, biola og svisker, men synes ikke det hjelper.

 

Ellers er humøret varierende. Er litt mer sliten og trett og vil helst bare sove til ventetiden er over. Er litt deppa over at det er så mye kjiipt rundt oss nå, at det ikke går an å glede seg skikkelig. Fødselen har på en måte blitt et "praktisk problem", da tidspunktet har blitt skikkelig ubeleilig for familiene ellers. Selv om de selvfølgelig sier det "bare er å ringe" og "vi gleder oss så", er det ikke like lett, da jeg vet det blir vanskelig for de å stille opp som barnevakt. Heldigvis har vi en kjempesnill nabo, men jeg er litt usikker på hvor lenge hun kan se etter storebror, dersom det trekker ut. Har sagt til sambo at han i værste fall får være hjemme. Jeg får jo uansett den hjelpen jeg trenger på sykehuset (før var det jo ikke vanlig at far var med engang). Men det er jo litt kjiipt, da. Hadde håpet at denne tiden skulle være fylt av glede og omsorg. Og ikke bare få spørsmål om jeg rekker "å trøkke ut den derra ungen" i tide. (Selv om det sikkert er ment å være morsomt...)

 

Ja, ja. Dette ble et langt og sytete svar. (Sammenlignet med hva de andre i familien sliter med nå, burde jeg skammet meg. Og jeg skjems jo litt over å ha slike tanker om at denne tiden ikke dreier seg bare om oss lenger.)

[Sessa ruger igjen...]

Himmel og hav! Du har LOV å tenke som du gjør!!! Det er jo ikke dagligdags at man går rundt med et liv i magen. Det dere opplever er minst like sterkt og følelsesladet som det de andre i familien går igjennom. Skjønner godt at du holder det litt inni deg, men tro meg de andre forstår nok veldig godt at dere gleder dere selv oppi all sorgen! Prøv å ikke gjør fødselen din til et praktisk problem, det skal jo være en glede!!

 

Håper for din del at du slipper å gå så veldig mye lenger over. Jeg gikk over med begge to (12 og 11 dager). Men trøsten er uansett at overtiden er glemt idet man får den vakre bylten på brystet! Dersom du blir utålmodig så kan jeg i hvert fall si at jeg ble strippet og fikk nåler dagen før jeg fødte. Det funka fint!