Ung og gravid! Abort eller ikke??

[ragna90]

Hjelp!

 

Her er min historie:

 

Jeg er 18 år og bor sammen med kjæresten min som er like gammel. Vi bor hos faren hans. Jeg er i 8. uke nå. Vi planla graviditeten, det var spesielt kjæresten min som pressa på med det. Og vi ble glade da jeg ble gravid.

Men nå har vi begge fått litt kalde føtter, og er nervøse for hva foreldrene våre kommer til å si, og hvordan det kommer til å gå med et lite barn, siden vi er så unge. Så vi har nesten besemt oss for å ta abort, og vente noen år med barn. Jeg er helt enig i at det er det beste, og at det blir mye lettere når vi har bedre økomoni og egen leilighet. Det var dumt at vi ikke fikk opp øynene for det før jeg faktisk ble gravid!

MEN, det er jo barnet mitt det er snakk om! Jeg vet ikke om jeg klarer det? Jeg vil jo heller vente litt, men jeg vet ikke om jeg klarer og kvitte meg med det! Jeg vil jo ha det, men jeg vil også vente, for det blir lettere..

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre!

HJELP!

 

Noen som har vært gjennom det samme?

Kom med forskjellige synspunkter vær så snill,

jeg har full panikk her!

 

[Gjest ønsket oppfyllt]

slik jeg forstår det, har du og kjæresten din et godt forhold, og samarbeider godt. det er sant som du sier, at det er mer praktisk å få barn senere, med tanke på økonomi og boforhold.

 

men på en annen side, er dette deres barn, foreldrene deres kommer mest sannsynlig til å bli mer glade for å få barnebarn, og støtte og hjelpe dere enn noe annet.

 

dette klarer dere, jeg ser ingen hindringer for det iallefall:)

 

jeg er selv ung, 20 år og studere og jobber, men ser ingen hindring i at utdannelsen kan vente et år. jeg skal tross alt jobbe i veeeldig mange år, og pause i jobblivet hadde det da blitt uansett. min sambo er i jobb da. vet ikke om din er det?

 

uansett, lykke til..dere må gjøre det dere føler er riktig og best for dere og barnet.

 

om det hjelper på din situasjon aner jeg ikke, men jeg og sambo har også prøvd å bli gravid siden jeg var 18, han 19. tror ikke det hadde utgjort noen stor forskjell om vi hadde blitt gravide for et år siden eller nå..er 11uker foresten.

 

lykke til:)

[Anonym bruker]

Jeg vil si; tenkt nøye over dette!

 

Jeg tok abort når jeg og samboer ble gravide, var 20 da. Tenkte på dette med utdannelse, bedre boforhold og økonomi og hele reglen.

Jeg var veldig ambivalent, den ene dagen ville jeg ha barnet, den andre dagen ikke. Det endte som sagt med abort. Det å ta abort var traumatisk nok i seg selv, men ettervirkningen av aborten var mye verre. Jeg tenker på barnet som kunne vært hver dag, og går med anger.

 

Saken er at om dere velger å få barnet angrer dere garantert ikke, men velger dere abort er det alltid stor sjangs for å angre. Og man kan aldri ta det tilbake, og må med leve med den beslutningen resten av livet.

Utdannelse kan vente et år, og det er gode støtteordninger for gravide studenter her i landet.

 

Men dette er opp til deg og din situasjon. Håper du finner frem til hva som er riktig for deg. Lykke til!

 

 

[Anonym bruker]

Kjære ung mamma

Jeg vil anbefale deg å sette deg ned med kjæresten din igjen og prate om dette. Ikke la noen andre fortelle dere det ene eller det andre. Alt rundt en abort oppleves veldig forskjellig. Jeg er en jente på 30 som tok abort da jeg var 17. Det var vanskelig, men jeg har ikke angret på det i ettertid. Jeg er fortsatt sammen med samme mann, som jeg nå er gift med. Vi prater fortsatt om det, men det er mer i den duren at nå er det faktisk så og så lenge siden. Kanskje vil noen si at jeg er kald som sier at jeg ikke har angret, men det oppleves som sagt veldig forskjellig fra person til person.

I dag har jeg lang universitetsutdanelse, god og sikker jobb, og verdens deiligste tulle på tre år. Nå forsøker vi å få nummer to.

