Angst generellt...

[Anonym bruker]

Jeg er 21 år og har akkurat fått en positiv graviditetstest.. Dette er noe jeg og min samboer virkelig vil og gleder oss over, men det er for meg et lite skår i gleden..

 

Jeg takler ikke gynekologiske undersøkelser. Jeg får panikk og bare gråter og gråter. Det føles som et overgrep for meg. Fra jeg var 16 til jeg ble 20 var jeg i et forhold til en som mishandlet meg daglig, så jeg tror det kommer derfra. Bare jeg tenker på en G.U kjenner jeg at pulsen blir raskere og jeg blir redd. Jeg har bare vært på en undersøkelse for noen måneder siden, og hun legen var veldig flink til å prøve å tilrettelegge alt for meg, men likevel var det trasig.

 

Jeg er ekstra redd for fødselen. Jeg kommer til å få fullstendig panikk. Skal jeg virkelig ligge der "på utstilling" med folk til stede. Det kommer til å bli ufattelig traumatisk.. Det er ikke redselen for smertene eller for å dø eller noe sånt.. Det er redselen for selve opplevelsen med å ligge der naken og utsatt..

 

Hvordan tilrettelegger sykehuset for dette? Vil det i det hele tatt bli gjort? Samboeren min vil i alle fall kjempe med nebb og klør for at jeg skal føle meg trygg..

[Anonym bruker]

Jeg er livredd for sykehus, leger, blodprøver, smerte og blir ikke særlig sambeidsvillig i situasjoner som innholder noen av delene...

 

Knakk sammen da vi skulle på ultralyd bare grått og grått, men jordmora var fantastisk. Hadde masse tålmodighet, å lurte på om jeg ville ha en samtale med en annen jordmor som jobba med fødselsangst. Har fått time, gruer meg masse. Men de lova at mannen min skulle få være med, så han får snakke når jeg ikke får sagt noe...

 

Mitt råd er, ikke tenkt så mye på det nå. Kos deg med at du er gravid, så tar du det opp med sykehuset ( eller jordmor) når du skal inn på kontroll.

 

Lykke til og gratulerer!