Det jeg prøver å si er at det ordner seg nok uansett hva dere velger. Med støtte fra familie og venner kan dette gå kjempeflott. Håper dere kan få hjelp av noen. Dersom ikke dere har det klarer dere det sikkert uansett. Om dere føler at det er riktig å vente noen år, ja så klarer dere det også, det er jeg sikker på!

Ønsker lykke til med valget. Det er bare deres!

klem fra en som vet hva du tenker nå

[Anonym bruker]

Heisann

Jeg ble gravid med mitt første barn da jeg var 18 år.

Jeg fikk full panikk og viste egentlig ikke hva jeg skulle gjøre.Dette gikk så langt at jeg skjulte graviditeten for foreldrene mine i hele 6 mnd,og når de fikk vite om graviditeten tilslutt så ble de overlykkelige.Ikke sure i det hele tatt,de skulle bare ha ønsket de fikk vite om det tidligere.

Det er så utrolig å tenke på at jeg har en skolegutt nå,en veldig snill å god gutt.Er så utrolig gla for at jeg ikke valgte han bort.Han er det beste så har skjedd meg.

Håper dere velger å beholde,det blir dere ikke andre på.

[Anonym bruker]

Kjære HI!

 

Jeg ble også planlagt gravid, men angret meg når jeg plutselig stod oppi det. Det skal sies at jeg var 3 år eldre enn deg da det skjedde meg, men jeg synes egentlig ikke de har noe å si da...

 

Men jeg tok abort, og har vært plaget med dette siden.. Jeg håper å få med sambo på ny graviditet snart, men han føler seg ikke helt klar enda..

 

 

Synes at du skal beholde dette barnet, du aner ikke hvilke følelser du får for det..

[ragna90]

Samboeren min er i jobb ja, men jeg har ikke jobb for øyeblikket.

 

Ja, jeg vaier fram og tilbake mellom å ta abort eller ikke. En dag er jeg helt bestemt på å beholde, og neste dag vil jeg ta abort.

Det er så mange argumenter for og imot. og uansett hvilket valg jeg tar går det ikke an å reversere det..

 

Jeg tror jeg skal ta med samboern min til jordmor eller noe og snakke litt om det, og om konsekvensene av begge avgjørelsene.

 

Jeg vil jo gjerne ha barn, men det er litt for tidlig. Det er som å stå å vippe på en knivsegg, jeg blir helt sprø av alle tankene. Men jeg tror nesten jeg skal ta abort, vi kan jo alltids få barn om ett par år.. Det blir lettere sånn, og jeg tror både jeg og samboeren min vil være mer klar for det da.

 

Uansett, takk for synspunktene alle sammen! Jeg setter pris på det

[Anonym bruker]

Jeg fikk mitt første barn som 18 åring!

Jada, det har vært beintøft, men tretten år etter har jeg utdanning (sykepleier), tatt etterutadanning (jobber som leder), tjener bra, har hus, mann og til sammen fire barn!Dette klarer dere, det er jeg helt sikker på!!!

[ragna90]

Jeg har bestemt meg! Jeg skal beholde barnet!

Jeg er så lykkelig å spent at jeg skjelver! Jeg vet at dette er det riktige! Etter en god prat med en god veninde skjønte jeg at jeg ikke kan kvitte meg med barnet mitt!

Takk for alle gode råd alle sammen!

 

Jeg skal bli mamma!!!!!! :D:D

[ragna90]

Å herregud, nå går det rundt for meg.. nå tviler jeg igjen! Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre. gleder meg bare til å få snakka med legen min på tirsdag..

[Anonym bruker]

Kjære deg

Jeg kan anbefale på det varmeste å ta kontakt med "Amathea" et rådgivning senter for unge gravide - både mann og kvinne kan komme og få hjelp .Det er gratis og anonymt.Fikk hjelp der en gang selv og må si at de er helt fantastisk, det var en stor hjelp for meg.Jeg tok ikke abort men trengte å snakke om ting når jeg var gravid.

Lykke til

[Anonym bruker]

Jeg synes du skal beholde barnet!

Jeg ble også gravid som 18 åring, og forholdet til barnefaren hanglet. Bestemte meg for å beholde barnet, enda jeg visste at jeg ble alenemor. Jeg har aldri angret på at jeg beholdte barnet. Du må tenke på at sjansen for at du angrer på et barn du har fått er meget liten. Sjansen for at du angrer på den du ikke fikk er større:o)

[Anonym bruker]

Ja det er beintøft å ta abort, og du kommer sikkert til å angre innimellom.Garanter. Men sett bort i fra det følelsesmessige, så er det nå sånn at livet skal gå rundt også. Jeg er kanskje litt "gammeldags" men syns nå at et barn har krav på trygge og gode rammer når det kommer til verden, ikke bare kjærlighet, selv om det er det viktigste, men også en økonomi og livssituasjon som tilsier at man har noe å tilby dette lille nurket.

 

Ikke har du/dere utdannelse, ikke har du jobb. Og dere bor hos faren til samboeren din? Hva slags tilværelse er det å tilby et barn? Man kan tross alt ikke bare leve av luft og kjærlighet, dessverre, selv om det på mange av innleggene her virker som alt ordner seg bare barnet er født og morskjærligheten kommer. Sånn funker det ikke bestandig.

 

Hva skal dere leve av? Hva om det blir slutt med deg og samboer (ikke mange som ender opp med den man er sammen med når man er 18 år), hva skjer med deg? 18 år?? herregud hva er det dere har tenkt på, planlegge et barn under de forutsetningene der er jo bare helt tragisk! Hva har argumentene vært for å få et barn??? Dere er jo bare barna selv og hele livet ligger foran dere! Hjelpes meg!

 

Hva med å selvrealisere deg og dine drømmer, hva med å få en solid utdannelse så du står trygt her i verden uavhengig av en samboer og slippe å være avhengig av trygdesystemet, hva med å få litt mer livserfaring som du kan gi videre til dine barn og å bli tryggere på deg selv. Hva med å bli voksen først, å kunne prøve seg frem og feile uten at det går utover barnet ditt? Husk at med et barn har du et sinnsykt ansvar de neste 20 årene fremover.

 

Jeg skal selvsagt ikke si hva du skal gjøre, men jeg ville aldri satt til verden et barn under de forutsetningene der. Det er beintøft med et lite barn, forhold blir satt på prøve, liten søvn, konsentrasjonsevnen blir redusert pga amming/lite søvn så vanskelig å evnt. studere samtidlig. Og hva med nettverk? Det er vel neppe så mange i din vennekrets med samme situasjon og da faller man lett utenfor sosialt. Og hvor keen er faren til samboeren din på å få et lite barn i huset?

 

Beklager å si det, men det at dere har planlagt dette tyder på at dere er utrolig umodne og ureflekterte. En annen ting syns jeg er å ta ansvar for et "uhell", men å planlegge å sette seg selv i en sånn situasjon. Stakars dere.

 

Uansett lykke til med hva du ender opp med.

 

 

 

 

 

[Anonym bruker]

Jeg vil bare si en ting som dere må huske på til senere tid hvis dere velger å ta abort. DET VAR DET RIKTIGE VALGET DER OG DA. Hvis dere tenker dette så vil en evt anger virke litt mindre skremmende.

 

jeg tok abort for ca 1 år siden, og har nok hatt min del med tanker rundt det, så jeg prøvde å si til meg selv " det var det riktige valget for oss der og da", Jeg angrer ikke på det valget jeg tok, da det var mange grunner for at vi gjorde det vi gjorde.

 

Som noen tidligere her nevner Amathea er et flott og nøytralt organ som du/dere kan samtale med enten personlig, email eller pr tlf. Vi eller aller mest meg bruke de og de hjalp meg å sette ting i perspektiv.

 

Dere klarer dette enten på en eller annen måte. Det er et utrolig tøft og vanskelig valg. Støtteklem fra meg.

[Gjest ønsket oppfyllt]

Kjære ung.mamma

gratulerer:D

hvordan går det med deg og dere, kjæresten tenker jeg på?

jeg kan tenke meg at det er godt å endelig ha tatt et valg:)

håper alt går bra:)

opdater om hvoran det går da, er interessert jeg iallefall;)

er du langt påvei nå?

[Anonym bruker]

Hvordan går det med deg, HI?

[ragna90]

Unnskyld meg, men her kommer jeg med ett virrvarr av følelser og usikkerhet og spør om råd fra likesinnede når jeg har det vanskelig, og så kommer du her og tråkker oss ned i søla og rakker ned på oss??? Hva slags oppførsel er nå det???

 

"stakkars dere som er så dumme at du har blitt gravid!"

 

Faen heller! Det kan du spare deg for!

 

 

[ragna90]

Takk for gode råd og støtteklemmer alle sammen:) nå er jeg 10 uker på vei, skal til jordmor den 8., håper jeg ser alt klarere etter det. Er fremdeles usikker ja, men regner nesten med at det blir abort..:/

[Anonym bruker]

En ting jeg lurer på... Hvordan kan dere planlegge å bli gravide, får så å ta abort?!?!? Det er sykt!!!

[Nonsense]

Jeg synes også det er litt synd at dere planla det, og så ønsker dere abort. Men jeg kan forstå at det ikke alltid er lett å vite hva man skal gjøre når man først er i situasjonen.

Er selv ung (19 år) og er 6 uker på vei. Dette var også planlagt og selv om jeg ikke har noe ønske om å ta abort, blir man jo usikker og skremt av den uvante situasjonen når man ligger og ser i taket om natten. Det viktigste er å ha støtte og tenke godt gjennom det sammen med partneren. Kanskje søke hjelp, og legge opp en plan for framtiden, så alt ikke virker like stort og usikkert?

Planer hjelper iallfall meg når alt er skummelt.

 

Lykke til uansett hva valget deres blir!

[Anonym bruker]

Man planlegger ikke å bli gravid for så å ta abort!? At noen mennesker ser på abort som siste nødløsning er noe jeg kan akseptere, men når man har planlagt barnet er det vel en litt enkel løsning å bare dra å fjerne det fordi dere har ombestemt dere. Har selv hatt en abort da jeg var 17 år gammel. Da hadde jeg ikke jobb, ikke utdannelse, ingen kjæreste og jeg bodde hjemme. Det er en beslutning jeg i ettertid har angret på, spesielt mye etter jeg ble mamma! Dere kommer aldri til å angre på at dere får dette barnet. Det kommer til å bli det største å beste som har hendt dere uansett. Tar dere abort risikerer dere å sitte igjen med en sorg å et savn som kan være helt forferdelig å leve med til tider. Man vet aldri. Det eneste dere kan vite med sikkerhet er at det ikke finnes større glede enn å få et barn. Dere har sammen bestemt dere for å lage dette barnet, da bør dere ta ansvar for det også! Dette er ikke noe man bare ombestemmer seg for.

[ragna90]

er det virkelig så vanskelig å forstå? Vi bare plutselig så alt klarere når det skjedde, og skjønte at det ikke var rett tidspunkt, selv om vi hadde tenkt mye gjennom det før vi bestemte oss for å prøve. Men nå er det sånn det er, og det er ikke noe å gjøre med det.

[ragna90]

Hvis du komer her bare for å dømme oss kan du hvertfall vise navnet ditt synes jeg! Vi tok et valg, men skjønte ikke at det var feil før jeg ble gravid.

Uansett; det å sette ett barn til verden når vi knapt har økonomi til å ta vare på oss selv, er vel heller ikke det lureste. Jeg har mistet jobben, vi har ikke egen leilighet, og nesten ikke sparepenger! Vi har heller ikke foreldre som er rike, som noen har. Hvordan skal vi klare oss da? Det er ikke bare å tenke på seg selv og hva man vil, men å se det i litt perspektiv, og det er ikke alltid det passer.

Dessuten synes jeg ikke det er speielt hyggelig å bli rakket ned og kjeftet på fordi jeg vil ta et valg som er vanskelig. Og selv om mange ser på abort som noe galt osv, er det faktisk sånn loven er, og det er det jo en grunn for.

 

[ragna90]

PS:

Hva du ser på som 'akseptabelt' blåser jeg i! Det er mitt valg, og mitt valg alene! Og for å være en som har tatt abort SELV, er du vel ikke den rette til å dømme meg!!

[Anonym bruker]

Nei, det kom kanskje litt hardt ut. Men jeg står for det jeg mener, og du ba om synspungter. Jeg er ikke noen abortmotstander, men syns at når man har planlagt å bli gravid sammen børr man ta ansvar for det også. At følelsene dine rundt dette svinger sånn er vel kanskje også en indikator på at du kan komme til å angre deg fryktelig hvis du tar abort. Og som jeg skrev kommer du ALDRI til å angre på et barn som blir født. Jeg mener ikke å dømme deg å jeg beklager hvis det kom sånn ut. Skjønner at det er en fryktelig situasjon. Men jeg syns det blir feil å planlegge en graviditet for så å avslutte den. Om du velger å beholde barnet kommer dere til å klare dere fint. Man får økonomisk støtte å besteforeldre kommer nok til å stille opp.

Var ikke meningen å opprøre deg!

lykke til:)